– Jeg håper folk etter hvert kan velge sitt eget skjønnhetsideal

Gisella, Maria og Andrea dyrker en litt annerledes form for skjønnhet.

Gisella Francisca
© Anne Valeur

Gisella Francisca, 35 år. Makeupartist og blogger

Da Gisella Francisca kom til Norge fra Brasil for drøye tre år siden var noe av det første hun merket seg hvor langt likestillingen hadde kommet. Men hun la også merke til hvor langt bak vi ligger når det kommer til aksept av ulike kroppstyper. På bloggen gisellafrancisca.com var det først mote og skjønnhet det dreide seg om. Men snart kom reaksjonene om at hun burde ta opp mer alvorlige temaer.

– Folk sa «du som er tjukk må skrive om hvordan det er» og «skriv om å være en svart kvinne». Og til slutt følte jeg at jeg hadde et ansvar for å snakke om disse tingene, fordi det er viktig, og jeg når ut til mange.

– Det handler om normalisering

Nå er såkalt kroppspositivisme, eller body positivity, en naturlig del av innholdet hennes. Begrepet stammer fra 90-tallet, men bevegelsen som har røtter helt tilbake til 60-tallet, går ut på å ta tilbake retten til å være fornøyd med sin egen kropp som den er. Få ting er mer stigmatiserende i dages samfunn enn å være stor. Fordommene er mange, og presset for å slanke seg enormt, mye på grunn av en ikke alltid riktig idé om at overvektige er usunne. For Gisella handler kroppspositivisme først og fremst om god helse.

– Kroppspositivitet handler ikke om å oppfordre kvinner til å stappe i seg mat og være tjukke og glade, det handler om å være en sunn versjon av seg selv. Ikke som i fitness, men som i å ikke få hjerteinfarkt. Tynne kan selvsagt også være usunne. Men folk har en tendens til bare å se det overfladiske, fordi det er enklest.

Med veksten i sosiale medier de siste årene har bevegelsen for alvor blitt synlig.

– Det en tidsånden, det er kult å være seg selv. Nå har vi tjukke modeller som gjør det bra, som Ashley Graham, vi ser tjukke hovedkarakterer i filmer. Men det er en standard der også, man kan være større, men du må ha timeglassfiguren likevel. Jeg tror media spiller en veldig stor rolle. Det er viktig at de er med på å spre ordet, istedenfor å bare reprodusere de samme idealene. Det handler om normalisering. Plus size er et nyttig begrep fordi det gjør det tydelig for folk hva jeg snakker om, men det bør jo ikke være et eget begrep for det. Det burde bare kalles klær.

– Har kroppspositivisme positiv effekt på folks selvbilde?

– Ja, det tror jeg. Jeg får mange tilbakemeldinger fra folk som ikke visste hvordan de skulle lete etter klær før, om at de føler seg mer komfortable i seg selv, mer velkomne i den sfæren. Mote er ikke bare for tynne, det er for oss også.

– Kan det bidra til for mye fokus på utseendet?

– Fram til man finner en balanse kan det nok det. Alt som er for mye er dårlig for deg, det tar jeg med meg i alle aspekter av livet mitt; for mye mat er dårlig, for mye oppmerksomhet rundt utseende er dårlig. Jeg tror å sette pris på de gode tingene du har er viktig, ikke utseendemessig, men de gode egenskapene dine. Jeg pleier å stille meg foran speilet og si bra ting om meg selv til meg selv. «Du lager god mat, du er en god venn, du er flink til det du gjør.»

– Det er ikke så mange som ser ut som meg her

Gisella fyller mange minoritetsbokser, som både svart, stor og innvandrer. Det merker hun ofte i hverdagen.

– Folk stirrer. Nordmenn kan være veldig nysgjerrige, på grensa til uhøflige. Noen ganger er det ubehagelig, og hvis jeg føler meg litt aggressiv pleier jeg å konfrontere folk, sier «hei, er det noe du lurer på» og da blir de helt satt ut. Men jeg skjønner det, det er ikke så mange som ser ut som meg her. Jeg har bodd her i 3,5 år nå og føler meg mer inkludert, jeg har norske venner, en norsk sønn, blir flinkere i språket. Jeg har lært meg å tone ned den aggressive konfrontasjonen. Nordmenn skjønner ikke fordelen med konfrontasjon, å snakke om noe og bli ferdig med det, dere unngår heller de situasjonene.

Som mote- og skjønnhetsblogger merker hun også godt de innarbeidede strukturene.

– Noen ganger føler jeg at skjønnhetsblogging i Norge er veldig ensidig. Det er små grupper med bloggere som er venner og gir hverandre alle jobbene, det gjelder både innen mote og skjønnhet. Merkene promoterer disse standardene også.

– Det hender jeg går til et byrå eller brand og sier, hei, hvorfor er dere ikke mer inkluderende? Og de er jo enige med meg da, men de gjør ikke så mye med det. Jeg føler meg ofte ekskludert fra disse sammenhengene. Jeg har opplevd å jobbe gratis for et brand, og så ikke blitt invitert til eventer de arrangerer. Ikke at det er så viktig for meg, men jeg synes det er en moralsk forpliktelse de har. Noen ganger føler jeg meg som en attraksjon, at jeg blir invitert på fester for å være en festlig brasilianer. Jeg skjønner at folk er interessert i meg, men de slipper meg ikke inn i kretsene sine, ikke egentlig.

Likevel har hun klart å skape seg et navn i bransjen, og livnærer seg i dag som influencer, samt makeupartist for Mac. At hun er en kvinne med pondus er en underdrivelse. Hvor henter hun styrke fra?

– Jeg har alltid vært uavhengig. Jeg begynte å jobbe og flytta hjemmefra så fort jeg hadde mulighet. Jeg ville komme meg bort fra et undertrykkende miljø hjemme, faren min var veldig kontrollerende. Jeg hadde ingen stemme der, og jeg kunne ikke bo i et hjem der jeg ikke har en stemme. Jeg har en sterk personlighet, og jeg vil ikke føle meg dårlig behandlet. Det gjorde at jeg ble voksen tidlig, og lærte mye om meg selv. Jeg stoler på meg selv, og det tror jeg har hjulpet meg til å bli suksessfull. 

Andrea Pharo Ronde
© Anne Valeur

Andrea Pharo Ronde, 24 år. Modell og analytiker.

Vi er nok mange som ikke føler at vi passer idealet, men for Andrea Pharo Ronde sitter følelsen ekstra dypt. Hun er født med albinisme, og har hele livet måttet forholde seg til at alle hun møter synes hun ser spesiell ut. Med maskara og øyenbrynssminke ser hun riktignok nesten ut som en hvilken som helst platinablond kvinne, men et lett blink av rødt i øynene vitner om tilstanden hennes.

– Det mange ikke vet er at folk med albinisme har veldig dårlig syn. Det er jo den største utfordringen. Det er mange som har dårligere syn enn meg, men jeg er blant dem som tåler minst lys. I sollys jeg ha mørke briller.

– Folk er ikke så høflige alltid

Det er en enzymfeil som gjør at albinoer ikke produserer pigmentet melanin i huden, håret og øynene. Det er en recessivt arvelig tilstand, som i tillegg til lys hud og hvitt hår gjør både øynene og huden svært lyssensitive. Det spesielle utseendet har landet Andrea både modelljobber og skuespilleroppdrag. I 2010 spilte hun Emilie i Petter Næss’ «Maskeblomstfamilien», modelloppdragene har tatt henne til blant annet Italia, og gitt henne mulighet til å jobbe med flere av Norges største fotografer. I hverdagen derimot, tyr hun helst til sminke for å skli inn i mengden.

– Det er ikke det at jeg er flau over å ha lysere vipper og bryn, jeg er bare mer komfortabel med sminke. Jeg går sjelden uten i hverdagen. Folk er ikke så høflige alltid, de stirrer veldig. Mange kommer bort med åpen munn, men jeg legger jo ikke merke til det, jeg ser det ikke. Men hvis jeg er med venner eller familie blir de irriterte. Det hender turister spør om å ta bilde av meg fordi jeg ser så norsk ut, da kan jeg bli litt satt ut. Jeg sier som regel ja, men jeg synes det er litt spesielt. Jeg synes det er bedre at folk spør hvis de lurer på noe, så jeg får mulighet til å svare.

Modellbyrået hennes ser derimot helst at hun ikke farger vipper og bryn. Alle modeller selges riktignok med et visst utseende, og kan ikke bare klippe håret uten videre, men det blir ekstra tydelig i Andreas tilfelle; portfolioen hennes domineres av eteriske bilder der hun fremstilles nærmest som en utenomjordisk karakter. Føler hun seg ofte som et annerledes-alibi?

– Ja, det hender jo. Men på den annen side blir jeg jo headhuntet til oppdragene jeg får, som for en italiensk designer som bare bruker modeller med albinisme. Det er litt kult. Man tenker at idealet er å være veldig høy og tynn, og det er det som er pent, liksom. Jeg er jo ikke bare albino, jeg er også ganske lav, jeg har former og muskler fordi jeg driver med idrett. Det er positivt at man utvider representasjonen litt. Jeg synes det er mer oppsiktsvekkende å bruke meg i en kampanje enn en «vanlig» person.

– Tror du det er begynnelsen på en varig tendens, eller et trendblaff?

– Det er vanskelig å si. Det er ikke nødvendigvis sant at det er så stor representasjon i motebransjen. Det er kanskje litt trendy å fronte seg som inkluderende, men mange er det ikke egentlig likevel. Jeg har opplevd å bli kutta fra kampanjer der jeg er den eneste av mange modeller som ser annerledes ut. Det er irriterende.

– Jeg vil klare alt selv

Til tross for det dårlige synet har Andrea alltid vært aktiv, på grensa til gæren ville noen kanskje sagt. Hun har drevet aktivt med alpint, speedski, der man setter seg i hockey og kjører rett ned en bratt bakke, kjører gokart. Hun har aldri følt seg begrenset av tilstanden sin.

– Det er jo litt farlig, men det er det jeg synes er gøy. Jeg tror det har mye med oppdragelse å gjøre. Hvis jeg har hatt lyst til noe, så har jeg fått lov til å prøve, for å få mulighet til å finne ut selv om jeg klarer det eller ikke. Det er kanskje ikke så lurt at en med lite syn skal spille tennis, men det var viktig at jeg fikk finne ut av det selv.

Det er ikke så lett å se på henne at hun er svaksynt, hvilket har både positive og negative konsekvenser.

– Det er jo fint at jeg ikke ser så svaksynt ut, men det er litt upraktisk, for folk skjønner ikke at jeg er det. Da jeg begynte i ny jobb, sendte jeg ut en mail til alle og fortalte litt om meg selv, hva jeg kan og hva jeg skal gjøre for dem, og «ps så har jeg albinisme og er svaksynt.» Så folk ikke tror jeg ignorerer dem hvis de vinker til meg fra andre enden av kontoret liksom. Man må gjøre en liten ekstra innsats.

– Hva er det største offeret?

– Jeg vil klare alt selv, men som synshemmet trenger jeg hjelp iblant. Det kjipeste er at jeg ikke får ta lappen. Jeg synes alt som går fort er gøy, jeg synes motor er gøy, og det er jo upraktisk å ikke kunne kjøre bil. Men det er ikke vits i å grine over det. Jeg er nok en person som ikke bryr meg så mye om hva andre synes. Dessuten har jeg vært heldig og vendt det til min fordel.

Hun tar gjerne på seg rollen som forbilde for andre med albinisme, men er opptatt av å ikke glorifisere modelljobbene hun får.

– Jeg jobber med unge i Blindeforbundet, og der er det mange som kommer til meg og sier at jeg er et forbilde for dem. Man tenker jo ikke det selv, men det er veldig hyggelig å høre. Det er fint at andre med albinisme kan se noen som ligner dem. Mange har dårlig selvbilde, så det er fint å kunne bidra med det motsatte. Jeg blir ofte spurt om å undervise på foreldrekurs, for å vise at det går an å gjøre det bra med albinisme. Det er nesten litt ubehagelig, for jeg føler at folk er litt vel imponert over det jeg har fått til. Jeg mener at det er selvsagt at jeg kan gjøre det like bra som alle andre. 

Maria Pasenau
© Anne Valeur

Maria Pasenau, 22 år. Fotograf og kunstner.

Jeg begynte å ta selvportretter fordi det er enklest, du har jo deg selv tilgjengelig hele tiden og vet hvordan du vil ha det. Og så tør man mer enn hvis noen andre står bak kamera. Jeg vil at et bilde skal være ekte, komme så nær virkeligheten som mulig. Jeg har tatt sykt mange bilder av meg selv som griner. Da føles det som at det går bedre etterpå.

Maria Pasenau er intens i blikket under den oransjeblekte luggen. Estetikken går tydelig igjen i bildene hennes, som er lett gjenkjennelige med sine sterke farger og harde blitz, og et ofte rått og litt vulgært uttrykk. Hun virker på alle måter trygg i sin egen stil, men er like fullt nervøs når arbeidet skal vises frem.

– Jeg har lyst på en reaksjon. Det er kjedelig hvis folk sier «det var et fint bilde». Jeg vil skape følelser, ikke likegyldighet. Det er bedre at folk ikke liker det, enn at de sovner.

– Jeg vil bare være meg sjæl

Hun har vært husfotograf for ungdomskulturmagasinet Recens og fotoredaktør for Natt & Dag, hatt soloutstillinger på YME og kunstfestivalen Uncontaminated, jobbet med kunstner Tori Wrånes under suksessutstillingen Hot Pocket, og er fast fotograf for stjerneskuddet Cezinando. Sitt første kamera kjøpte hun for konfirmasjonspengene, men det var først da hun begynte på fotofagskolen i Trondheim at hun skjønte at man ikke trengte å følge alle reglene. Hun oppdaget Juergen Teller og Ryan McGinley, fikk seg et lite, analogt snapshotkamera og begynte å ta det med seg overalt.

– Jeg satt alltid og fulgte med på folk på fest, venta på øyeblikk. Med analoge kameraer kan man ta bilder litt mer uforstyrra, det går liksom ikke an å vise dem til noen før de er fremkalt. På den tiden tok jeg ni ruller i uka.

I dag er det lett å kjenne igjen et bilde tatt av Maria Pasenau; utover den harde blitzen har hun en egen måte å forkaste den normative oppfattelsen av det klassisk pene på. Keitete poseringer, kviser og kroppshår, en leken omgang med popkulturelle referanser. Hun poserer naken for sitt eget kamera, og viser kroppen sin akkurat som den er. Maria som blør neseblod. Maria som sitter naken på do. Maria som gråter.

– Hva er ditt forhold til skjønnhetsnormer?

– Jeg vil bare være meg sjæl, jeg prøver ikke aktivt å være en motvekt. Men det er veldig bra at folk får se noe annet enn det klassisk vakre og. Jeg er vokst opp med at alle har fått være sin egen karakter, for meg er det naturlig. Det vil jo alltid være et skjønnhetsideal, men jeg håper at folk kan velge seg sitt eget, forholde seg til det de synes er fint selv. At det er dit vi er på vei. Jeg synes personlighet er viktigere enn perfeksjon.

– Blir du aldri påvirket av hva andre mener?

– Jeg har jo lyst til å se bra ut. Da jeg gikk på videregående og hadde tre skjorter utenpå hverandre var jeg veldig opptatt av å se fet ut med masse smykker. Men jeg har alltid hatt en veldig egen stil. Da jeg gikk på ungdomsskolen sykla jeg på etthjulssykkel til skolen.

– Det er bare kropp

Det er nettopp evnen til å avbilde folk som de faktisk ser ut – ikke lyssatt, posert eller photoshoppa til en bildeskjønn versjon av seg selv – som er spesiell for Maria. Dokumentasjon er en viktig motivasjon for det hun gjør. Frykten for å glemme. Det omfangsrike bildematerialet hennes blir som en dagbok, som oftest ikke tatt med tanke på at noen skal se det. Men det gjør de jo, om ikke andre steder så på Instagram, der Pasenau poster aktivt for nesten 6000 følgere. Hvor kommer motet fra?

– Jeg vet ikke. Det er ikke farlig å være naken. Folk tenker at det er porno hvis man er naken, men det er bare kropp. Det er ikke en kampsak for meg egentlig, men jeg er jo for at det skal være naturlig at man kan vise kropp. Jeg har gjort meg opp en mening om hvordan jeg vil ha ting, så da spiller det ikke så stor rolle hva andre synes. Jeg vil bare leke.

Det er derimot ikke alle som finner fram til profilen hennes som liker det de ser. Kommentarer som «æsj, barber deg» postes gjerne under bilder der kroppshår synes, og etter nakenbilder blir innboksen fylt med «send nudes»-meldinger. I kommentarfeltet under et bilde som viser en person med kjønnshår krypende oppover magen, står det: «Trenger vel ikke sprade rundt med kjønnshår på sosiale medier selvom det beskytter mot bakterier? Det er sosialt uakseptabelt og forbanna kvalmt.»

– Det synes jeg bare er veldig trist. Er det virkelig sånn folk tenker? Jeg synes egentlig det er helt uakseptabelt å snakke sånn om hår som er der helt naturlig. Det er så mye forferdelig unge folk ser på, så jeg synes de har godt av å se det jeg gjør òg.

Fra tid til annen blir Maria kontaktet av yngre jenter som sier at de skulle ønske de også turte legge ut «sånne» bilder av seg selv.

– Det er noe man må jobbe med å bli komfortabel med. Finne tilbake til sånn det var da man var barn, da man bare gikk rundt naken på stranda uten å tenke over det. Første gang jeg poserte naken, for en venninne på fotoskolen, syntes jeg det var skikkelig skummelt. Men etter hvert gjorde vi det mer og mer, tok bilder av hverandre og oss selv, utforska, da blir man mer komfortabel. Folk har en oppfattelse av at man har «lov» til å legge ut nakenbilder av seg selv fordi man har litt valker. Det synes jeg er merkelig.

– Hvorfor det?

– Jeg tror mange av de som legger ut nakenbilder, legger det ut som en teaser, et lite innblikk i den veldig private verdenen deres som holder seg bak lukkede gardiner. Det jeg gjør er å vise at denne nakenheten faktisk ikke er så mystisk og privat, den er helt normal

Lik Stella på Facebook!