© Einar Aslaksen

Sigrid Bonde Tusvik: Kunsten å tråkke riktig i jobben

"Som alltid har august vært måneden jeg har måttet gjemme meg i et skap og gråte litt."

11. oktober 2016 av Sigrid Bonde Tusvik

Som alltid har august vært måneden jeg har måttet gjemme meg i et skap og gråte litt. Det er jobbstartmåneden, og for oss med angst for seminarer, hytteturer eller bare store jobblunsjer, så er det en litt vel krevende måned. Du går rundt med et stort hvitt smil, fordi tennene dine er litt hvitere enn vanlig fordi du er litt brunere enn vanlig i huden. Der går du og smiler og vet at joda, her er det bare å være positiv, for nå har jo ALLE det bra igjen på kontoret ser det ut som. Men har de det? Er ikke august en litt vel påklistra positiv måned? Jeg vil kjempe for at august kanskje bør smyge seg på folk, ikke kaste seg på deg bakfra sånn som den gjør nå. Rett etter ferien er du gira så klart, du har kommet på nye ideer, du har lyst til å sette i gang nye prosjekter. Men er det sånn at du får til disse prosjektene i september?

Det har faktisk aldri skjedd meg. Tidlig på høsten drukner ideene i andres gode ideer. Ofte den som er kulest, har mest makt på møtet eller den som tror den er sjefen, ofte er det dem som klarer å trumfe igjennom at deres idé er den som bør startes og jobbes med umiddelbart. Trikset her er da altså å spare sin geniale idé til vepsen er død. Når det ikke er fare for å få inn én veps til som sløvt leter etter noe sukker å lepje i seg i det åpne kontorlandskapet, ja da kommer din idé. Smygende. Som en tsunami. Hvis det går an å si. 

Da skal du se at ideen din blir gjort noe med, for da er alle de andres borte og brukt opp og gamle, som gresset ute. Ideene er blitt brune, og dekket av løv, og inn kommer du, som en overgira Jan Fredrik Karlsen-figur og hisser opp kollegaene dine til nye høyder. Det er jo det som er kunsten, kunsten å tråkke riktig i jobben.

Litt som det er kunsten å ta den erkenorske praten i et selskap: «Hvor jobber du?»Da setter du deg selv i en situasjon som kan ende med at du må gå hjem, klin edru. For hvis du møter feil fyr, på feil fest, som jobber med en altfor fet ting, eller i en altfor fin bransje, ja da har du gjort det store. Det finnes personer der ute som tror at «Hvor jobber du»-setningen er en invitasjon til et langt powerpointforedrag, inkludert kaffe- og røykepause. Jeg er selv en sånn en. Som elsker å snakke om jobben min. Jeg tror faktisk alltid at folk der ute er genuint interesserte. Bare fordi jeg ikke er revisor. Men sånn er det visst ikke. Folk hater å komme ved siden av en revisor på fest, men det kan være like jævlig å havne ved siden av en selvopptatt komiker. 

Det verste er vel uansett å havne ved siden av en som ikke har jobb. For der blir man skamfull som nordmann. I motsetning til amerikanere som kan sitte på tv og fortelle at verken moren eller faren deres eller mannen har jobb, og at ting er tungt og vanskelig. Vi nordmenn liker ikke å høre at andre ikke har det helt tipptopp. Vi liker ikke å møte folk på fest, som ikke har en klar retning i livet. For oss er det krise hvis personen svarer på jobbspørsmålet: «Jeg har ikke jobb.» Hva skal vi gjøre? Jeg går alltid i «jeg skal finne ut av dette med deg»-fella. Jeg tror ofte at jeg blir gjort om til et menneskelig Nav, der jeg trinn for trinn går igjennom hvilke jobber som kan passe til personen jeg har foran meg. Jeg imaginært printer ut CV-en ved å hale ut alle mulige jobber de har hatt eller som de har lyst til å ha. Så går jeg igjennom hele vennegjengen min og deres arbeidsplasser og ser om jeg finner en match i kartoteket, alt dette skjer inni hodet. 

Personen foran meg liker seg ikke. Jeg liker snart ikke meg selv, men likevel, det er uutholdelig som norsk å møte folk i sosiale sammenhenger som er arbeidsløse. Da snakker jeg ikke om unge 20-åringer som tror de bare skal få drømmejobben med en gang uten å ta utdanning. Disse naive kidsa som tror at alle vi andre bare begynte med noe og vips var vi på toppen av vår karriere. Jeg snakker heller ikke om forfatterspirekompisen som tar friår for å finne seg selv. Jeg snakker om de man heier på, de snille, fine folka, som du kjenner inni deg at du ikke vil skal svare noe annet på spørsmålet enn: jeg jobber som revisor.

Så neste gang du sitter der, grinende på dassen en varm augustdag fordi du hater å starte høsten igjen, og ideene dine gikk i dass på forrige møte, og du har svetteringer under BH-en, ja, da skal du heller tenke at du er glad du er på en jobb du liker, der andre liker seg, og der alle vil at alle skal ha det fint. Og har du det ikke fint, da må du slutte, og tørre en stund etterpå å si i alle selskaper: Jeg har ikke noe jobb! Men det ordner seg alltid til slutt, for både slemme, masete, sjenerte og flinke piker.


Lik Stella på Facebook!