© Getty

Lena Dunham, jeg elsker deg!

Stella-journalist Guro er nærmest besatt av Girls-stjerna Lena Dunham. Hvorfor denne voldsomme hengivenheten?

28. september 2014 av Guro Danielsen

 

 

Guros verden - Jeg <3 Lena

 

 

Hvilken kjendis likner du på? Jeg likner på Lena Dunham. Det er nå en vedtatt sannhet, etter at jeg den siste tiden har hørt det minst fire-fem ganger fra uavhengige kilder. Lena Dunham er, for dem som ikke har fått det med seg, hjernen bak den Emmy-vinnende HBO-serien «Girls», hun spiller hovedrollen, har skrevet manus og regisserer. Nå er hun dessuten ute med bok, «Not that kind of girl». Nå vil du kanskje tenke at det ikke akkurat er en kompliment å bli sammenlignet med dama som har blitt en slags postergirl for smålubne, halvshabby jenter. Rollefiguren hennes, Hannah, i tv-serien «Girls» blir hyllet for å være så fantastisk uperfekt og lite polert. Jeg innrømmer også at hun er et stykke unna idealet jeg har når jeg forsøker å sette sammen et slags velkomponert ytre før jeg går ut døra om morgenen. Hva jeg, med min blonde, streite, norske middelklassebakgrunn, har til felles med en fem år yngre jødisk newyorker med kunstnerforeldre, er i utgangspunktet ikke opplagt. Ja, vi har noen fysiske likheter i enkelte vinkler. Alle som sier vi likner, understreker også at jeg selvfølgelig er en mye penere utgave, noe jeg er ganske rask til å akseptere. Selv om jeg er sikker på at jeg ikke ville sett noe bedre ut i buksedrakter som ender rett under rumpa. Men folk sier også at vi har en lik måte å prate på. Et liknende vesen, på en måte. Jeg har ikke tvangstanker som gjør at jeg borer qtips langt inn i øregangene (slik «Hannah» gjør i sesong 2), men blir likevel veldig glad og stolt over sammenlikningen. For det er nettopp Lenas vesen som gjør henne til en av de aller kuleste damene jeg vet om.  

Jeg kjøper magasiner som har henne på forsiden. Jeg leser alt hun skriver, enten det er et essay om takeout-mat i The New Yorker eller teite Instagram-poster om den urindrikkende hunden hennes. Da jeg var i New York nylig, dro jeg på pilegrimsferd til kafeen i Brooklyn der rollefiguren hennes i «Girls» jobber. Jeg har kjøpt dvd-en med den halvgode spillefilmdebuten hennes, «Tiny Furniture» (2010), og sett alt ekstramaterialet (som besto av en del ganske middelmådige studentproduksjoner). Og jeg er ikke alene om denne stalker-aktige oppførselen, bare så det er sagt. I noen av de mange intervjuene jeg har lest, forteller Lena om vilt fremmede jenter som stopper henne på gata og uttrykker hvor mye de elsker henne.

Så hvorfor denne voldsomme hengivenheten? Jeg har ikke analysert det så nøye tidligere, det føles bare instinktivt riktig å digge denne dama, men la meg forsøke: Først og fremst synes jeg det er vilt inspirerende med smarte, morsomme jenter som får til kule ting i en stor skala. Det er kjipt å si det, men veldig mange unge jenter får først og fremst anerkjennelse for å være skikkelig pene. Så kan de gjøre bra ting også, men det er gjerne deres evne til å ta seg ut på bilder som gjør at de slår gjennom hos et virkelig bredt publikum. Det er ikke det at Lena er stygg, for det er hun virkelig ikke. Men at hun oppfører seg som om hun, i all ydmykhet, faktisk har fortjent all verdens hyllest, er bare så utrolig rått. Hun  kjører på med sin egen greie, og viser frem en usminket sannhet om venninneforhold, kjæresteri, jakten på å «finne seg sjæl» og ... ja, livet. Ikke at denne sannheten er så forferdelig stygg heller. Den er bare ekte. Som Lena selv. Og det burde være en brysom tanke for oss alle at det er så oppsiktsvekkende.

Til våren kommer fjerde sesong av «Girls», og jeg gleder meg som en jentunge. Jeg har sett de tre første sesongene to ganger allerede. For ikke å snakke om boka som er på vei fra Amazon nå! Rollefiguren «Hannah» i «Girls» føler veldig sterkt at hun kan bli «stemmen til en generasjon». For hennes del går den prosessen litt treigt, mens Lena selv har blitt nettopp denne stemmen. Så selv om det kanskje hadde vært mer smigrende å høre at jeg likner på Megan Fox eller noe, vil jeg mye heller ligne på dama som kanskje ikke ser like smashing ut i bikini, men som forandrer verden litt gjennom bare å være gjennomført dødsrå!

 

Guro Danielsen er journalist i Stella. I denne spalten skriver hun om livet generelt, og sine egne, litt tullete, erfaringer spesielt.

 

Les også:

Guros verden: Livsstilsmisjonærene

Guros verden: Voksenpoeng

Lik Stella på Facebook!