© Getty Images

Guros verden: Horisontale ambisjoner

"Er det enhver kvinnes plikt å si ja til alle muligheter oppover på stigen, for å bidra til en felles kamp mot glasstak og andre hindre som stopper vårt kjønn fra å nå de virkelig høye toppene?"

3. november 2015 av Guro Danielsen

Jeg intervjuet mange forskjellige folk om jobb og karriere. Som med så mye annet, koker konklusjonene ned til at folk er forskjellige, og det finnes ingen fasit for hva som er riktig fremgangsmåte – i yrkeslivet som i livet for øvrig. Likevel virker det som at de aller, aller fleste har et slags instinkt for stadig å strekke seg videre. Spørsmålet er da hvilken retning denne strekken skal foregå. For det er jo ingen som har bestemt at du nødvendigvis skal stå på tærne og gripe tak i en stige som henger og dingler over hodet på deg. Kanskje du i stedet vil gripe etter noe som er rett foran deg? Eller kanskje til og med bøye deg nedover, for å bli mer fleksibel? Som i yoga, liksom.

Selv har jeg aldri sett på meg selv som spesielt ambisiøs. Kanskje fordi jeg har tenkt på ambisjon som en litt ekkel, egoistisk egenskap som går ut på å presse seg opp og frem med spisse albuer. Men det betyr ikke at jeg ikke har lyst til å gjøre en god jobb. Til stadig å prestere bedre, lære nye ting og utfordre meg selv. Det er en ambisjon det også, har jeg funnet ut. En horisontal ambisjon.

Etter ti års tid i arbeidslivet har både jeg og mange av venninnene mine begynt å merke forventninger om å ta noen steg videre. Forventningene kommer både innenfra og utenfra. En venninne har nettopp begynt i ny jobb som staker ut en ny karriereretning, og har satt seg som mål å bli partner i firmaet i løpet av de neste fem årene. Da hun nevnte dette, nikket en annen venninne bifallende og foreslo at hun skulle ta en prat med sjefen om hvordan «partner­løpet» skulle gå. Sultne og ivrige er disse damene i godt driv mot neste klatreplatå. Mye av drivkraften og motivasjonen deres kommer nettopp fra denne målrettede prosessen. Og da skal de selvfølgelig bare peise på.

LES OGSÅ: GUROS VERDEN: BEVISSTLØS BITCH

Andre i omgangskretsen min har allerede mellomlederstillinger, og har avslått tilbud om jobber høyere opp på rangstigen. Det er ikke frykt for ansvar eller mangel på ambisjoner som stopper dem, men rett og slett at den forespeilede jobben virker kjedelig eller helt feil. Er det enhver kvinnes plikt å si ja til alle muligheter oppover på stigen, for å bidra til en felles kamp mot glasstak og andre hindre som stopper vårt kjønn fra å nå de virkelig høye toppene? Hvis det er frykten for ikke å være god nok som stopper deg, er svaret selvfølgelig ja. Mest sannsynlig er du mer enn god nok. Men hvis det er en følelse av at du «burde» fordi det er det «riktige» steget videre, er svaret nei. Uansett kjønn. Og særlig hvis jobben er kjedelig. For greit at det er stas med status og høyere lønn, men det hjelper lite hvis du sitter på hjørnekontoret ditt og mistrives.

Og helt ærlig: De fleste jobber er mest morsomme på gølvet. Hvis du ble journalist fordi du liker skriving og spennende menneskemøter, drømmer du ikke om å bli redaktør som sitter i budsjettmøter. Hvis du ble sykepleier fordi du har uendelig med omsorg for syke folk, har du ikke lyst til å knote med vaktlister dagen lang. Skomakeren koser seg noen ganger aller mest ved sin lest. Hun kan perfeksjonere kunsten å gjøre ødelagte skinnsko som nye. Kanskje utvide med andre lær­varer. Kanskje lansere sitt eget raffe tøffeldesign. Hun må jo ikke for enhver pris bli skofabrikkeier. 

LES FLERE AV GUROS SPALTER HER.

Lik Stella på Facebook!