Den konseptuelle turist

Det er litt av en jobb å dra på ferie. I hvert fall hvis du vil sørge for å bo på riktig sted. Stella-journalist Guro innrømmer noen litt flaue kriterier for valg av overnattingssted.

29. juli 2015 av Guro Danielsen

Først trodde jeg det bare var jeg som var blitt gammel og reisesnobbete. At jeg nå, med litt feitere lommebok og litt lavere toleranse for sovesaler, har vokst fra lavbudsjetts-ferier. For gudene skal vite at jeg har tilbrakt min del av netter i billige køyesenger på reisefot i mitt tidligere liv. Det har vært svette plastaktige laken på 12-mannsrom, møllspist sengetøy og lodne vegg-til-vegg-tepper, ubestemmelige flekker, rare lukter og særdeles ufreshe fellesbad. Sånt noe orker jeg ikke lenger. Nå googler jeg som ville helvete før jeg skal ut på tur. Helst vil jeg bo et sted som er akkurat passe avslappa trendy. Gjerne i et område som gjerne blir kategorisert som «gitt bys svar på Grünerløkka». Dette er selvfølgelig dritflaut å innrømme, men hei, du har helt sikkert tenkt det samme. Hotellet kan også med fordel ha en slags gjennomført designprofil. En som ikke føles krampeaktig påtatt, men derimot veldig autentisk. Og dette er ikke noe must, men ikke kom her og si at du ikke synes det er stas med et gratis tøynett med en hipp logo på. Gjerne noe med bart, sykkel eller noe sånt. Selvfølgelig er det stas! Frokostsalen kan gjerne ha litt sånn bistro-aktig stil, med økologiske egg og dryppkaffe servert av ansatte uniformert i Converse og skinny jeans. Og hotellbaren er så happening at selv de lokale kommer dit for å ta en kunstferdig presentert drink.

Denne higen etter å gjøre overnattingen til en opplevelse, har selvfølgelig hotellnæringen lukta for lenge siden. Det er derfor også hostel-segmentet hipper seg opp. Du finner fortsatt de lusne, nedslitte herbergene med institusjonelt preg. Men de taper terreng for de mer utstudert konseptuelle stedene. For selv blakke studenter vil gjerne ha noen fixiesykler til utlån og litt røffe teglsteinsvegger der de velger å ta inn for natten. Wifi er en selvfølge. Helst noen høyttalere med airplay der du kan hooke opp din favorittspilleliste mens du forsyner deg med en IPA fra minibaren. Du kan fortsatt tolerere bad på gangen, så lenge du har et fresht fellesområde ved resepsjonen, der du kan henge med likesinnede og bla i noen råflotte magasiner med tykt papir og pastellfargede bilder.

Det er ikke underlig at dette slår an. For hvorfor skal man automatisk bli nedgradert fra sin urbane livsstil og slå seg til ro med et traust hotellrom i amerikansk stil og betale 100 kroner døgnet for tilgang til internett når man er i utlandet? Det er ikke bare pensjonister som er på storbytur nå til dags. Den nye reisende generasjonen har ikke guidebok med 10 på topp-attraksjoner i ryggsekken og penge-belte innenfor bukselinningen. Nei, vi har telefonen full av app’er og tips fra folk som kjenner byen vi skal til som sin egen bakgård. Så vi vet hvor vi skal banke på for å bli sluppet inn til cocktailbaren bak forhenget i frisørsalongen. Og vi har kodeordet for å bestille den drinken som ikke står på menyen, men som alle som er «in the know» vet at er the shit.

Så det er ikke jeg som er blitt snobbete. VI er blitt snobbete. Alle sammen. Fattig som rik. Bortsett fra de aller rikeste, da. De vil fortsatt bo på harrypalasser av marmor og gull.

Her kan du lese Stella-redaksjonens reisetips

 

Lik Stella på Facebook!