Disse pakistanske kvinnene har trosset kulturkræsj og kjempet for kommende generasjoner.
© Ida Bjørvik

– Verden er gått videre, mens mange pakistanske foreldre i Norge står fast i det de forlot

Disse pakistanske kvinnene har trosset kulturkræsj og kjempet for kommende generasjoner.

Et blått rekkehus på Mortensrud, endestasjonen på t-baneline 3. Ute ligger beinfrossen snø, inne på et mykt teppe pludrer seks måneder gamle Noor. Sana Khan (33) er på besøk hjemme hos mamma Nayyar med sin egen lille datter.

– Jeg var problembarnet. Skulle alltid kjempe for et eller annet, hadde alltid en hånd i noe som mamma syntes var vanskelig. Kan du ikke for en gangs skyld bare følge strømmen, sa hun.

Sana ler.

Vennene med innvandrerbakgrunn misunnet Sana som fikk lov til å spille basket og gå i barnebursdager. De så på foreldrene hennes som liberale. Men Nayyar Khan trodde på åpenhet og lot seg utfordre. Og prøvde å påvirke andre pakistanske mødre.

– Da jeg skulle på leirskole, var mamma over hos naboene for å overtale dem til å sende sine barn også. Læreren var kjempefornøyd med at mamma klarte å motivere, det hadde aldri vært så mange utenlandske unger med på skoletur før.

Tok lærerutdanning ved siden av jobb

Nayyar har jobbet i Oslo-skolen i nesten 30 år. Som frivillig drev hun ulike aktiviteter for å få minoritetskvinner ut av huset. Hun gikk fra vikariat til vikariat i skoleverket, og til slutt tok hun lærerutdanning ved siden av jobb. Det var ikke første gang hun satt på skolebenken. Hun er utdannet kjemiingeniør i Pakistan, men ble ikke godkjent i Norge.

– Jeg tok min bachelorgrad samtidig som min mor tok sin. Jeg syntes det var tøft nok å studere, men med full jobb og frivillig arbeid i tillegg ... Det du gjorde, mamma, på et språk som ikke var morsmålet ditt, er imponerende, sier Sana stolt.

I dag jobber sekstiåringen på Smestad skole, og er også økonomiansvarlig for den lokale moskeen. Foreldrene motiverte døtrene til å ta høyere utdanning, men Sana gjorde et lite opprør mot det pakistanske ved å ikke velge et såkalt ALI-yrke – advokat, lege eller ingeniør. Hun tok master i psykologi og jobber som sikkerhetsrådgiver i det internasjonale selskapet Rambøll.

Nayyar Khan kom til Norge fra storbyen Karachi i 1981 med eldstedatteren Saleha på fanget. Mannen hennes Ahsan Khan var her alt, og jobbet på Grorud jernvarefabrikk. Hun ler når hun forteller om lutefisken som forsvant i kokevannet, og at hun beskyldte mannen for å ha spist den. Om alt det nye hun måtte forstå og det hun måtte forklare, som forskjellen på halalkjøtt og pølse med lompe. Hun og datteren lærte norsk sammen, de hørte barnesanger på kassett, lånte bøker på biblioteket.

– Hun satt på fanget mitt og vi pekte: Katt. Hund. Det var gøy å lære samtidig.

Sana (t.h.) opplever at det er blitt to sterke ytterpunkter blant pakistanere i Norge. 

© Ida Bjørvik

Men hun skulle ikke gå hjemme.

– Folk spurte: Du har vært i Norge i bare seks måneder og vil begynne å jobbe? Ja det skal jeg. Mannen min kan også passe datteren vår, sa jeg. Jeg fikk plass til Saleha i barnehagen på Sagene der vi bodde, og gikk på kveldsskole.

Men det var enkelte ting ved den nye kulturen som var hardere å svelge enn andre.

– Jeg fikk høre at i barnehagen lærer de hvordan mor blir gravid, hvordan de føder barn, de lærer alt. Da tenkte jeg nei, nei, nei, dit skal jeg ikke sende dem! I vår kultur forteller vi ikke disse tingene, barn skal ikke vite det. Slike ting syntes jeg var utfordrende, forteller hun.

Barnehage ble det imidlertid på begge barna likevel.

– Foreldrene til mange jeg vokste opp med kom fra landsbygda, mine var fra en storby. Foreldrene mine var utdannet, mens noen av mine venners foreldre var analfabeter. Min mor kom tidlig ut i norsk arbeidsliv, mens deres foreldre ikke snakket norsk og ikke var særlig integrert. Alt dette avgjør. Noen av vennene mine skulket timer på videregående for å dra på kino. Det kunne jeg gjøre om kvelden – noe de aldri fikk lov til, sier Sana.

«Du er ikke som andre pakistanske jenter»

Hun hadde sine opprør, og mener moren så på henne som krevende. Men antakelig ikke mer krevende enn livet som pakistansk tenåring i Norge.

– For meg var det viktig å vise at man kan ha guttevenner. Jeg ville vise nordmenn at jeg som jente ikke var undertrykt, og samtidig vise pakistanere at jeg var en dydig og pliktoppfyllende pakistansk jente – ikke fornorsket. Jeg var opptatt av å fylle begge kulturenes kriterier eller stereotypier for hvem man skulle være. Og endte opp med å stå i spagaten hele tiden. 

– Jeg mislikte sterkt når folk sa: «Du er ikke som andre pakistanske jenter.» Jeg ville så gjerne vise at jeg var en nyanse, ikke at jeg var annerledes. Det er ikke forskjell på meg og kusinene mine i Pakistan. De har høyere utdanning og jobb, guttevenner er vanlig. Verden er gått videre, mens mange pakistanske foreldre i Norge står fast i det de forlot, forklarer Sana.

Da hun en dag kom hjem med noe nytt, stort på hjertet, fikk moren for alvor testet seg. «Jeg har møtt en gutt og det er alvorlig, jeg liker ham og han liker meg», fortalte Sana. Nayyar ble entusiastisk og syntes det var så gøy, ville vite hva han drev med og hva han het. «Sigurd Bjurbeck» kunne Sana fortelle. Da ble det helt stille.

Men Sana hadde bestemt seg, det var Sigurd hun ville ha.

– Jeg tenkte at dette betydde at jeg måtte bryte med kulturen min. Ingen kom til å akseptere meg – eller Sigurd. Jeg ville ikke bli invitert i familiemiddager mer, eller til bryllup i Pakistan. Kanskje jeg kan dra til Mortensrud alene en gang iblant, det var alt jeg håpet på.

Men slik gikk det ikke.

– Før var vi mer homogene som minoritet

Da Sigurd og Sana giftet seg i 2016, kom alle morens søsken togende fra land over hele verden. 29 gjester overnattet i rekkehuset, i alle fire etasjer lå madrasser tett i tett.

– Jeg og mamma holdt pusten litt, men alle i Norge og Pakistan var glade på mine vegne. En tante som går i full burka og er veldig konservativ, dukket opp på besøk, og jeg tenkte: «nå kommer det.» Men til og med hun syntes det var fantastisk med Sigurd og bryllup. Jeg skammer meg litt over hvor liten tiltro jeg hadde til familie og venner, de viste meg bare en enorm kjærlighet. Jeg håper andre i samme situasjon tør å stole på sitt valg, sier Sana.

Hun og Sigurd holdt et todagers muslimsk vinterbryllup i bunad og pakistansk festdrakt.

– Dere har forandret dere veldig fra å bare se det norske i ham til å se hvem han er.

Sana opplever at det er blitt to sterke ytterpunkter blant pakistanere i Norge.

– De som er blitt godt integrerte og liberale og de som tviholder enda sterkere enn tidligere. Før var vi mer homogene som minoritet, nå er jeg overrasket over hvor forskjellig retning folk går i. Da jeg vokste opp var det ingen som gikk med barnehijab.

t.v. Fem måneder gamle Sana sammen med moren, tanten og søskenbarnet sitt i 1984. t.h. Da Sana giftet seg med sin Sigurd i 2016, ble det et todagers muslimsk vinterbryllup i bunad og pakistansk festdrakt.

© Privat og Henrik Beckheim

«Til spesielt muslimske mammaer har jeg en klar beskjed: Det er kvinnene som må stå opp mot de mannsdominerte begrepene som ære og skam. Pakistanske og muslimske mødre kjenner ukulturen fra innsiden, vi må stå opp for ungene våre og si at nok er nok! Dette aksepterer vi ikke. Jomfru eller ei, våre barn er mye mer enn sitt sexliv!» Slik lød et utdrag fra en kronikk i Aftenposten høsten 2016, signert Azra Gilani. 

Den 68 år gamle kvinnen hadde fått nok, og var sjokkert over hva hun så og hørte av atferd og oppførsel mot spesielt unge jenter i det pakistansk-norske miljøet. Hun ba mødrene våkne, og slutte å påtvinge sine barn et levesett som hun mente ville gjøre dem ulykkelige og skape et gap mellom foreldre og barn. Innlegget fikk enorm respons, og senere i år kommer boka «Jeg feller ikke tårer – En muslimsk mors kamp» der Gilani sammen med datteren Maria forteller om press fra sitt eget miljø og kampen for å finne sin plass i tilværelsen.

Hvordan kombinere arbeid og familie

Med filmen «Hva vil folk si» satte filmskaper Iram Haq arrangerte ekteskap og sosial kontroll på dagsordenen igjen i 2017. Opprøret til «De skamløse jentene» som startet året før, vitner om at problematikken fremdeles er aktuell. Men endringer skjer også, i rasende fart. I løpet av en generasjon har de fleste norsk-pakistanske mødre gått fra et liv som hjemmeværende til å bli yrkesaktive. Stadig flere innvandrermødre sender barna sine i barnehagen. Noen av de første som kom hit, brøytet vei for sine egne og andres døtre.

Marjan Nadim ved Universitetet i Oslo har forsket på andregenerasjons innvandrerkvinner fra Pakistan. De har noe lavere yrkesdeltaking enn den norske majoriteten, men sammenlignet med deres mødre, ser man enorme forskjeller. Om man skal ut i arbeid er ikke temaet for kvinnene, det handler heller om hvordan man skal kombinere arbeid og familie.

Forskningen viser at kultur ikke er noe statisk, men i stadig endring fra en generasjon til den neste. Nadims rapport peker på at den norske likestillingskulturen spiller en rolle for innvandrerkvinners muligheter og veivalg. Noen av mødrene til de norskfødte jentene med pakistansk bakgrunn, uttrykte misnøye med døtrenes valg. Men bildet var ikke svart-hvitt, og mange av kvinnene fikk både muntlig støtte og praktisk hjelp av mor for å ta høyere utdannelse og få jobb. Kvinnene Stella har snakket med, mener at utfordringene like mye ligger i spennet mellom by og land, mellom utdannet og ikke-utdannet. Samtidig ser de at noen blir enda mer konservative, enda mer tradisjonelle, når de skal finne fotfeste i en ny kultur.

– Min barndom var veldig har. Jeg savnet moren min, Da jeg selv fikk barn, ville jeg gi dem oppveksten jeg ikke hadde, sier Neelam Naveen.

© Ida Bjørvik

New Dehli 1974. Etter at unge Neelam giftet seg med Mahinder Kumar Naveen, flyttet hun som skikken var inn til svigerforeldrene. Men mannen var ikke der. Like etter bryllupet fikk han jobb i Oslo og dro avgårde. Først ni måneder senere kom Neelam etter. Det var desember, en av de kaldeste vintrene i manns minne.

– Vi kjente hverandre ikke. Alt var nytt. Mannen, klimaet, språket. Jeg var litt redd også, for jeg hadde hørt han hadde temperament og jeg var en rolig type. De første seks månedene gråt jeg mye. Jeg følte meg døv. Kunne ikke snakke med noen, bare ventet på at mannen min skulle komme hjem fra jobb. Jeg tenkte; skal jeg bo her?

– Indisk kunne de alltids lære etter hvert 

Året etter fikk de en datter, journalisten og forfatteren Mala Wang-Naveen. Og da Mala var ett år, fikk mor sin første jobb – med punching av hullkort, som for lengst er overtatt av moderne metoder for datalagring.

– Sjefen min lurte på hvordan jeg skulle klare meg, uten norsk språk og ingen erfaring. Men han ga meg seks måneders prøvetid, forteller Neelam.

Deretter ble det fast jobb. De fikk tre døtre i løpet av ti år. Men den unge og absolutt religiøse moren gjorde seg tidlig noen tanker om hvordan hun ville ha det.

– Jeg har aldri tenkt at barna mine skal være typisk indiske. Det viktigste var at jentene skulle lære norsk først, så de ikke fikk problemer i barnehagen eller på skolen. Jeg snakket bare norsk med dem, og de rettet på meg hvis jeg sa feil. Vi øvde sammen. Indisk kunne de alltids lære etter hvert.

– Hadde jeg fått friheten, ville jeg også valgt selv

Datteren Neha skriver bøker for ungdom og har en master i kulturstudier som hun bruker i jobben som kulturkonsulent på Stovner. Ingen av søstrene regner seg som religiøse hinduer, alle tre har høyere utdanning og alle tre fant seg norske menn. Det var slett ikke vanlig da de begynte å date. Storesøster Mala tøyde grensene og brøytet vei for de yngste. Hun ga tidlig beskjed; en indisk kjæreste ville hun ikke ha, hun skulle bestemme selv – ferdig med det.

– Mala var kanskje redd, hadde hørt rykter om at indiske foreldre hentet ektemake til barna sine, sier Neelam om den bastante eldstedatteren.

– Jeg kunne ikke bestemme over dem. Hadde jeg fått friheten, ville jeg også valgt selv.

Hun er ikke i tvil om at det ble hvisket om Naveen-døtrene. Men når andre indiske mødre plutselig befant seg i samme situasjon, med barn som ville gå egne veier, ble lyden en annen. Da kunne de peke på søstrene og si: Disse jentene valgte selv og det gikk jo bra.

Jentene dro på fest. Mamma lå våken. Hun tror ikke de akkurat der var mye strengere enn norske foreldre.

– Jeg tror vi ble en foregangsfamilie for noen av naboene. Da det skjedde i deres familier, ble det ikke så ille fordi det alt hadde skjedd i vår, flirer Neha.

Nelaam tror det var bra for henne og mannen å være alene i et fremmed land og måtte finne ut av alt. Hjemme i New Dehli hadde deres kvaler og strev blitt et anliggende for storfamilien. Her var det ingen som kunne blande seg inn, de to måtte oppdra døtrene på sin egen måte. Det ga dem også frihet.

– Med det første barnet var vi mye mer indere. Vi var bekymret. Men vi lærte av dem på jobben og vi måtte godta. Vi måtte forandre oss. Vi var førstegenerasjon, så vi visste ikke selv hvordan folk ville reagere. Akkurat det var ikke et stort problem, og vi fant tidlig ut at vi måtte la barna bestemme. La dem finne seg ordentlige gutter. Det gjelder like mye våre egne barn, at de får seg en god utdannelse, gode jobber og kan klare seg selv.

– Indere godtar ikke samboerskap

Hva naboen måtte mene blåser hun i nå.

– Jeg bryr meg ikke om hva andre sier. Jeg skal passe på mine barn, sier hun kontant.

Selv mistet hun begge foreldrene før hun fylte fem, og det var brødrene hennes som senere bestemte hvem hun skulle gifte seg med.

– Min barndom var veldig hard. Jeg savnet moren min. Da jeg selv fikk barn, ville jeg gi dem oppveksten jeg ikke hadde.

Den midterste datteren Meenakshi fant mannen sin Fredrik som 17-åring, og sa til sin forskrekkede mor at hun var veldig glad i ham. Men hvis han ikke ville gifte seg, kunne moren få lov til å finne en indisk mann til henne. 

De giftet seg ti år senere.

– Indere godtar ikke samboerskap, men det er ikke barnas skyld at de er født og oppvokst her, konkluderer mor.

– Og da jeg traff Martin ble ingen overrasket lenger, ler Neha.

Lik Stella på Facebook!