Er det mulig å finne seg selv midt i mellom snill og slem, eller må man velge?

© Getty Images

Slem pike vs. snill pike?

Er det fortsatt sånn at snille jenter kommer til himmelen? Noen ganger kommer du lenger ved å lukke ørene for din indre flinkis.

31. mai 2011 av Siri Skaustein

Jeg har alltid vært snill. Jeg har spist opp maten min, gjort leksene mine, holdt innetider og stort sett ikke knust andre hjerter enn mitt eget. Det er kanskje derfor jeg fortsatt kjenner den ekle følelsen i kroppen fra den første gangen jeg var slem. Jeg hadde ikke satt en heroinsprøyte rett i øyeeplet eller svindlet bestemor for tusenvis av kroner. Jeg var seks år, hadde tyvlånt en termos, knust den, og forsøkt å skjule ugjerningen ved å gjemme restene av kalaset i en grøftekant utenfor huset. Den natten ble en av de vondeste jeg har opplevd, bildene av dyr som kunne komme til å tråkke på glasskårene holdt meg våken, og jeg måtte til slutt stå opp og gråtende tilstå forbrytelsen. Den vonde følelsen av å ha gjort noe galt, har stort sett holdt meg på den smale sti siden.

Spørsmålet er jo om jeg kan ha gått glipp av noe ved alltid å følge reglene. Er det fortsatt sånn at snille jenter kommer til himmelen, noe som jo garantert er et pluss hvis det skulle vise seg å finnes en himmel? Og hvor havner i så fall de slemme?

Hvordan skrive jobbsøknad

Eksempel på jobbsøknad

Eksempel på perfekt CV

Mal på CV

Tips til jobbintervju

Jeg søker som alltid etter sannheten på Internett, og får via Google kontant beskjed om at snille jenter så visst kommer til himmelen, men at slemme jenter kommer så langt de vil. Men dit vil jo jeg også! Må jeg bli tøffere hvis jeg skal komme meg opp og frem her i verden? Gestaltterapeut Helle Nini Vang mener at det ikke dreier seg om å bli tøffere, men om å kjenne etter hva man egentlig vil selv.

- Typiske snille jenter lytter til verken kropp eller sjel, og gjør det som er forventet av dem. Men å bryte sånne mønstre krever at man tør å være uenig med andre, og ikke minst at man våger å sette grenser for seg selv. Det er mulig at omgivelsene vil oppfatte deg som egoistisk når du begynner å si nei, men det er som oftest bare i en overgangsfase. På sikt vil det alltid lønne seg å være tydelig, sier hun.

Når jenter som vanligvis følger reglene til punkt og prikke bryter dem, forvirrer det menneskene rundt dem. Den stabile og trygge klippen vakler, og derfor må hun settes på plass umiddelbart, før hun sklir helt ut. Hvor mange år må jeg leve plettfritt før jeg kan tillate meg å slakke litt på kravene? Hadde det vært en idé å innføre et slags poengsystem, der man etter å ha tjent opp hundre snillepoeng kunne få lov til å blåse ut? Drikke seg sanseløst full og kline med bartenderen, og knuse et glass mens man først var i gang? Eller man kunne brukt sine opptjente poeng til å si til en venninne at «vet du hva, nå kan du ta og holde kjeft, jeg orker ikke høre på maset ditt mer…» For man får ingen belønning for å være snill. Kanskje bortsett fra det med himmelen, da. Men med min flaks er den sikkert lagt ned grunnet for få påmeldte, når den tid kommer.

Nå skal jeg ikke opphøye meg selv til en slags hellig ku, selv om enkelte av mine venner sikkert ville finne den beskrivelsen både treffende og morsom. Men jeg har et oppriktig ønske om å gjøre det rette i de fleste situasjoner jeg befinner meg i. Og det blir selvsagt utnyttet. Problemet oppstår når dette ønsket om å gjøre det rette overfor andre, kolliderer med hva som egentlig er best for meg.

Det er der jeg mistenker de slemme jentene for å sitte på bedre kort enn meg. De sier høyt hva de ønsker seg, de tar ikke imot dritt fra noen, og de sørger for å sikre seg og sine interesser uten å bekymre seg for hva det vil bety for andre. Hvordan kan jeg lære av disse jentene, uten å måtte foreta et fullstendig personlighetsskifte som bare ville føre meg inn i en trang, hvit jakke på et veldig rolig sted?

Er det mulig å finne et minste felles multiplum? Finnes det gråsoner, og kan jeg i så fall få være en grå svane? Eller ender jeg da opp som en grågås? Terapeut Vang sier at jeg nok skal klare å finne noe midt i mellom snill og slem, men at det først og fremst dreier seg om å finne ut hva jeg egentlig vil. Og at jeg skal anerkjenne mine egne skyggesider. Det er nemlig der, i mørket av sjelen min, at jeg definerer andre som slemme, fordi jeg selv ikke klarer å sette grenser for meg selv.

- Men det er aldri for sent å snu, det går an å tillate seg å skifte spor, selv etter mange år som flink pike, mener hun.

Etter trettito år som snill jente, er det altså ikke for sent å bestemme seg for hvor jeg egentlig vil at skapet skal stå. Men kanskje skal jeg begynne i det små. Kanskje holder det at jeg én gang i uken hever stemmen, eller at jeg starter med ikke å finne meg i at taxisjåføren ikke klarer å kjøre meg til riktig adresse, selv om det strengt tatt er jobben hans. For hvis vi snille jenter skal klare å få litt av den makten som de slemme per i dag sitter på, må vi være sleipe. Vi må fortsette å late som om vi er snille, og sakte men sikkert begynne å stille krav til andre, og ikke bare til oss selv. Jeg tror det kan fungere. Selv om det sikkert er litt slemt å gjøre det på den måten.

Lik Stella på Facebook!