– Skammen blir mindre når jeg ikke skjuler den

Det er normalt å skjule det man skammer seg over. Mina, Guro og Eline fikk en ny tilværelse etter å ha satt ord på de vonde følelsene.

2. mars 2018 av Ingrid Anthonsen

– Det var et sjokk. Jeg trodde jeg var infertil, at jeg aldri kunne få barn. Skammen slo inn for fullt, jeg følte jeg ikke kunne levere som kvinne, sier Mina Ghabel Lunde (35).

For fire år siden kom hun, flink pike som presterte sosialt, hjemme og i journalistjobben, til kort. Gynekologen presenterte det mulige svaret på hvorfor Mina og ektemannen Jonas ikke hadde blitt gravide: Alvorlig, kronisk endometriose, en tilstand der livmorslimhinnevev finnes utenfor livmorhulen. Det tok tid før hun turte å fortelle om skammen over barnet som uteble. Men da hun først gjorde det, valgte hun å gå all in sånn man gjør det når man vil at ens budskap skal kringkastes – på en nyopprettet blogg.

– Bli venn med alle utfall

Mina og mannen ville gjøre alt til «riktig tid» og rekke så mye før de skulle ha barn. Karriere og egen leilighet, bryllup og bryllupsreise. Også en roadtrip langs USAs vestkyst skulle de ha med seg før den bekymringsfrie tilværelsen var over. Hun hadde alltid sett for seg at det var å finne det rette tidspunktet som var utfordringen, ikke det å bli gravid i seg selv. Men da hun endelig begynte å prøve, lot resultatet vente på seg. I dag, etter fem år, vet hun at endometriosen ikke betyr at det er umulig å få barn. Men det er hardt, hun og ektemannen prøver for harde livet. Hun har blitt operert fire ganger. De har hatt ni prøverørsforsøk.

– De siste årene har livet dreid seg for mye om hormoner, legebesøk, egg-uttak, egg-innsett, operasjon, graviditetstester, grining og skriking.

Skammen er der fortsatt, men den har minsket.

– I begynnelsen fortalte vi det ikke til noen. Men da vi delte det med familien, føltes det som en lettelse. Vi fikk plutselig flere støttespillere. Ikke minst har svigerfar, som selv er gynekolog, vært til stor hjelp, sier Mina.

I stedet for å bruke energien på skam, fokuserer hun på å være løsningsorientert.

– Det handler om å se realistisk på alternativene og bli venn med alle utfall. Jeg prøver å sette det i perspektiv: Alle har sine utfordringer, og ufrivillig barnløshet er min, sier Mina.

Trøst i tilbakemeldingene

Hun sluttet i journalistjobben for å skrive bok og blogge.

– Før jeg møtte Jonas, ville jeg adoptere og syntes det var utrolig egoistisk å få egne barn. Jeg skammer meg for at jeg lar alle prinsipper fare fordi det er blitt så viktig for meg å sette et barn som er biologisk vårt til verden. Slike tanker deler jeg på bloggen, sier hun.

Tilbakemeldingene hun får, gir stor trøst.

– Som journalist har jeg gjort mye viktig, men det har aldri vært så givende å formidle som det siste året. Det har gjort en radikal forskjell i dagene mine.

Da Mina Ghabel Lunde skammet seg som mest bestemte hun seg for å snakke høyt om det. Det hjalp henne.

Da Mina Ghabel Lunde skammet seg som mest bestemte hun seg for å snakke høyt om det. Det hjalp henne. 

© Ina Damli

– Biter hodet av skammen

Mange takker en viss norsk tv-serie for større åpenhet rundt skammelige temaer. I 2015 kom første sesong av NRKs «Skam», som tar opp ungdoms møte med rus, seksualitet, vennskap og utenforskap. Serien slo ikke bare an hos målgruppen, men hos mødre, besteforeldre, lærere og kritikere. 

«Skam er blant tidenes norske ungdomskulturelle begivenheter. Serr. Serien knuser dører, styrker mot og slenger livliner av selvironi ut til den midlertidig straffede ungdom. Scene for scene biter de hodet av skammen,» skrev Dagbladets anmelder. 

Krisetjenester som Kirkens SOS sier Skam har noe av fortjenesten for at ungdom er mer åpne om problemer som angst og selvmordstanker, serien har blitt pensum på Universitetet i Oslo og forskes på av landets medieforskere. Det snakkes også mer om skamfølelse i fagmiljøene.

Avhengig av relasjonen til andre

– Skam er en følelse alle har. Nyere forskning tyder på at det som er avgjørende for hvor skadelig skammen blir, er hvordan vi håndterer den. Velger vi å betro oss med skammen til en vi stoler på og som møter oss med aksept, er sjansen større for at vi får bedre psykisk helse enn hvis vi isolerer oss, sier psykolog Helene Flood Aakvaag.

Hun har doktorgrad om skyld og skam, og er aktuell med den populærpsykologiske boken «Hei, skam». Flood Aakvaag beskriver skam som en sosial følelse. Den finnes inni oss, men er avhengig av relasjonen til andre mennesker. Litt skam kan være bra for oss, men ikke for mye.

Når bør man egentlig oppsøke psykolog?

– Skam fungerer som et alarmsignal som oppstår når vi er i ferd med å si eller gjøre noe som kan skade posisjonen vår. En klassisk respons er at vi vil gjemme oss. Skammen kan faktisk hjelpe oss til å beholde posisjon i slike situasjoner, ved at vi for eksempel trekker oss unna.

Mer alvorlige grader av skam som man ofte bærer på alene, er også relasjonsbetinget.

– Skamfølelse etter vold og overgrep er ikke uvanlig. Det ofrene ofte frykter mest, er andres reaksjon hvis de får vite om det som hendte. Mange kjenner også på skyld og ansvar. For mange blir det veldig viktig at ingen må få vite om det som har skjedd, sier Flood Aakvaag.

– Hvordan kan en håndtere skammen?

– Skam oppstår i en relasjon, og løsningen ligger også her. Vi vil instinktivt holde det skamfulle for oss selv. Men når vi tør å dele og blir møtt med aksept, blir skammen mindre. 

– Det som er avgjørende for hvor skadelig skammen blir, er hvordan vi håndterer den, mener bokaktuelle Helene Flood Aakvaag.

– Det som er avgjørende for hvor skadelig skammen blir, er hvordan vi håndterer den, mener bokaktuelle Helene Flood Aakvaag.

© Anna-Julia Granberg

Storbarnsforeldre

Etter en våkenatt i 2014 skrev daværende VG-journalist Guro Hoftun Gjestad «Kjære storbarnsforeldre» – som skulle bli årets mest delte aviskommentar. Hun bekymret seg for om tenåringsdatteren hadde det fint på byen, noen år tidligere var det datterens liv på internett som hadde uroet henne. I kommentaren etterlyste hun større åpenhet rundt spørsmålene og utilstrekkeligheten mange storbarnsforeldre opplever, og skammen mange føler når de ikke strekker til.

– Det er lettere å snakke om foreldrerollen som småbarnsforeldre. Samtalen stilner når barna blir større. Man vil være lojal, ikke utlevere dem og privatlivet deres. Det kan være lett å tenke «hva har vi gjort galt?» hvis ungdommen plutselig blir innesluttet, utagerende, trist eller vender ryggen til. Når tenåringen skriker «jævla hore» til deg, kan man fort klandre seg for at oppdragelsen må ha sviktet fundamentalt, sier hun.

Kronikken traff en nerve, og i 2015 ga Gjestad ut boken «Storbarnsliv», som ble nominert til Brageprisen. Her møter vi blant annet foreldrene til tenåringen som sitter inne og gamer, mammaen til rebellen og foreldrene til jenta med spiseforstyrrelser. Forfatteren mener at det er veldig vanlig å tenke at problemene til tenåringen peker tilbake på foreldrene.

– Psykologien bruker begrepet «mother blaming». Men foreldre er som oftest viktige støttespillere for barn og unge som eksempelvis sliter med psykiske plager. Behandlingsapparatet må inkludere foreldrene i behandlingen og støtte dem i foreldrerollen, fremfor å helle mer bensin på det evige dårlig-samvittighets-bålet. Det kan være andre forhold og naturlige utviklingsfaser som er forklaringen på utfordringene, ikke foreldrenes mangler, sier Hoftun Gjestad.

Hun har fått samtalen hun etterlyste. Nå holder hun foredrag om temaet over hele landet.

– Det viktigste er å sette grenser, stille opp og prøve å forstå barnet sitt. Hovedbudskapet mitt er at hvis en skal stå sterk ved sin ungdom, må en ikke bruke energien på å skamme seg. 

– Det er lettere å snakke om foreldrerollen som småbarnsforeldre. Samtalen stilner når barna blir større, mener Guro Hoftun Gjestad.

– Det er lettere å snakke om foreldrerollen som småbarnsforeldre. Samtalen stilner når barna blir større, mener Guro Hoftun Gjestad.

© Pernille Marie Walvik

Åpen gjennom tegneserien

Som «Tegnehanne» deler Hanne Sigbjørnsen (28) -selvopplevde kleine opplevelser, nederlag og utfordringer. Publikum og anmeldere har lagt sin elsk på tegneseriefiguren som blottlegger seg på blogg, i bøker og i fast spalte i Aftenposten.

– Det er ofte enklere å fortelle ting gjennom spaltene. Jeg tror det fungerer litt som når du legger ut et bilde selv om du føler deg stygg; Du får masse bekreftelse på at du er bra nok som du er. Jeg har fått en flom av tilbakemeldinger fra folk med samme problemer som meg.

– Er det noe du skammer deg over?

– Jeg skammer meg ofte dagen derpå. Jeg kan tenke tilbake på ting jeg har sagt mens jeg var full, og bli fysisk uvel. Som da jeg var ute med noen tidligere kolleger, og vi tok taxi til utestedet. Jeg sa da at jeg kunne betale fordi «det går veldig bra om dagen, for å si det sånn». Når jeg tenker på den setningen, dør jeg litt inni meg.

Hennes egen seksualitet, negativitet og irrasjonalitet blir også luftet gjennom Tegnehanne.

– Typ at jeg vet at jeg burde betale regninger på tiden, men ikke klarer det.

I spalten «Dette er min skamfulle hemmelighet: Jeg lever i luksusfellen» forteller hun om tendensen til å skyve regninger unna når det blir stress.

– Jeg har i utgangspunktet ikke problemer med å betale regningene, men jeg utsetter det så lenge at de går helt til namsfogden noen ganger. Jeg unngår å åpne dem, helt til de til slutt kommer i et sånt stort brev, forteller hun.

Hun har fått hjelp av Hallgeir Kvadsheim, Luksusfellens økonomiguru, men innrømmer at problemene har sklidd litt ut igjen. Likevel er hun glad hun delte.

– Nå er alle klar over det, og jeg trenger ikke å gjemme uåpnede regninger. Det er også en lettelse at så mange kjenner seg igjen. Skammen blir mindre når jeg ikke skjuler den.

Eline Skår har valgt å blogge om sine psykiske lidelser, selv om det koster.

Eline Skår har valgt å blogge om sine psykiske lidelser, selv om det koster.

© Ina Damli

Mye skam rundt psykiske lidelser

– Jeg har nok opplevd mer de siste tre-fire årene enn jeg ellers ville gjort gjennom et helt liv. Samtidig føler jeg at jeg har gått glipp av en hel del. I 2015 og 2016 var jeg mer inne på sykehus enn ute i det fri. Det gjør noe med en, sier Eline Skår.

Sett utenfra er hun ei vanlig jente som bor på Majorstuen i Oslo, med fine klær og vakre brune øyne. Men Eline bærer på en historie om psykisk sykdom, tvangsmedisinering, tvangsinnleggelser og beltelegging. Hun var 16 år første gang hun ble innlagt på et psykiatrisk sykehus på grunn av alvorlig depresjon og selvmordsfare. Hun fikk medisiner og oppfølging, men traff igjen depresjonen som 19-åring. Siden har hun vært innlagt nesten 20 ganger. I 2015 fikk hun diagnosen schizoaffektiv lidelse. Den alvorlige psykiske lidelsen kjennetegnes av symptomer på både schizofreni og bipolar lidelse, som maniske perioder, vrangforestillinger og psykoser.

Eline falt utenfor det vanlige livet, og skammen har hengt ved henne som en skygge.

– Jeg har skammet meg over å miste venner og over å ha mistet studieplassen til drømmestudiet. Jeg har skammet meg over å ha skadet meg selv, over å ha ligget i belter, over å bruke medisiner, over å ha en diagnose, over å være innlagt. Men det jeg har skammet meg aller mest over, har vært å stå uten både skole og jobb. Det skammer jeg meg fortsatt over, sier Eline.

– For to år siden bestemte hun seg for å være åpen. I aviskronikker, på bloggen og på Facebook deler Eline refleksjoner rundt psykisk helse.

– Jeg ville ikke bruke mer tid på å skamme meg over å være den jeg er. Det var en stor lettelse å fortelle om situasjonen min, sier hun.

Responsen har vært overveldende.

– Jeg har fått mange støtteerklæringer, og ser at flere har det som meg. Det lettet meg så veldig å kunne være ærlig, da slipper jeg å gå og late som. Åpenhet rundt psykisk helse har blitt en slags trend, og godt er det. 

Lik Stella på Facebook!