– Skal jeg gi meg nå, eller skal jeg peise på litt til?

Hva gjør idrettsutøvere som må «pensjoneres» midt i livet?

4. mai 2018 av Ida Halvorsen Kemp
Ingrid Lorentzen - ballettsjef
© Anne Valeur

– Det skulle egentlig være en gradvis overgang, sier Ingrid Lorentzen og ler.

Hun snakker om prosessen der hun gikk fra prima ballerina ved Najonalballetten til sjefen for det hele – ballettsjef – for dansekompaniet bestående av sine tidligere rivaler, for å sette det på spissen.

– Men jeg har slutta helt å danse, jeg må nesten si det sånn. Jeg husker den dagen jeg fikk jobben. Jeg sto på barren og plutselig hadde fokuset mitt flytta seg. Det er jo ikke en tom øvelse man gjør, man må ha fokus, men plutselig sto jeg bare og gjorde det på autopilot.

Nye roller over natta

En massakre. Det er hva hun kaller et av de første brutale grepene hun tok som sjef. Hele kompaniet, 67 dansere i alt, ble radert fra vennelisten på Facebook.

– Vi ble venner under helt andre premisser, og da kunne jeg ikke bare la det bli værende sånn. Jeg tenkte at de kanskje var ukomfortable med det, men ikke torde slette meg fordi jeg var sjefen. Så jeg sa at det fikk være opp til dem å legge meg til igjen om de ville, gjerne med begrenset tilgang.

Noen kom tilbake. Andre lot være.

– Jeg ble jo sjef for mine tidligere kolleger, sitter i ledergruppen og har ansvaret for nærmere hundre personer. Det ligger i sakens natur at det ikke er helt enkelt å bytte roller sånn. Men det har vært mindre dramatikk enn man kanskje skulle tro.

Er det ikke mye drama og store egoer i balletten?

– Det spørs hva du sammenligner med. Tenker du på parodien i filmen Black Swan, med glasskår i skoene og lange negler, så kan jeg avkrefte at det er sånn i virkeligheten. Det er veldig godt samhold hos oss, det gis coaching sideveis. Men det som skaper en kultur er personligheter, folk som går foran, stjerner. Ekte primadonnaer skal vi ha!
Var det noen konkrete relasjoner som ble vanskelige?

Fra hus i forstaden til USA på tvers i 70-tallsbobil. Møt Nina, Frode og sønnen Vinter som lever livet på veien. 

– Jeg var forberedt på at det skulle være utrolig vanskelig, og det har ikke bare vært lett. Vi inntok nye roller nesten over natta, både jeg og danserne. Det var rart, men også riktig og sunt. Og så skifter generasjoner fort i dans, og de som starter nå har jeg ikke vært kollega med. Det er et annet forhold, og det er på noen måter enklere.

Jobben med å gi kjipe beskjeder er likevel stadig den tyngste. Selv de fast ansatte danserne befinner seg i en tilstand av en slags konstant audition der de står side om side og blir vurdert hele tiden. Blir en danser vurdert for opptak i kompaniet, vet de andre at én eventuelt også må ut.

– Jeg hater å komme med dårlige nyheter, å skuffe og fortelle folk kjipe ting. Men samtidig er det jobben min. Hvis det er noen jeg vurderer til ikke å være gode nok, kommer de ikke inn. Det er jeg som har ansvaret.

Ingrid Lorentzen - ballettsjef
© Anne Valeur

Hun ble fast medlem av Nasjonalballetten da hun var 25, og listen over store rollerhun har danset er lang, både i Operaen og i gjesteopptredener i inn- og utland. Men den kanskje aller gjeveste, svanedronningen i Svanesjøen av Tsjajkovskij, måtte hun vente med å få til hun egentlig trodde det var for sent.

– Jeg har aldri satt meg så konkrete mål, det begrenser for mye, da lukker man for mange fine ting som kan skje. Men det med Svanesjøen var et sårt punkt for meg. På min første dag i Nasjonalballetten ble jeg tatt ut som reserve til hovedrollen, men jeg fikk aldri sjansen på scenen.

Hun tenkte at hun hadde gitt fra seg muligheten ettersom hun ikke tilhørte noe klassisk kompani fra hun var 18 til 25. Men plutselig en dag, da hun var blitt 31, ble rollen hennes.

– Da jeg ble 30 trodde jeg det var for sent, men så fikk jeg etter hvert danset rollen over flere år, i tre oppsetninger. Det betydde mye.

– Jeg var veldig i tvil

39 år gammel fikk hun jobben som ballettsjef, og karrieren var brått slutt. Med en pensjonsalder på 41, er to år mye å gi fra seg.

– Det var en tøff avgjørelse, og jeg var veldig i tvil. Men det er en privilegert jobb. Det å få jobbe tett på fantastiske utøvere og ha påvirkning på å skape nytt. Og så er det jo deilig å slippe å ha smerter hele tiden.

Live Nelvik mener at det å bli mor for første gang må kunne sammenlignes med å frontkollidere i 200 km/t. 

Har man smerter også når man er skadefri?

– Det er veldig sjelden man er skadefri som ballettdanser. Det går mer på hvordan man takler skadene. De dagene som er gode, de er fantastiske. Men det er noen her som har altfor høy smerteterskel.

– Kan man forsvare det som leder?

– Jeg forsøker å ha et våkent blikk og ta vare på folk, og det er mye som er bra med dette yrket også. Du starter hver dag med en time med piano, tøyinger, rutine. Jeg har hverken trengt meditasjon eller religion mens jeg har hatt det sånn, det er veldig tilfredsstillende. Å gå inn i roller, fordype deg i musikk, å både jobbe kollektivt i stadig nye konstellasjoner, og å stå alene og bære, pluss å jobbe med verdens største kapasiteter. Det gir så mange fine opplevelser. Og det på ikke ta så mange valg, å kunne møte opp og ha dagen din planlagt for deg, med full timeplan.

Hun tar en pause.

– Det jeg kanskje savner aller mest er å være ferdig på jobb. Det er jeg aldri nå. 

Gro Hammerseng-Edin etter håndballen
© Anne Valeur

– Jeg har hatt livet etter håndballen i bakhodet i veldig mange år. Jeg har tenkt at karrieren mest sannsynlig ville bli veldig kort, og derfor har jeg prøvd underveis å sørge for at jeg har hatt andre bein å stå på. At jeg er noe mer enn en håndballspiller, og har noe annet. Men det er ikke så lett å få det til, for det er altoppslukende med idrett, en jobbhverdag man lever hele døgnet. Det har vært en stor prosess å tørre å ta steget.

Kaptein på landslaget. 167 landskamper. 631 mål. OL-gull, tre EM-gull og to sølvmedaljer fra VM. En hel rekke medaljer fra klubbmesterskap, og kanskje gjevest av alt – Champions League-gullet hun vant med Larvik i 2011. Man skulle tro Gro Hammerseng-Edin hadde hentet nok medaljer hjem til å hvile på laurbærene en stund. Men livet som toppidrettsutøver kan vel egentlig summeres opp i denne problemstillingen: Skal jeg gi meg nå, eller skal jeg peise på litt til?

Tar jobben knekken på deg? Ikke alle arbeidsplasser gir oss god psykisk helse.

Da hun ga seg i fjor var hun rukket å fylle 37 – i hvert fall sju år mer enn hun hadde trodd hun skulle være når punktum ble satt.

– Det var fordi det fortsatt var gøy, og kroppen hengte med. Men det var viktig for meg å stoppe mens det ennå var mitt valg.

Da valget ble tatt hadde Gro og kona Anja begynt å tenke på å få et søsken til sønnen Mio, som nå er sju. 

Jobbtilbudene tikket inn

Gro var 36, snart 37. Kunne hun greie å komme seg tilbake etter enda en graviditet? Svaret er at det kunne hun helt sikkert greid. Likevel falt hun ned på at det var riktig å sette strek. Da hun iførte seg Larvik-drakta for siste gang i mai i fjor, og rundet av karrieren med nok et seriegull for vestfoldsklubben, hadde jobbtilbudene for livet etter håndballen allerede begynt å tikke inn. Og til tross for at hun selv omtaler det siste snaue året som en «roligere periode», har utfordringene stått i kø. Hun er med i «Mesternes Mester» på NRK. Hun holder foredrag sammen med kona Anja. Og før jul var hun ekspertkommentator i studio under håndball-VM.

– Jeg har blitt spurt om jeg vil være ekspert for TV2 i mange år, men har sagt nei hver gang, enten på grunn av at det har krasjet med jobb eller fordi jeg har vært redd for å bli kritisert. Nå bestemte jeg meg for å slutte være redd. Herregud, på dette feltet vil jeg definitivt si at jeg har noe tyngde, liksom. Og jeg synes det er så gøy å jobbe med tv. 

Gro Hammerseng-Edin etter håndballen
© Anne Valeur

TV-jobben gjorde også overgangen til livet borte fra banen lettere.

– Da jeg skulle i studio første gang tenkte jeg mye på hvordan det ville være å stå på sidelinjen. Men jeg var så fokusert på den nye jobben, jeg fikk jo jobbe med en sport jeg liker veldig godt, men uten å stå på gulvet selv. Jeg har slitt ut kroppen min litt, og når jeg ser på håndball nå tenker jeg at det der kunne ikke gått lenger.

– Jeg ønsker å bruke stemmen min

Til tross for at TV-jobben ga mersmak er det likevel foredragene som er viktigst akkurat nå. Et av Anjas største interessefelt, selvutvikling og mental trening, er et av temaene når ekteparet reiser landet rundt under tittelen «Gro og Anja – helt uten baller». Her snakker de om det å måtte omstille seg, prosessen før man tar en beslutning som de gjort, og hvordan det har vært underveis. Blant annet. Andre emner som opptar dem og programmet er kroppshysteri, fasadefokus og ønsket om å passe inn.

– Jeg har funnet ut at jeg ønsker å bruke stemmen min. Det er så skjev representasjon i offentlig debatt, og mange kvinner tenker så mye: «Er det viktigere å bruke tiden på familien? Vet jeg nok, kan jeg nok? Jeg må være ekstremt sikker på at jeg vet hva jeg snakker om hvis jeg skal si noe.» Men jeg vil være med på å påvirke det bildet. Det bør være en bedre balanse så vi får frem flere sider ved livet. Hvis jeg får en jente nå, jeg vil at hun skal vokse opp og tenke at hennes liv er like viktig som gutters.

Savner hun noen ganger det gamle livet?

– Jeg kjenner mest på takknemligheten, jeg blir rørt av alt jeg har fått være med på. Jeg har fått ta del i enormt mye fint, og fulgt den drømmen jeg hadde. Av og til kan jeg sitte og se på de aller beste lagene utenlands og tenke at det hadde vært gøy å få prøvd seg et sted til. Men samtidig hadde det ikke funka i kombinasjon med de andre tingene som har vært viktig for meg. Jeg har vært veldig opptatt av venner og familie. Det å bo i Larvik og både få spille på et topplag og ha norske venner og familie nærme, det har vært bra for meg.

– Hva setter du aller høyest?

– Den første gangen jeg vant EM-gul, den stoltheten var definitvt noe av det største. Og jeg hadde sagt ja takk til å vinne Champions League en gang til. Eller et VM-gull, da.

Lik Stella på Facebook!