Sexspaltisten: Turn off

"Alle har sine sære preferanser om små, rare ting som absolutt ikke funker for dem. Og det som har samme effekt som talkum for meg, funker sikkert som viagra for andre."

20. mai 2016 av «Tuva»

 

Forfatteren av denne spalten er anonym, men la oss kalle henne «Tuva». Hun elsker å jobbe, drikke prosecco og ligge med alle hun har lyst til å ligge med som har lyst til å ligge med henne. Hun betaler også penger for sangene til Taylor Swift og har feriert mye på campingplasser. 

Petter. The one. Møtte ham på byen. Rufsete kjekk, smart, kriblinga var på plass, vi hadde det horribelt gøy, vi var hverandres Ricky Gervais. Hadde det ikke vært for musikken på utestedet, hadde vi hørt at det sa «klikk» som om vi var hver vår del av setebeltet på et norwegianfly. Jeg begynte tidlig å håpe (og tro) at jeg skulle ende opp med ham den natta – og egentlig resten av livet. Da utestedet endelig stengte, og vi gikk hjem sammen for å ha det man kaller nach (bare for å kalle det noe),  fikk vi øye på to romfolk som satt og spilte trommer utenfor Max Burger. «Stikk tilbake til landet deres ‘a!» sa Petter. Han kunne like gjerne ha stappet et stort frottéhåndkle inn i skjeden min og tørka rundt. Totalt turnoff. Det har aldri blitt mindre nach med noen enn det ble med Petter.

Turnoffs er jævla rare greier. Alle har sine sære preferanser om små, rare ting som absolutt ikke funker for dem. Og det som har samme effekt som talkum for meg, funker sikkert som viagra for andre. Å bli svært gira og opprømt over handlinger fiktive karakterer i actionfilmer foretar seg, skjønte jeg at var en annen bankers keenhetskiller for meg da Geldof og jeg så filmen «Lucy» sammen. Geldof er et alibi. Jeg har anonymisert guttene, navnene jeg har brukt er ikke de ekte navnene, men navn som noenlunde rimer på deres ekte. Uansett. Geldof var en fyr jeg hadde holdt på med litt, og nå så vi vår første film sammen. Det var fortsatt spennende med ham, han satt og puset meg på låret i sofaen, og jeg gledet meg til filmen var ferdig så vi kunne ligge. Så skjer det. Når Lucy får dette dopet og blir superhuman og tar av på skjermen, presterer han altså å reise seg halvveis opp i sofaen og rope «fy faen, hun dama der er jo helt rååååå!!» Og jeg tenker at han aldri kan ta på meg igjen og drar til meg låret, og vi er ikke ferdig for kort tid etterpå når Lucy dreper tre vakter på få sekunder utbryter han «Yessass!! Shit!!!» Og alt jeg tenker er shit, skal jeg opplyse Geldof om at Lucy egentlig heter Scarlett Johansson, og at alt er en film og ikke dokumentar, før jeg faker at mamma har havnet på sykehus og jeg må løpe?

Date, hook-up eller kjæreste? Stellas sexspaltist er statusforvirra.

Å måtte sitte øverst når man har sex er en annen no-go. Reven var en sånn fyr som var veldig stolt av å være selverklært feminist (det er også ekstremt turnoff når gutter gjør et poeng ut av at de er feminister, siden vi for lengst er kommet dit at man burde kunne ta det som en selvfølge). Reven insisterte hele tiden på å la meg sitte øverst og ta «styringen», og det var helt jævlig. Det er så klart fordi jeg har kjempedårlig kondis, så jeg elsker å ligge nederst i misjonær og tar utelukkende initiativ til å sitte øverst når jeg ligger med noen jeg er veldig keen på, og som jeg vil imponere og lure til å tro at jeg er sånn hele tiden. Så hver gang Reven og jeg lå og klina i senga og det bygget seg opp, ble tafsingen bare til en slags omvendt brytekamp der han prøvde å få meg øverst og jeg prøvde å få ham øverst og det var så slitsomt å bryte hver gang for han var jo ganske sterk, så jeg begynte bare å grue meg til å ligge med ham, så ja.

Arcus var en jævla kul fyr. Jeg var ganske keen på ham, men så var vi ute og spiste middag for første gang, og da knipset hans dessverre på servitøren og klaget på flekker på gaffelen. Tørrshampoo over hele hjertet. Og så har vi Tin-Tin som kom i ansiktet mitt uten å spørre, Ulf som ventet på grønn mann selv om det ikke kom biler, Dveinung som bæsja med døren åpen før vi hadde vært gift i ti år, Karl som plutselig dukket opp med sixpence, Doffen som bestilte burgeren sin «plain», og ikke betalte tv-lisens selv om en av favorittaktivitetene hans var å se Mammon på den 55 tommers skjermen sin – noe som i seg selv er som å be om å få korte sms-svar fra nå og til det bare fader ut.

Å være klein på Insta gjør også veien fra betatt til forlatt kort, for å si det på en snedig måte. Etter at jeg ble tredve har jeg blitt mye mer voksen på hvor mye jeg skal la noens Instagram ha å si for menneskedømming og partnervalg, men dette var helt avgjørende da jeg var i tjueåra. Oddsen for at en skulle overleve som kandidat etter at jeg var ferdig med å runde instaen deres var marginal. For få følgere var turnoff, for da var han tydeligvis helt asosial, for mange følgere var turnoff, for da var han ute hele tiden. Ingen kjendisfølgere var turnoff, for da var du ingen, for mange kjendisfølgere var turnoff – da måtte han være overfladisk. Hvis han la ut bilder av niesene sine, var det turnoff for da ... ja, hva mente han med det, liksom? Og hvis han prøvde å være morsom var det turnoff, og hvis han ikke var morsom var det turnoff, og selfies er under ingen omstendigheter ikke turnoff.

Gjennom årene som har gått, har jeg selv fått påpekt hvorfor jeg aldri kan bli the one for folk. Her er noen: Jeg går med platåsko og mammabukser med strek langt opp i rompa bak. Når leppestiften er borte rundt klokken 23.45 sitter bare liplineren igjen. På Pjoltergeist, hos svigers – uansett hvor jeg er – salter jeg maten før jeg har smakt. Og jeg har fortsatt truser fra jeg gikk i 2. klasse på videregående.

Flere av Stellas spaltister finner du her.

Lik Stella på Facebook!