– Jeg turte ikke reise meg opp og spørre hva faen han drev med. Etterpå tenkte jeg at jeg lot det skje

Mellom 20 og 40 norske kvinner blir voldtatt daglig. De fleste kjenner overgriperen sin. Les de skremmende like historiene til Sanne, Drea og Mari.

2. august 2018 av Ida Halvorsen Kemp

Foreldrene til Sanne Nygaard trodde hun ikke drakk. Derfor var det ekstra vanskelig å fortelle hva det var som egentlig hadde skjedd da hun kom hjem fra venninneturen den dagen da hun var 17 år. 

Og hva var det egentlig som hadde skjedd? Først husket hun bare bruddstykker. Senere, da minnene begynte å presse på, forsøkte fornuften å holde dem nede. For hva godt ville det egentlig komme ut av å slippe dem frem? Hadde hun ikke selv skylden for det som skjedde, så full hun hadde vært? Hun begynte å isolerte seg inne på rommet sitt i huset på Askøy utenfor Bergen. Den vanligvis så skoleflinke, engasjerte og blide eleven ved medie- og kommunikasjonslinja ble stille, innesluttet, forsvant mer og mer fra de andre.

– Jeg var usikker på hva som hadde skjedd, og hvor stort ansvar jeg selv hadde for det. Jeg klarte ikke helt å plassere det, og ville ikke innse det helt.

Sanne var sammen med fire andre jenter da de ble invitert på nachspiel til en bekjent. Hun ble advart mot en av guttene som var til stede, hun ble fortalt at han hadde et dårlig rykte.

– Jeg var nok litt naiv og tenkte at jeg ikke ville være en som dømte mennesker. Jeg hadde sikkert også et rykte på meg der jeg kom fra.

Gutten sjenket cognac og Sanne drakk det rett ned til tross for at hun allerede hadde fått i seg mye. Da hun la seg for å sove på sofaen, spurte han om hun ville bæres inn i en seng. Han tok henne med til et soverom, og låste døra bak dem. Hun våknet opp uten klær. Senere var det som om hun var paralysert, kroppen greide ikke gjøre motstand og hun falt inn og ut av bevissthet. Selv da flere av venninnene dundret på døra for å få dem til å åpne, greide hun ikke få frem en lyd.

© Ina Hoff Damli

I dagene som kom, vekslet hun mellom å forsøke å finne ut av hva som egentlig hadde skjedd, og å legge skylden på seg selv. Hun ringte gutten som forgrep seg på henne, men spurte bare om hun burde sjekke seg for sykdommer, hun måtte vite om han hadde ligget med henne. På klinikken der hun dro for å ta en test, begynte hun å gråte, og fortalte om hendelsen. Likevel tok det lang tid før hun sa noe til læreren sin, og enda noen uker før bestevenninnen fikk vite det. Tre måneder gikk det før hun turte fortelle noe til moren.

– Hvorfor skammer man seg?

– Det at noen gjør noe med kroppen din som du ikke har lyst til at de skal gjøre, er det vanskelig å innse at man ikke har noe ansvar for. Jeg kjente mye på at jeg hadde tatt i mot og drukket alkoholen. Jeg tenkte at jeg kanskje ikke var tydelig nok da jeg sa nei, eller at jeg hadde drukket så mye at jeg måtte ta på meg litt av ansvaret. Samtidig følte jeg på at jeg måtte ta et valg. Jeg hadde ingen måte å bevise hva som hadde skjedd, og tenkte at jeg like godt bare kunne prøve å glemme det.

– Det slutter aldri å overraske meg hvor ofte det er såkalte nachspielvoldtekter, eller sovevoldtekter, som er ­settingen, sier Trine Rjukan.

Bistandsadvokaten valgte å spesialisere seg på seksuelle overgrep etter å ha skrevet en oppgave under jusstudiene der hun tok for seg dommer i voldtektssaker i et historisk perspektiv, og så på hvordan domstolen forholdt seg til kvinner som hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep. Hun opplevde at det sto dårlig til med rettssikkerheten til voldtektsofre spesielt, og kvinner generelt.

– Veldig mange som kommer til meg, er først bare ute etter å rede grunnen; mange kvier seg for å anmelde fordi de er redde, eller tenker at det de ble utsatt for, ikke er alvorlig nok. «Jeg var ikke våken, jeg ble ikke slått» er vanlige argumenter.

Det er også mye følelser inne i bildet, og mange frykter at en anmeldelse vil kunne slå tilbake på dem selv.

– I et ungdomsmiljø er det sånn at ryktene går og man får høre ulike ting som ikke nødvendigvis stemmer. Man gjør seg opp en mening om både offer og overgriper. Jeg pleier alltid å orientere dem som kontakter meg om rettighetene de har, på etterforskningsstadiet og eventuelt senere i løpet. De ønsker ofte en bevisvurdering, og er som regel ikke klar over hva de sitter på som eventuelt styrker saken. Det er mange av dem jeg prater med hvert år som velger å ikke gå videre med det.

Rjukan mener det er et paradoks i disse sakene at det er så stigmatiserende å være utsatt for en voldtekt.

– Veldig mange vil ikke identifisere seg som et offer. Man vil ikke at andre skal oppføre seg annerledes mot dem enn før hendelsen, og man vil ikke bli sett annerledes på.

Selv om hun stort sett anbefaler dem som har opplevd en voldtekt å anmelde, vil ikke advokaten legge skjul på at det kan være tøft.


– Det ligger i sakens natur at i forbindelse med et overgrep er det sjelden vitner, og det kan bli ord mot ord. Det er vanskelig å innhente nok bevis i forhold til hva som kreves i straffesaker. Selv om man tror på fornærmede, holder det ofte ikke med tanke på det strenge beviskravet som foreligger, sier hun, men understreker den åpenbare viktigheten:

Viktigheten av å anmelde er likevel åpenbar.

– Det er veldig verdifullt i seg selv å få anmeldt et overgrep. Man får plassert skylden der den hører hjemme, gitt signal til overgriper om at dette ikke er greit, og det er et skritt på vei til å gjenvinne kontroll over egen kropp og eget liv. Den prosessen i seg selv er svært viktig for mange.

– Hva kan gjøres bedre for ofrene?

– Arbeidet som legges ned på etterforskningssiden er ­viktig. Vitner må avhøres med en gang, tekniske bevis må sikres og det må gjøres holdningsskapende arbeid innen ­politiet også. Når det kommer til seksuelle overgrep er ­politiet h­verken verre eller bedre enn folk flest.

En av sakene Rjukan har ført det siste året, dreier seg om en jente Stella har møtt. Hun ønsker å være anonym, og vi kaller henne Mari. Hun var 21 år og relativt nyinn­flyttet i en ny by da hun ble invitert på vorspiel hos en studie­venninne. Flere andre var også til stede i leiligheten, blant annet en kompis av kjæresten til venninnen. Hele gjengen skulle en tur på byen sammen.

– Vi spiste middag sammen, drakk vin og sjampanje, hadde drikkeleker. Det var god stemming, men jeg var sliten og alkoholen virket raskt, forteller Mari.

Fremme på utestedet ble hun så full at hun fikk beskjed om å dra derfra. Hun dro tilbake til venninnens leilighet og fikk etter hvert hjelp til å komme seg i seng av kompisen. Mens hun sov, satt de andre sammen og spiste nattmat. Men en gang i løpet av natta går mannen ifølge Mari opp på soverommet der hun ligger og gjennomfører et samleie med henne. Hun er i et alkoholisert koma og greier ikke gjøre motstand, får bare med seg bruddstykker av det som hender.

– Så begynte prosessen, sier hun om dagene som fulgte.

– Jeg var i en sjokkartet tilstand og fortalte venninna mi at han hadde hatt sex med meg. Jeg følte meg utnytta, men var usikker på hva det var som hadde skjedd med meg. Mitt bilde av voldtekt var å bli banket opp på gata, dratt opp mot en vegg i en bakgate. Først da jeg snakket med søstrene mine og moren min, begynte jeg å innse alvoret.

Mari kom seg til et overgrepsmottak der hun ble undersøkt og fikk snakke med en terapeut. Etter tre dagers diskusjon med familien bestemte hun seg for å anmelde forholdet. Da hadde hun allerede mottatt en beklagelses-sms fra mannen, som hevdet at han «egentlig ikke var sånn».

– Jeg begynte å tenke litt på ham da vi skulle bygge opp ­saken, at mine ord kan sette en mann i fengsel i mange år. Det vil for alltid påvirke hans liv. Men først og fremst er det rart, du tror aldri du kommer til å være i den situasjonen selv.

Det tok lang tid før saken kom opp, men etter et år ­møttes Mari og tiltalte i retten. Livet hennes hadde stått på vent i lang tid, og den vanskelige perioden kulminerte i situasjonen hun hadde gruet seg til; å sitte ansikt til ansikt med voldtektsmannen og gjenoppleve hendelsen. Mari ble imidlertid trodd på sin versjon, og etter en ankerunde og enda mer ventetid ble tiltalte i vår dømt til et år og tre måneders fengselsstraff av en enstemmig jury.

– Min verden stoppa da jeg ble voldtatt, men resten gjorde det ikke. Jeg måtte tilbake på skolen og på jobb selv om livet ble satt på vent i over et år. Jeg har fortsatt søvnproblemer, og er blitt mye mer bevisst på mennesker rundt meg, kanskje både på godt og vondt, og det gjør litt vondt hver gang noen snakker om voldtekt. Jeg lurte mye på hvem jeg skulle fortelle det til, og jeg tenkte mye på hvem jeg kunne stole på og hvem som kunne klare å håndtere situasjonen. Det har vært en lang prosess men likevel har det hele tiden vært verdt å kjempe for hva som er rett. Jeg ønsker å få frem til alle i samme situasjon at de aldri må gi opp. Rett skal være rett.

Det begås mellom 8000 og 16 000 voldtekter i Norge hvert år – mellom 20 og 40 hver dag – ifølge det regjeringsoppnevnte Voldtektsutvalget. Én av ti norske kvinner har blitt utsatt for en voldtekt. Halvparten av kvinnene opplevde det før de fylte 18 år, og de aller fleste kjente sin overgriper. Kun ti prosent av alle voldtekter anmeldes, mens 80 prosent av anmeldelsene henlegges på bevisets stilling, og 30 prosent av voldtektssakene som finner veien til en rettssal, ender med frifinnelse. 

Den gjennomsnittlige tiden før den voldtatte forteller om overgrepet til noen er 3,3 år. Barn utsatt for seksuelle overgrep bruker i snitt 17 år før de våger å fortelle. Og én tredjedel av kvinnene som er blitt utsatt for voldtekt, forteller aldri om voldtekten til noen. Det er, kort oppsummert, det Tina Skotnes, kommunikasjonsansvarlig ved Dixi Ressurssenter mot Voldtekt, kaller «de mørke tallene».

– Det er ingenting som tyder på at det totale antallet voldtekter går ned, mens vi ser en sterk økning i seksuelle overgrep mot barn, og digital trakassering og voldtekt. For å forebygge må vi begynne med kunnskap: Utstrakt seksualitetsundervisning, og mye tidligere enn det som gjøres i dag. Det er for lite fokus på autonomi, grenserespektering og kommunikasjon. Vi må ha mer fokus på samtykke, grenserespektering, kroppsspråksanalyse, følelser og intimitet. Det hjelper jo ikke om du har lært 100 måter å si nei på, hvis neiet ditt ikke respekteres. Vi må videre fra den nei-grøfta, de aller fleste vet godt hvor grensene går for seg selv og andre.

Skotnes har dessuten foreslått en nasjonal opprustning av seksualitetsundervisningen, der fagfolk tar over denne undervisningen, samt en nasjonal folkehelsekampanje om problematikken. Men kanskje aller viktigst, mener hun: Pornografi må på agendaen.

– Flertallet av elleveåringene i Norge i dag blir utsatt for eller bruker aktivt pornografi. De ser på voldelig, nedverdigende porno før de har holdt sin første kjæreste i hånda. Nesten ingen snakker med dem om det, så gapet mellom den magre og dårlige seksualitetsundervisningen og pornografien er enormt. Som samfunn er vi enormt naive om vi tror at dagens porno ikke påvirker unges seksualitet.

© Drea Karlsen

Det skulle ta mer enn sju år før Drea Karlsen for alvor skjønte og husket hva det var som hadde skjedd med henne den kvelden på nachspiel da hun var 17 år – at hun ble veldig full og sovnet på gulvet i leiligheten, og våknet av at en eldre bekjent voldtok henne.

– Jeg turte ikke reise meg opp og spørre hva faen han drev med. Etterpå tenkte jeg at jeg lot det skje. Jeg hadde aldri sett for meg et sånt scenario før, jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Det var veldig lett å føle skyld.

Hun fortrengte hendelsen. I sju, nesten åtte, år oppførte hun seg som om det aldri hadde skjedd. Hun møtte ham til og med noen ganger, de oppførte seg som om alt var normalt. Så, etter en periode med hyppige mareritt og søvnparalyse, begynte minnene å trenge seg fram.

– Da jeg begynte å snakke om det med andre, fikk jeg høre mange lignende historier. Mørketallene er enorme, men folk tør ikke kalle slike overgrep voldtekt. Min oppfatning er at det er en utbredt holdning at det er en for sterk anklage dersom det ikke er rå vold inne i bildet.

I dag vet Drea at det hun ble utsatt for virkelig var en voldtekt, men å gå til det skritt å anmelde er likevel ikke aktuelt. I årevis slet hun med skyldfølelse, levde skjødesløst og var veldig destruktiv. Hun brukte sex som en form for selv­skading, oppsøkte utrygge miljøer og hadde det ikke bra.

– Jeg drakk mye og var uforsiktig, var ikke redd for noe heller. Det hadde ikke så mye å si der og da hva som skjedde.

En kveld, etter å ha inntatt mye alkohol, endte hun igjen full og alene opp på nachspiel – og ble igjen voldtatt. Det er – hvor utrolig det enn høres ut – ikke så enestående. Ifølge tall fra Amnesty opplever hele én av tre som ble utsatt for voldtekt før de var fylt 18 år, å bli voldtatt igjen som voksen.

– Den episoden er det mye vanskeligere å snakke om, og jeg har klandret meg selv mye mer for den. Men gjentagelses­faren er stor fordi mange jenter bruker sex som straff mot seg selv når de har opplevd overgrep. Man straffer seg selv og oppsøker usikre situasjoner, sier Drea.

– Voldtekt er et stort samfunnsproblem, og vi ser hvor alvorlige konsekvenser hvert enkelt overgrep kan få for den enkelte. Mye av frykten knyttet til et overgrep skjedd i festsammenheng, handler om at man ikke vet hva som har skjedd, hvem som eventuelt har gjort noe, eller om noen har filmet og delt. Dette er ifølge psykologene noe av det tyngste for dem som blir utsatt for dette, sier Kari-Janne Lid, leder for avsnitt for seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt.

Hun sier at mange ikke vet hva som faktisk er straffbart.

– Ingen voldtektssaker blir henlagt på grunn av kapa­sitet, alle blir etterforsket, men jeg skal være den første til å innrømme at saksbehandlingstiden er altfor lang. Vi har sett en voldsom økning de siste årene i saker der barn er utsatt for seksuelle overgrep. Og der barn skal avhøres, må man overholde strenge tidsfrister. Det går ut over kapasiteten for å etterforske overgrep mot voksne. Dessuten har kompleksiteten i sakene økt. Mye av det som hender i dag, blir det tatt bilder av, og det er mange nye kilder til informasjon man må sikre og analysere.

– Hva kan gjøres?

– Man må starte i barneskolen og snakke om grensesetting og respekt for andre og deres kropp. Øke bevisstheten om hva som faktisk er straffbart, og ansvarliggjøre gutta så de ikke blir voldtektsmenn. Man har i alle år snakket til jentene om hva de ikke skal gjøre, nå er det er på høy tid å snakke til gutta.

I seks år var Sanne Nygaard så sikker på at gjerningsmannen uansett ville gå fri, at hun ikke ønsket å gå videre med saken. Hun var redd og tenkte at hun i beste fall ville bli tilkjent en erstatning hun egentlig ikke ville ha. Først i vår bestemte hun seg for å anmelde forholdet.

– Det siste halvåret har jeg sett på hendelsen mer som en utfordring jeg er glad for å ha med meg. Det var godt å mestre det, og jeg følte meg ekstra sterk etterpå som klarte å håndtere det som jeg gjorde. Kanskje det kan være et lyspunkt for noen andre som er i samme situasjon. Når jeg nå anmelder, handler det om at jeg håper flere vil gjøre det samme.

Stella har vært i kontakt med alle mennene som omtales i artikkelen. De kjenner til at den trykkes, men ønsker ikke å kommentere påstandene som fremsettes i saken.

Har du opplevd voldtekt eller overgrep, eller trenger av andre årsaker å snakke med noen om dette? «Mari» fra denne artikkelen ønsker å bruke sin erfaring til å hjelpe andre. Kontakt oss på [email protected], og vi videreformidler til henne, eller mail henne direkte på [email protected].

Lik Stella på Facebook!