© Charlotte Wiig

Tabubryteren Aina Stenersen

Frp-politiker Aina Stenersen har valgt å være ærlig om sin egen sykdomshistorie, og hva som har hjulpet henne - helt frem til stortingssalen.

17. juni 2014 av Astrid-Helen Holm

 

 

Skuldrene til Aina Stenersen senker seg sakte i det hun puster langsomt ut og inntar en lotuslignende yogapositur på bryggen ved Skraperudtjern i Østmarka i Oslo. Ansiktet til fremskrittspartipolitikeren er rolig og konsentrert. Det er ikke langt til arbeidsplassene i bystyresalen eller Stortinget, men det mosekledte terrenget som omgir henne er et fullverdig rekreasjonsområde med utallige stier på kryss og tvers. I disse skogene har Aina vokst opp, ved skaterampen på Skullerud skole like ved traff hun ungdomskjæresten, og ved tjernet drakk hun sin første øl. Men det er også i disse skogene hun har løpt i timevis de mørkeste dagene hun har vært nær ved å gjøre slutt på livet sitt.

Det startet på den klassiske «flink pike»-måten i overgangen mellom ungdomsskolen og videregående, med press om å levere toppresultater på skolen, være perfekt i sosiale sammenhenger og lykkes med kjæresten. Presset ga helsemessige utslag hos tenåringsjenta, som etter hvert fikk angst, tvangstanker og sluttet å spise, noe som ledet til anoreksi. Selvskadingen som hun begynte med i samme tidsperiode, ble en måte å takle følelsene og stresset på.
- Når du når bunnen, og ikke vet hvordan du skal håndtere det, går hjernen i automodus. Jeg begynte å skade meg selv, og i perioder var det hver dag. Jeg kuttet meg på halsen, magen, armene og beina, forteller hun.
- Jeg kjente ikke smerten, men skyldfølelsen. Man vet at man ikke egentlig skal gjøre det. Men det blir en ond sirkel.


Ved en anledning ble hun utsatt for blind vold av en gjeng, og knakk nesen. En hendelse som forsterket den allerede eksisterende angsten. Da hun begynte å få problemer med å henge med på skolen, skjønte hun at hun måtte ha hjelp.
- Jeg måtte velge; enten gi opp eller fortsette å kjempe. Jeg har alltid vært veldig seig.
Aina valgte å fortsette, og da hun etter hvert ble satt i kontakt med Distriktspsykiatrisk senter (DPS), endret ting seg. Hun fikk ukentlig oppfølging med psykiater, noe hun har fortsatt med frem til i dag. Nå er hun 100 prosent åpen om fortiden, både i politiske og personlige sammenhenger. I dag ser hun energisk og frisk ut, bestiller kakao med krem på kafé og slår gjerne av en prat med hverdagsmenneskene på Lambertseter om vær og vind. 

 



For to år siden ble det slutt med ungdomskjæresten. De hadde vært sammen i ti år, og forlovet. Bruddet ledet Aina inn i en bekmørk periode. Da paret gjorde det slutt, var hun deprimert og utbrent etter en lang periode med opptil hundre timers arbeidsuker. Det gikk så langt at hun ved et tilfelle forsøkte å drukne seg.
- Han hadde vært en utrolig trygghet og støtte for meg gjennom årene vi var sammen. Det var beintøft å skulle finne ut av alt alene. Jeg måtte bli kjent med meg selv på nytt. Jeg kunne ikke bli frisk for noen andre - jeg måtte gjøre det for meg selv. Jeg måtte filosofere masse om hvem jeg er og hvem jeg helst ville være, forteller hun.

For Aina ble jogging, turer og yoga en måte å komme vekk fra selvmordstankene. Hun begynte å si til seg selv at hun, i stedet for å kutte seg og leke med tanken på selvmord, skulle gå og gå. Vi går i de samme områdene i dag. Aina går med spenstige skritt og forteller om Østmarka. Hun trener tre ganger i uken, og bedyrer at det er en langt bedre medisin enn all verdens antidepressiva, noe hun også har personlig erfaring med, etter årene med depresjon og selvmordstanker.

- Jeg vet ikke om jeg hadde vært her i dag uten treningen. Det handler om mestringsfølelse, og det er så deilig å bruke kroppen sin, sier hun.
Lillebroren, Karl Magnus Stenersen, introduserte henne også for yoga etter bruddet med samboeren. Nå er yogaen en av hennes faste treningsrutiner.
- Det er en fantastisk måte å bli kjent med kroppen på. I dag som alle har det så travelt, er det lett å puste dårlig, men yoga blir en time out fra alt. Man kan la verden bare seile avgårde.
Hun sier alle har en indre stemme, og mener det er viktig at den er positiv.
- Jeg har noe jeg ofte sier til venner som har det tungt: «Det finnes ikke lys i mørket». Når man er deprimert er det lett å la seg spise opp av mørket. Man er selv nødt til å bryte ut og søke etter de gode tingene. Det er det samme om det er å lakke neglene rosa, gå ut på byen eller å låne naboens hund for en gåtur. Jeg pleier å si til vennene mine at de må ut og finne lyset.

Gjennom mediene får vi presentert tall som sier at selvmord krever omkring 500 og 600 liv i Norge hvert år, omtrent dobbelt så mange som dør i trafikkulykker. Hos unge jenter er anoreksi den vanligste dødsårsaken etter ulykker og kreft. På bakgrunn av tall som dette, mener Aina at det er viktig å jobbe mer for et bedre lavterskeltilbud for alle, og fokusere på unge som sliter, slik at færre må oppleve det samme som hun gjorde. Men hun mener også nordmenn må bli flinkere til å sette pris på og rose oss selv.
- Vi må si noe positivt til oss selv hver dag. Vi trenger ikke bare være stolte når vi har prestert på jobb. Det kan være noe så enkelt som at man har hatt en fin dag med barna, at livet er fint fordi solen skinner, eller at man er flink til å bake. Det handler om å være raus mot seg selv og glad i seg selv. Det er kjempeviktig, sier hun.

Det er lett å si at man skal være raus mot seg selv. Men hva når man har valgt en karriere innenfor politikken, et konkurranseutsatt fagfelt der en blir kritisert i tide og utide, og alltid befinner seg i søkelyset?
- Jeg tror fellen mange går i, er at de identifiserer seg 100 prosent med jobben. For meg personlig er det veldig lett å miste et verv eller tape et valg. Jeg må skape meg et godt liv ved siden av også. Ærlighet og identitet er viktig for meg. Det ville føles hyklersk å jobbe i politikken og møte på Stortinget uten å være ærlig om utfordringene jeg har. Jeg har derfor vært veldig fokusert på at jeg alltid skal være meg selv i politikken - ikke bare en perfekt versjon. Jeg vil bruke min egen historie og erfaring som en drivkraft i jobben min.

Hun mener det er viktig å skape ekte, menneskelige og identifiserbare forbilder for unge kvinner. Hun ønsker å være beviset for unge kvinner på at det er mulig å få til hva som helst, uavhengig av hvor man kommer fra eller har vært igjennom tidligere.
- Første gang jeg møtte på Stortinget, tenkte jeg: «Her sitter jeg, i stortingssalen ved siden av Jonas Gahr Støre. Jeg har vært helt åpen og ærlig om hvem jeg er og hva jeg har vært gjennom, og allikevel er jeg her». Det var en helt fantastisk følelse. For en seier!

Det er ikke lenge siden det ikke ville vært tema å snakke om egne psykiske lidelser som politiker. Men Aina kan se ut til å representere et levende eksempel på at noe er i ferd med å endre seg. Da hun sto frem med selvmordforsøkshistorien sin i media første gang, innledet tidligere Frp-leder Carl I. Hagen partiets gruppemøte med å trekke frem Aina.
- Han tok ordet og sa: «Kjempetøft gjort av deg, Aina!». Jeg har bare opplevd omtenksomhet fra kollegaene mine. Folk ser meg og er opptatt av hvordan det går. Og når det er saker som dukker opp der jeg har et personlig engasjement på grunn av erfaringene mine, er det ofte at de ønsker at jeg skal ta meg av dem. Det gir mening hele veien, sier hun.

Blant annet har hun fremmet forslag i bystyret om at helsesøstertjenesten i skolen er nødt til å styrkes.
- Det er det første lavterskeltilbudet barn og unge møter. Dessuten ønsker jeg at kunnskap om psykiske lidelser blant barn og unge og vold i nære relasjoner bør være en del av lærerutdanningen. Slik at det samme som skjedde meg, ikke skjer andre.
Femten år gammel ble Aina henvist videre på egen hånd av helsestasjonen som mente de ikke hadde kompetanse nok til å hjelpe henne første gangen hun forsøkte å søke hjelp. Hun mener psykiske lidelser fortsatt er tabu i Norge i dag fordi det hersker kunnskapsmangel om sykdommene.
- Vi må våge å snakke med familie og venner om det. Og vi trenger at personer som har erfaring, står frem. Jeg har ikke lyst til å gi ut en biografi etter at jeg er ferdig med politikken der jeg snakker ut om hvor vanskelig jeg har hatt det. Jeg vil bruke historien min til å bryte tabuer og være et ekte forbilde for andre underveis. Det er så skummelt at jenter kan tenke at de ikke kan lykkes i livet fordi de har hatt anoreksi. Det er tvert om, og det synes jeg er et viktig signal å gi. Hvis man som politiker ikke skal bryte tabuer, hvem skal gjøre det da?

 

 


Aina Stenersen (30)
Politiker i Fremskrittspartiet, 2. vararepresentant på Stortinget, sitter i Oslo bystyre, vara i Helse- og sosialkomiteen, mangeårig politisk rådgiver på Stortinget, blant annet for Siv Jensen. Utdanning: Bachelorgrad i merkevarebygging, holder på med mastergrad i ledelse på BI.

Lik Stella på Facebook!