© Einar Aslaksen

– Enten fikser du det, eller så går du videre

Maria Amelie har som papirløs lært å sette pris på det man har, i stedet for å tenke på det man mangler.

1. desember 2014 av Mari Grydeland

Gjør opp status, hvordan er livet ditt akkurat nå?
Min nye bok «Takk» er nettopp kommet ut. Og det er veldig deilig. Nå er jeg ferdig med en stor del av livet mitt, og kan «koseskrive» litt igjen. Jeg vil studere mer, kanskje business og entreprenørskap. Min master handler om hvordan teknologi forandrer samfunnet, og disse tingene brenner jeg for, og jobber mye med i jobben min i Teknisk Ukeblad. Det er i tråd med ting jeg har gjort før, det handler om endring.

Hva vil du forandre på?
Ingenting. Som papirløs har jeg lært at man skal tenke på hva man har, fremfor å tenke på det man mangler.

Har du oppnådd det du hadde trodd hittil i livet?
Ja, faktisk føler jeg at jeg har oppnådd alle tingene jeg hadde bestemt meg for. Bli forfatter og å utgjøre en forskjell. Hvis ti mennesker hadde lest «Ulovlig norsk» og endret oppfatning, så hadde det vært stort nok. Men det ble enda større. Nå har jeg utgitt to bøker, så da tør jeg kalle meg selv forfatter. Og fått en god jobb! Det trives jeg veldig godt med.

Hva synes du om femårsplaner?
Jeg mer opptatt av å ha en visjon for hele livet mitt, enn å ha en femårsplan. Livet blir ikke som du planlegger. Ofte kan de verste tingene som skjer deg, være de beste. Jeg er mer opptatt av sånne grunnverdier - hva er det jeg vil gjøre, hva er det jeg vil unngå å gjøre.

Hva er mest overraskende i livet ditt?
Det som er mest overraskende for meg, er at jeg klarte å skrive ferdig den boken. Det var så tøft, jeg er veldig overrasket over at jeg fikk det til. Jeg hadde trodd det skulle ta ti år. Jeg må gi meg selv klapp på skuldren for det. Og så er det rart å være tjueni. Jeg føler meg veldig voksen. På den måten at jeg har virkelig skjønt at man må tøyse litt også, at man ikke kan være dødskjedelig og alvorlig hele tiden.

Hva er du mest fornøyd med i Norge i dag?
At folk har en utrolig evne til å engasjere seg. Og at det er mulig å forandre noe, hvis man er mange nok og man engasjerer seg. Jeg er utrolig takknemlig for støtten for saken min. Vi må ikke ta for gitt det vi har. Men for å endre noe, må vi bruke friheten vår. Norge er et fantastisk land fordi det er veldig mange muligheter her. Det er mange steder man kan søke støtte. Og så er det et lite land, så hvis man har virkelig gode ideer, er det ikke så langt til de som kan hjelpe. Da vi kom til Norge troppa, vi opp steder, hei, hei, vi vil gjerne bli kjent med noen nordmenn. Og da ser jo ikke folk rart på deg. Det er faktisk veldig lett å bli kjent med folk.

Hva er du minst fornøyd med i Norge?
For min del så tar det syv til ni år før man får statsborgerskap. Det er lenge. Men samtidig har jeg jo fått permanent oppholdstillatelse, det er jeg sykt fornøyd med. Jeg ser masse positive ting. Det er trygt å være her og folk er bare annerledes her på grunn av det. Det er et tillitssamfunn.

Er du bekymret for miljøet?
Ja. Syv på en skala fra en til ti. Jeg er mest bekymra i lys av hvor mange som blir asylsøkere og flyktninger på grunn av miljøproblemer. Det bidrar til at så mange mennesker er på flukt. Det finnes klimaflyktninger over hele verden. Tenk å miste et hjem, på grunn av klimaendringer!

Hva skal til for at folk tar miljøproblemene på alvor tror du?
Vi skriver ganske mye om miljø i Teknisk Ukeblad. Vi blir jo påvirka i Norge også av klimaforandringene, vi får flom og ekstremkulde. Jeg tror flere hadde hatt godt av å reise til andre land, se konsekvensene og hva det handler om for veldig mange mennesker. Jeg skulle ønske at flere forstår bedre hva det betyr å være flyktning. Ved å bli kjent med folk gjør man mer. Man kan melde seg inn i organisasjoner, bli med i demonstrasjoner. Og så burde folk tenke mer på hva de kan gjøre av endringer på sin egen arbeidsplass. Da når du ut til flere.

Hva betyr «sunn livsstil» for deg?
At jeg klarer å trene er par ganger i uken. Og har nok tid til meg selv ved siden av jobb. Til å lese bøker, stirre i taket og høre på musikk. Spise sunt. Treffe venner. Ta en fest. Og så har jeg blitt veggis, har vært det i to år.

Hva stresser deg?
Jeg stresser meg selv! Det er fordi det er så mye spennende jeg vil gjøre. Det er lett å si ja til alt, og så gjøre alt halvveis på grunn av for dårlig tid. Jeg har vært litt slapp de siste årene. Men nå har jeg masse energi, jeg er «back on track», og da er det lett å føle at man kan få til alt. Men man kan jo ikke det. Det er ikke noe poeng å stresse egentlig, enten fikser du det, eller så går du videre.

Sosiale medier - sosial berikelse eller tidstyv?
For meg er det sosial ­berikelse. Jeg elsker Twitter, for eksempel. Har fått mange gode bekjentskaper gjennom det, og gjennom Instagram. Og jeg elsker Snapchat. Spesielt med venner som har barn. Jeg synes det er spennende med ny teknologi, for det endrer hvordan vi kommuniserer. Facebook derimot, er litt mer slitsomt. Jeg bruker det bare for å få lese artikler som folk deler. Jeg synes det er fint at folk deler! Folk skriver både triste ting, negative ting, men også fine ting - men da har man jo muligheten til å ringe den personen og si: skal vi møtes og ta en kaffe?

Hva har livet lært deg om kjærligheten?
At kjærligheten er fantastisk. Åh, det er så mye å svare på det spørsmålet! Kjærlighet er vanskelig, det er tøft også. Jeg er nok mye flinkere til å være aleine, enn å være sammen med en annen. Det var veldig fint, det forholdet jeg hadde. Vi var bare veldig forskjellige. Jeg er glad jeg har opplevd en stor kjærlighet. Det er ikke nødvendigvis som i barnebøkene at kjærligheten skal vare alltid.

Hva har livet lært deg?
Livet har lært meg at man må alltid spørre seg selv: hva har jeg å tape? Da jeg søkte om opptak på universitetet som papirløs, la jeg ved et helt ærlig brev, der jeg skrev at jeg har ikke pass, og ikke oppholdstillatelse. Men så fikk jeg likevel lov til å komme inn! Hvis jeg hadde tenkt at det ikke gikk, og ikke prøvd, så hadde jeg jo ikke fått studere. Det var tøft og ikke rosenrødt det livet, men jeg turte og tenkte at etter det, så kan jeg klare meg bedre. Jeg har jobbet som sjef for de frivillige på Slottsfjell i syv år, med 1300 frivillige. Jeg holder kurs om frivillighet og hvordan man skal motivere folk.  Det jeg opplevde på Trandum asylfengsel, det er det tøffeste jeg har opplevd og jeg har brukt lang tid på å bygge meg opp etter det. Jeg har jobbet veldig med det mentale og lært meg å stoppe negative tankesirkler i hodet. Dette har jeg lært masse av.

Hva skal du gjøre når du blir gammel?
Når jeg blir gammel, da håper jeg at jeg skal bli en sånn dame som lager kjempestore fester og har masse venner. Jeg kan ikke se for meg at jeg skal ta det veldig med ro! Det er en god øvelse å tenke på hvem du vil være omgitt av når du ligger der ved dødsleiet, hvilke folk du vil ha rundt deg, og vite at du har bidratt. Da får man virkelig livet i perspektiv allerede nå. Ja, man kan få til veldig mye hvis man vil!

Lik Stella på Facebook!