© Einar Aslaksen

Statusoppdatering: Cecilie Mosli

Regissør og skuespiller Cecilie Mosli (40) er aktuell med teaterstykket «Trost i taklampa».

19. november 2014 av Mari Grydeland

Hvordan er livet akkurat nå?
Topp! Jeg har barn som er bra, en topp kjæreste og verdens beste jobb. Dessuten er det snø, og det er fint. Og sola har snudd!

Har du kommet dit du trodde du skulle være karrieremessig?
Mye lengre! Det føles litt som å sitte i en strikk som har blitt trukket bakover, og da noen slapp, føyk jeg mye lenger frem enn jeg hadde trodd.

Hva er det mest overraskende i livet ditt akkurat nå?
Det er at jeg kan velge jobber sjøl! Og at det er så mange som vil snakke med meg og intervjue meg og jobbe med meg. Men det aller mest overraskende er at jeg ikke er småbarnsmor lenger. Jeg er storbarnsmor.

Føler du deg trygg i Norge?
Ja, altså, hvis man ikke føler seg trygg i Norge så er man rimelig paranoid! En katastrofe kan jo skje hvor som helst i verden, også her, men jeg tror ikke nordmenn helt vet hvor heldige vi er.

Hva har Norge mest grunn til å være stolt av?
Velferdssamfunnet. At vi tar vare på dem som ikke er født med gullhår i ræva. Alle er ikke like, men alle har like muligheter.

Hva er det verste med Norge?
Fremmedfrykt og fordommer. Og at vi overhodet ikke tar innover oss at vi lever på bekostning av den tredje verden. Et slags globalt apartheid er det vi er del av.

Hvor viktig er kunst for deg?
Det er overveldende viktig. Det er det utenom vennskap og kjærlighet som gjør livet til mer enn konsumering.

Hvor viktig er miljøet for deg?
Veldig viktig! Men jeg strever hele tiden med følelsen av at jeg kunne gjort mye mer. Mannen min synes sikkert jeg er altfor opptatt av det, mens jeg synes jeg er for lite opptatt av det.

Hvilken syklus har miljøengasjementet ditt fulgt?
Det var nede i en bølgedal på slutten av nittitallet. Det var da oppussingshysteriet var på topp. Man rev ned kjøkken som fungerte og alle strievegger skulle fikses. Hvis man ikke gjorde de tingene, var man helt ute. Jeg er litt flau over det ennå.

Er miljøproblemer noe du snakker om i middag med venner for eksempel?
Veldig! Det er mest klimaet folk er bekymret for. Det sies hele tida at det er så lite man kan gjøre hver og en, men det er jeg ikke enig i. Selvfølgelig må det gjøres store grep på statlig nivå og mellom nasjoner, men det er mye vi kan gjøre selv også.

Hva gjør det å få barn med miljøengasjementet?
Jeg opplevde at de første årene med småbarn handlet bare om å overleve - men nå når barna har blitt litt større, har vi to miljøagenter i huset (to døtre på ti og åtte), pluss tredjemann (bonussønn på atten) som vil studere økologi. Da blir man stilt til veggs på det engasjementet man hadde glemt litt.

Hva sier du til barna når de spør om miljøproblemene og sånn da? Er du redd for å skremme dem?
Vi var ikke sånne som hadde tøybleie. Det maktet jeg ikke. Og med tanke på hvor ofte sånne tøybleiermå vaskes, er jeg ikke så sikker på om det er noen særlig miljøgevinst der. Hun eldste er så seriøs at vi nesten må dempe det. Hun får nesten eksistensiell angst av miljøproblemene. Det var en periode hun slo av alle lys og ville ha det iskaldt inne. Det ble litt mye. Vi må leve varsomt på jorda, men jeg vil ikke lære opp barna til å bli fanatikere. Vi er opptatt av å være bevisste på hva vi kjøper, være bevisste på forbruket. Det har jo gått helt over styr, man kan kjøpe nytt hele tida - når ting blir ødelagt må barna lære seg til at de må klare seg uten en stund.

Hva tror du skal til for at vi i Norge tar miljøproblemene på alvor?
Kanskje man må kjøre informasjonskampanjer? Vi fornekter jo litt for oss selv hvor ille det er. Men voksne folk må realitetsorientere seg ut fra fakta. Jeg tror også det er viktig at folk som figurerer i pressen snakker om miljøet og at det ikke bare er eksperter og forskere som bryr seg om klima. Det har allerede begynt å skje i USA og i Hollywood. Og jeg tror det har en effekt at Jenny Skavlan har shoppestopp og syr om gamle klær. Selv om hun sikkert hadde shoppet godt fra seg før det, he-he. Og det at Mette-Marit selger de gamle klærne sine på Bloppis bidrar også. Men det irriterer meg at Fretex har så høy pris på de fine tingene når billigkjedene er så veldig mye billigere.

Sosiale medier, pest eller pur glede?
En god blanding. Under «Mammon» ble det litt mye. Jeg er opptatt av at folk må utvise skjønn og høflighet både som privatpersoner og profesjonelt. Det er sjokkerende for meg at mediefolk kan være så sleivat. På Twitter spesielt. Så er forsvaret at «sånn er den nye medievirkeligheten». Ja, for fjortiser! Når en profesjonell kritiker slenger ut ting på Twitter etter 30-60 sekunder av en ny serie, da mister jeg helt respekten for det fagmennesket. Det har vært veldig ødeleggende for min respekt for journalister.

Norgesferie, yes eller æsj?
Vi drar til Nord-Norge på ferie hele tiden. Jeg kommer jo fra Malangen og har familie der. Det er en lang vei å dra og vi må fly hver gang, det tar 24 timer å kjøre. Jeg er veldig glad i å reise. Reisinga er mitt største miljøproblem. Jeg jobber ofte utenbys også, og da tar jeg fly og ikke tog for å rekke hjem til barna fortest mulig. Men vi har ikke bil. Vi slutta med det.

Hva har livet lært deg om kjærlighet?
At man må være sammen med en som synes det er fint å gi. Jeg føler at det er med kjærlighet og tillit som med energi; det blir ikke borte, og det er helt fantastisk. Når noen er borte, så blir den følelsen igjen. I det store og hele handler det om at det har vært mye død i livet mitt de siste årene. Og kjærligheten har lært meg at man må gripe fast i ting mens man har det, kjærlighet, vennskap, familie og helse, de tingene der. Man kan ikke sitte på Facebook og bruke tiden sin der.

Hva har livet lært deg?
Det eneste jeg er fanatisk på, det er å nyte hvert øyeblikk. Det er nesten så det bikker litt over for meg. Den marmeladen jeg spiser om morgenen den er liksom helt fantastisk. Man må glede seg over alt som er godt, for det onde kommer tidsnok. Og man må ikke sutre.

Lik Stella på Facebook!