Spaltisten: Utfordre dine grenser

Sigrid Bonde Tusvik oppfordrer til å sette grensesprengeren i seg ut i det fri og ikke bli sittende i sofaen og tenke at andre er modige.

24. juli 2014 av Sigrid Bonde Tusvik

Hvorfor må noen kaste seg utfor en fjellskrent og kalle det for noe så søtt som basehopping? Som om det var en del av en bamseklubb på hoppeloppeland eller hva det nå heter? Hvorfor trigger triatlon noen folk så innmari? Hvorfor må noen finne seg selv opp på nytt? Jeg er redd, feig og litt lat. Når det kommer til å utfordre grensene mine, gjør jeg det kun der jeg vet jeg har kontroll: På scenen, og foran kameraet. Okei, så er det å revne på tv ikke noe folk driver med sånn vanligvis, men for meg er det HELT innafor. Det er ikke noe jeg har noe vanskeligheter med når det først er filmet. Men jeg skal innrømme det satt litt langt inne i starten. Når du går rundt med ei lita bønne i magen, så tenker du ikke: Åh, la oss filme det verste i hele verden om fem måneder. (Egentlig skal det jo være det fineste i hele verden, men sorry folkens, føding er rørende, men vakkert er det ikke.)

Det er narsissisten som driver meg. Lysten til å synes, til å få applaus, til å bli likt. Og takk universet for at alle ikke blir skapt slik. Det hadde vært en ufyselig verden, en møkkaplanet faktisk. En klode fylt med egoer. Hollywood ganget med hundre tusen. Ikke bra. Men så får jeg spørsmålet: Hvordan tør du å utfordre grensene dine? Hva driver deg? Og da kan jeg jo ikke svare: Fordi jeg vil bli digget av andre. Det er jo ufyselig å si. Sånn selvtillit liker jeg jo ikke at andre har engang. Men det er et viktig spørsmål! For jeg tror en haug med folk der ute stenger dette inne. Slipper ikke grensesprengeren i seg ut i det fri. Og blir sittende hjemme i sofaen og tenke at andre er modige, men jeg kan da vitterlig ikke gjør det samme?

Da skal jeg fortelle en historie fra da jeg jobba to år på øya Stord på Vestlandet, der jeg lagde sommerrevy. Stord er et litt «spess» sted, fylt opp med selvsikre folk godt blanda med bygdedyret. Det er de peneste folka jeg vet om, fineste dialekta, spesielt uttrykket: «du tyte sånn» som min beste venn på «øyo», Onkel Ragnvald, sa til meg hele tiden. Der andre har barndomsminner om vakre solfylte somre, har jeg Stord som mitt paradis. Det var to somre jeg aldri vil glemme. Jeg har aldri følt en sånn frihet og trygghet på samme tid. Beskytta av samholdet på øya, samtidig som jeg som kom utenifra kunne holde meg unna den verste sladderen, og de største intrigene.

Men jeg måtte utfordre mine grenser. For det første så jeg på meg selv som en godt etablert komiker, som folk likte svært godt. Da jeg kom til Stord, fortalte de meg at de først og fremst hadde drømt om å ha alle Torsdag kveld fra Nydalen-medlemmene på revyen. Og som faste lesere av Stella vet, så var ikke jeg en del av den gjengen på den tiden. For det andre skjønte jeg at ingen visste hvem jeg var, og ingen syntes jeg var noe morsom. Jeg var for grov, for drøy, for frekk og for østlandsk. Jeg hadde med glamourmodell-karakteren min «Sienna» i kostymebagen, som jeg etter premieren fikk beskjed om at jeg måtte tone ned. Det hadde blitt kommentert at det ikke var innafor å gjøre noe så usømmelig på revyscenen. I mitt hodet lød beskjeden: Her kan eldre menn være så frekke i kjeften de bare vil, men du lille jentejypling fra Oslo som prøver å få oss til å le, må faen meg rulle inn tissen og prøve på nytt. Og her kommer jeg snart til poenget (som pappa alltid sier tre sider før talen er ferdig framført), for det var da villdyret våknet.

Og det var da det var bra å ha Stord-mentor Onkel Ragnvald på laget. For han lo av alle, selvsikker og vill som han selv var. Han sa: «Drit i da, Sigrid». Og trur du’kkje eg gjorde da? Som vi sier der. Jo, jeg gjorde det. Jeg kjørte på. Jeg holdt på horenummeret, som de sikkert kalte det. Jeg stod der, med livredd sjel og angst i parykken, men tenkte: Dette er sunt for både meg og dere. For meg fordi jeg absolutt ikke føler meg velkommen av publikum, som strengt tatt brukte sommerrevyen som vorspiel til allsangen etterpå. Forståelig nok, jeg syns det var jævlig gøy sjæl å synge Tore Tang så høyt jeg kunne i et telt med 200 andre «storabuinger». Men også for dem, som måtte tåle å få røska i den tradisjonelle revvypakka og hva som var innafor å gjøre som ung jente som kom utenifra. Du skakke komme her og komme her, ble til: næmen, der kommer jo hun der.
Sommeren etter kom jeg tilbake, og det var helt fantastisk. Først og fremst fordi folk var skuffa over at jeg ikke hadde med meg den frekke Sienna-karakteren min på scenen. Da kunne jeg fortelle dem at jeg basehopper ikke to år på rad. Det fikk holde med prøvehoppet jeg hadde året før.

Lik Stella på Facebook!