Spaltisten: Syltetøs

Stellas faste spaltist, Sigrid Bonde Tusvik, bekymrer seg over mangelen på natur i livet og kjenner sylteangsten komme krypende.

14. august 2014 av Sigrid Bonde Tusvik

Naturen plager meg. For jeg hører den rope utenfor døra mi: Hva skjer? Jeg starta tidlig i mai å bekymre meg for at ruccolaen mamma hadde sådd i hagen (ja, jeg bor hjemme hos mamma, eller over mamma da, ikke tenk mer på det) ikke ble spist opp før den var ferdig utvokst. At folk sier: Åh, du må nyte den lille tiden du har med babyen din, ja vel, men hvorfor var det ingen som la til: Og den altfor korte tiden du har med ruccolaen i hagen din! For er det en ting som bekymrer meg, så er det mangel på natur i mitt eget liv. Og den kjenner jeg dessverre veldig mye på i august. Syltemåneden. Den måneden du som menneske egentlig skulle sanket inn. Hvis du ikke er jeger da. Eller mann som det nå heter. Jeg syns jo først og fremst synd på mannen. For han må jo føle på naturen hele året. Han har nemlig ikke napping av øyenbryn, bleking av ettervekst og uteblitt mens å bry seg om. Mannen blir proppa full av dårlig skogssamvittighet året rundt. Og jo smartere krets mannen er i, jo verre blir det.

Er du akademiker, politisk aktiv eller journalist, tror jeg du har det verst. For der florerer det med menn som vil sitte og se inn i bålet, snekre, kjenne flisa borre seg inn i håndflaten eller drømme om hønsehus og kortreist mat. Mannen stakkars får ikke klump i magen av for mye hvetebakst, mannen får klump i magen at han ikke vet hvordan han kan overleve i naturen. Heldigvis er vi en haug med folk som hadde strøket med etter et kvarter der ute.

Det er derfor det plager meg at vi får sylteangsten i august. Jeg vet det ligger bær og råtner en litta natursti unna meg. Og det verste av alt, når bærene endelig har råtna og du spør sankevenninnene dine om det er for seint å stikke ut med bøtta og høste, og de ser trist på deg og sier «ja, dessverre, denne høsten var det FULLT av bær, du gikk glipp av store ting». Så kan de kontre med å si: «Men du kan jo rekke soppsankingen da». Det er her vi andre burde klikke, folk aner ikke hva de anbefaler. Å sende sånne folk som meg på sopptur er verken effektivt eller helsemessig lurt.

Vi som i utgangspunktet er skogsredde folk, bør og skal ikke henge rundt områder som er mer minelagt enn afghanske veier. Vi stryker med. Vi leser ikke bakpå soppen, vi skjønner ikke hva som står med liten skrift mellom rillene under hatten. Vi plukker alt og satser på at noen vil fortelle oss hva som ikke var innafor av sanking i ettertid. Noen mennesker bør satse på kantarellkurv i matbutikken. Jeg er en sånn en. For der andre satser på vaskehjelp i heimen, fordi de vet de ikke kan og ikke vil, så VET jeg at å sende meg inn i skogen og håpe på det beste, er feil. Der jeg får dårlig samvittighet for at noen skal måtte vaske dritten etter meg i mitt eget hjem mot betaling, kan jeg med god samvittighet bla opp altfor mange sedler for litt sjølplukk av andre.

Idet man får barn begynner romantiseringen av at her skal det teltes, syltes og høstes. Men da jeg var liten, var det obligatorisk å høste inn alle gravensteineplene i hagen. Som vi jo fremdeles gjør. Vi la dem pent i eplekasser, og plasserte dem inn i uteboden. Jeg husker det var en fantastisk lukt inni boden på høsten, en blanding av gummi fra sykkelhjul og epler som sakte men sikkert skaffa seg et vokslag utenpå skallet. Frykten for at eplene skulle råtne, var der alltid. Ved kjøkkendøra plasserte pappa en STOR fletta kurv med nedfallsfrukten, som skulle spises først. Vi ble alle beordret til å ta med epler i sekken på vei til skolen og jobben hver dag. Åh, som jeg misunte bestevenninna mi som satt der med irrgrønt, hormonfylt eple som aldri råtna, mens jeg utover høsten måtte trøkke i meg mer og mer voksramma og melete Gravenstein, med brun flekk på.

Lite visste jeg at det var det som var selve det naturlige livet, og at vi i framtida skulle kjøpe ekstra dyre Gravenstein på Bondens marked, fordi eplene var kortreiste og sprøytefrie. Men takket være fine folk, så står ikke eplene våre i boden lenger og råtner, de blir kjørt bort av mamma og pappa i bilen, og kommer tilbake som verdens beste eplejuice. Bare en liten kort reise med bil, så er alle i familien lykkeligere, og vi slipper sanketuren i skogen etter blåbær. Så her er mitt ønske: Jeg vil ha flere som hjelper til når jeg selv må møte naturen, så jeg slipper å sitte med tjue kasser råtten frukt. Derfor venter jeg spent på de som kan fortelle meg hvordan man sylter ruccola om våren, så den kan spises sakte utover høsten.

Lik Stella på Facebook!