Sigrid Bonde Tusvik er fast spaltist i Stella.

© Einar Aslaksen

Spaltisten: Nød. Naken. Spinne.

Sigrid Bonde Tusvik skriver denne gangen om forbruk og sparing.

2. september 2013 av Julie Opsvik

Jeg har begynt å nave. Eller motta foreldrepenger som det også heter. Det innebærer en betydelig lavere inntekt enn det jeg er vant med. Dette fordi jeg er heldig og jobber som komiker, og har jeg vent meg til en god inntekt. Det er klysete å si, jeg merker at jeg selv blir provosert av å skrive dette selvskrytet i word, men sånn er det altså. Helt siden jeg var liten, har jeg alltid har lyst til å tjene penger. Kanskje fordi vi ikke hadde god råd da jeg vokste opp. I min familie har vi alltid levd på to akademikerlønninger og høyt huslån.

Les også: Spaltisten: Løpeland


Vi var på restaurant hvert fjerde år, da vi hadde kjørt gjennom Europa for å besøke mormor i Spania. Hver gang vi bestilte noe vi hadde lyst på, så sa mamma og pappa at det var veldig dyrt.  Kunsten var å finne noe rimelig og godt, som ikke var pasta bolognese. Solsenger på stranda kunne vi bare glemme. Vi lå på små håndklær og stikkete stråmatter ved siden av familier med parasoller og stoler. Jeg syntes de andre barna var fryktelig bortskjemte som fikk lov til å kjøpe is og brus av selgeren som gikk rundt. (Mamma innbilte oss at vi var allergiske mot brus fram til vi var fem.) Jeg vokste ikke akkurat opp i en veldig fattig familie, men vi har vært flinke til å spare, til ikke å ha for mye mat på bordet. Vi lager alltid en kyllingfilet for lite, og har aldri saus til maten. Til våre kjæresters irritasjon. Når jeg skulle i bursdag på barneskolen, ga jeg nynorske barnebøker i gave, fordi faren min jobber i Det Norske Samlaget. Alle andre ga HEMAN-figurer eller kule spill. Det var nesten litt kred i mine øyne å gi gaver som var så rævva. Alle i klassen visste at jeg ga dem Janosch' «Tigeren og den vesle bjørnen» i gave.

Les også: Spaltisten: I narsissismens tjeneste

Og så fikk vi bestille klær fra Hennes og Mauritz-katalogen to ganger i året. Jeg husker vi ønsket oss alt i hele katalogen. Vi krysset av, og skrev størrelse. Satt spent ved siden av mamma når hun ringte inn og bestilte. Så kom det en liten topp, en truse, en bukse og en jakke i posten mange uker etterpå. Ofte i feil farge. Alltid i feil størrelse. Vi byttet aldri. Det er det verste mamma vet. Å klage eller å bytte. Så når vi nå blir oppfordret til å spare, bruke mindre, tenke grønnere i dette nummeret av Stella, tenker jeg alltid på at det har vi gjort hele åtti- og nittitallet. Det er først i det siste jeg kan komme hjem til mamma og se de tre nye kjolene hun har kjøpt på COS og Steen&Strøm, og som hun til og med har byttet to ganger. Vi har ellers alltid tenkt sparing. Og tenk så mange som sparer der ute. Studenter sparer, videregåendeelever sparer, småbarnsforeldre sparer, pensjonister sparer.

Les også: Spaltisten: Sommerfuckupen


En ferie jeg hadde i USA, i Denver, Colorado, gjorde at jeg skjønte at vi er mange sparere i Norge. Jeg var på besøk hos den lesbiske tanta til venninna mi. Hun hadde fem forskjellige sirupstyper på kjøkkenbenken. Et klassisk overfylt, kjempedigert kjøleskap, med vanvittig med mat og flasker og bokser og glass. Hun hadde hele huset sitt fullt av nips, sittegrupper, katter, sovesofaer. Og i kjellern bodde sønnen hennes, hele klesskapet hans var fylt opp med weed-planter, med spesiallampe og egen vifte. Det var veldig slitsomt å sove med den vifta på husker jeg. Han hadde også tre datamaskiner, så det var kokvarmt på det rommet fra før av. Det som var spennende var jo at denne tanta ikke hadde noen jobb. Hun var arbeidsløs, med et hus stappfullt av ting, mat og hasj! Det er den amerikanske drømmen. Selv om noen i klassen også hadde overfylte hjørnekjøleskap, og evig tilgang på potetgullposer (noe vi i vår familie var og fremdeles er veldig imot), så kan jeg telle dem på en hånd. Hele min barndom har jeg vært i hus som har spinket og spart. Som ikke har hatt en yoghurt å gi bort hvis vi var på besøk etter skolen.

Les også: Spaltisten: Å blogglegge seg


Det er derfor jeg tjener disse penga mine. Hele tiden på jakt etter mer. Fordi jeg hatet at det måtte spares. Jeg liker å vite at jeg har så mye penger at jeg alltid kan ta taxi. Når som helst, uansett hvilken dag det er i måneden, uten å tenke på at det er tullete dyrt og at jeg heller burde tatt trikk. Jeg tjener ikke penga for å spare, men nettopp for å bruke. Og det er derfor jeg sitter her nå, og sparer. Fordi jeg naver. Jeg har selvfølgelig ikke tenkt at det kom til å bli SÅ mye mindre å rutte med. Men joda, det er det. Og derfor skal jeg være sjeleglad for at jeg vet at jeg klarer å spare. Jeg er tilbake til nittitallet. Jeg ser på menyen og tar spaghetti bolognese, sier ja takk til verdikuponger og tar ikke trikken engang. Jeg går. Og inni fattigmannspanikken min, så kjenner jeg hvor sunt dette er for meg. Litt nød, litt naken, og litt spinning.

Se behind the scenes-bildene fra vår fotoshoot med Sigrid

 

Mer fra spaltisten:

Sigrid Bonde Tusvik: Matfriker

Sommerfuckupen

Å blogglegge seg

Svissfaktor

Lik Stella på Facebook!