Spaltisten: Mindføkkness

Hva kommer det av at vi blir så gira på å lære oss dette med søvn, spise riktig, være sunne og trene regelmessig?, spør Sigrid Bonde Tusvik.

27. juni 2014 av Sigrid Bonde Tusvik

Hver måned får jeg en epost om hvordan jeg bør puste, sove, meditere og tenke. Mindfulnesseposten irriterer meg så inni gamperævva, at jeg velger å ikke avslutte abonnementet. Først og fremst fordi det er deilig å ha noe å hate, men også med tanke på at det kan være noe i den eposten jeg BØR få med meg. Jeg tenker at en eller annen dag trenger jeg dette pusterådet. Jeg trenger å vite hvordan hjernen skal skru seg av før jeg legger meg, jeg trenger kanskje en oppskrift på hvordan jeg skal slukke lyset i taket, logge av, ikke sjekke epost, ikke se på tv rett før jeg sovner. Men innerst inne vet jeg: Jeg kommer aldri til å bruke disse rådene. Det er litt det samme som når jeg river ut oppskrifter fra ukeblader og tenker at denne valnøtt- og chevre-salaten skal lages innen uka er omme. Men så blir det salmalaksen med crème fraîche som vinner likevel. For den har jeg i hodet. Men i hodet skal det luftes, mediteres og hviles. Det er veldig viktig sier disse folka som er fulle av mind-råd. Tenk at folk lever av å gi folk rådet «husk å hvile»!

Det høres snåsamannaktig ut å ha det som jobb spør du meg. Men vi vil gjerne ha dette rådet. Det er derfor de kan leve av det. Det er det samme som at bloggerne kan leve av annonseinntekter på sida si, fordi vi vil se hvordan fotballfrua ser ut i dag på kroppen og i klæra. Vi småfolket vil bedras. Og noen smartasser ler hele veien til banken. Det skal jo ikke gå utover bloggerne at vi vil lese hva slags maskara de foretrekker. Den må vi nesten ta på vår kappe. Det samme med mindfulnessfolka. De melker bare markedet. Vi er tydeligvis en flokk med folk som trenger banale råd som vi før fikk da vi gikk på besøk til bestemor. Hun kunne si sånne ting som: Du ser trøtt ut, får du nok søvn? Det er viktig å sove, vet du! Men nå er bestemor bytta ut med kurs der du skal lære å finne det lille punktet når du trekker inn lufta langt ned i magen, og puster ut igjen. Inni der et sted skal du finne et lite rom, og i det rommet skal du finne deg selv. Jeg har prøvd å finne det rommet, men kommer alltid frem til at mitt rom mest sannsynlig bare er en liten bod, som er vanskelig å fylle med noe som helst, så overfylt som det er der inne allerede.

Da jeg var gravid gikk jeg til akupunktur. Helt på slutten. Modningsakupunktur, het det. For å føde rundt termin. Jeg aner ikke om det hjalp, jeg fødte to dager etter termin, visstnok gjør gjennomsnittet det. Men det var hyggelig å gå der, jeg fikk ligge på en bittelitt bløt benk, og hvilt hodet, magan og kroppen. Ekspertene ville ha kalt det mindfulness, jeg kalte det å ta en tjue minutters pust i bakken.
Det samme skjedde meg for noen år siden. Jeg gikk til en fyr som satte nåler langt ned i skuldrene mine. Jeg hadde mye vondt, var stressa og tok det ikke på alvor. Etter mange ganger hos ham kom vi frem til at det først og fremst var min hektiske singeltilværelse som gjorde skulderen min ræva. Jeg gikk nemlig rundt med tunge bager. Oppi der hadde jeg sminkepung, Mac, sko, klesskift og bøker. Fordi jeg som singel sjelden dro hjem og slappet av, jeg begynte dagen tidlig på jobb, og endte ute med venner, og oppi bagen skulle alt dette ligge klart. (Nå trodde du kanskje at jeg ikke sov hjemme om nettene, men jo, det gjorde jeg som regel, det er svært lite one night stands i et singelliv.)

Jeg fikk rett og slett bare dårlig råd av å gå til nålmannen, selv om jeg også ble flinkere til å gå med lettere bager etter et par uker på benken hans. Så tåpelig beskjed å få, og så irriterende enkle råd. Det er det mindfulness handler om. Si lette, enkle ting, til mennesker som helt har glemt basiskunnskap når det kommer til å ta seg en pust i bakken. Hva kommer det av at vi blir så gira på å lære oss dette med søvn, spise riktig, være sunne og trene regelmessig? Jeg merker jeg blir flau på vegne av menneskeheten, da spesielt oss med innovertiss og dvaske mager. Vi kaster oss over de rareste råd og trender. Ikke nok med at vi liker å gå i flokk mens vi leser «50 Shades of grey» og trener i samme zumbasal, men vi liker også å sitte sammen og gi hverandre disse tåpelige enkle rådene. Fordi vi jakter på det lette liv, mens vi bedyrer hvor stressende det er å leve. Nå skal jeg gå og legge meg, har sittet med Mac’en og flombelyst leilighet til klokka ett. Og det var faktisk veldig deilig. Det eneste jeg angrer på, er at jeg ikke også tok meg en kopp kaffe. Sov godt.

Lik Stella på Facebook!