Sigrid Bonde Tusvik (32) er komiker og programleder.

© Einar Aslaksen

Spaltisten: Løpeland

Sigrid Bonde Tusvik er fast spaltist i Stella og skriver denne gang om løping.

28. mai 2013 av Sigrid Bonde Tusvik

Drømmen min er å bli en jente med lang hestehale, Nike free-joggesko og trang svart tights, som lett kan løpe ut fra porten hjemmefra, med propper i øra og leve et eller annet Tone Damli-aktig liv i nærmeste park. Komme hjem. Kjøre shake på full guffe, dusje, gå på jobb, og klokka er kanskje bare blitt åtte om morran. Jeg vet jo at jeg ikke er et sånt menneske, så derfor strever jeg ikke med å bli det heller. Og det er viktig å minne seg selv på dette akkurat i vårmånedene. For da kan man få den andre oppvåkningen som det kalles, den du fikk litt av i januar, som du nå skal oppdage på nytt: Streite deg opp, rydde opp i egen kropp og tarm, få på frukt- og grønt-dietter, hente ut sommerklærne. Ikke minst se på de ­tusenvis som instagrammer bilder av beina sine og den avrevne olashortsen, de kule armbåndene, alle ringene på fingrene, som gjør Dagfinn Lyngbø sine tommelringer stusselige i forhold. Alt dette fordi det er vår.

Les også: Spaltisten: Nød. Naken. Spinne

Jeg er nemlig i faresonen. Jeg har lyst til å få en diagnose. Ikke anoreksi eller bulimi, selv om det må være de mest effektive måtene å bli tynn på, nekte kroppen all form for næring, nei, jeg tenker på den nye diagnosen for de vellykkede: Ortoreksi. Altså «korrekt appetitt». En slags juksete form for spiseforstyrrelse, fordi du faktisk spiser. Ekstremt sunt. Du proteinshaker kroppen din etter trening, du lager gode uke­planer for frokost, lunsj og middag. Du skeier til og med ut i helgene, som regel med god samvittighet fordi du vet at du har trent fem ganger den uka. Jeg er veldig glad for at det finnes et ord for denne perfektheten. Jeg har venninner som spiser hjemme, før vi skal møtes for å spise ute. Da vet de at de får i seg den riktige maten, til den riktige tiden på døgnet, og uten masse tull som potet og ris, som blir så fristende at de spiser litt av den også, og dermed er ukas matregime ødelagt. Dette er jenter jeg vet ikke er sykelig opptatt av mat, de er bare fornuftige, eller dødskjedelige som vi også kan kalle dem.

Les også: Effektiv kommunikasjon

Jeg tror nemlig kroppen har behov for å bli litt føkka opp i ny og ne. Av enorme mengder potetgull en kveld, så to knekkebrød med makrell i tomat som middag en annen. For så en tredje dag å bare tylle i seg proteinshake etter trening, en banan, en mandarin, og toppe det med en brødskive Nugatti rett før du legger deg. Alt dette tullet kommer ikke til å synes på kroppen din i det hele tatt. Det kalles variert kosthold. Du kan gå ukevis uten fisk og brokkoli og likevel ha fantastisk hud, se tynn ut og ha ekstra hvite tenner. For så å leve tre måneder på gode råvarer uten å se en døyt bedre ut. Og til og med føle deg litt mer mislykket. Fordi du ikke får til det samme mellomrommet mellom låra som hun som nettopp la ut et bilde av olashortsen sin på Instagram.

Det er det som er stressende med vårkropper og komme i form med jogging. Det virker som det funker på alle andre enn deg. Fordi du sitter med din nye diagnose ortoreksi og tenker at du skulle vært litt mer vellykka akkurat nå. Også velger du da en dag til med trening, i stedet for en dag i vårsola med gammeldags øl, altså den usunne halvliteren, som du nesten ikke ser noen unge, freshe folk med i hånda lenger. Du ser bare masse kul øl i bittesmå glass, eller mørk øl i store, høye, rare glass, der alt smaker krekling og møll, i stedet for den gode gamle pung-­smaken. Det er nemlig her øvelsen ligger. Å tørre å drite i vårtreninga, drite i salmalaksen og brokkolien. Kjøre usunn mai.

Jeg vet jeg ikke er jenta som kan jogge i parker, fordi jeg ikke har en sånn gladkristen rytme i løpingen min, sånn at selv ikke en kunstig hestehale hadde sett bra ut bakfra. Det gjør bare vondt å løpe, syns jeg. Selv i skog og mark. Og så er jeg redd for å gå med propper i øra fordi jeg tenker jeg blir påkjørt bakfra, eller ikke hører ambulanser, og blir meid ned av andre biler som prøver å slippe nødvendig helsepersonell frem i trafikken. Men neida, de kommer ikke frem, for der fremme ytterst på fortauskanten, for å slippe forbi alle barselgruppene med barnevogn som okkuperer resten av plassen, der jogger idiotiske Tussmusa, med dårlige, gnagende knær, fordi hun ikke har trent opp de ytre musklene langs lårene og nedover, med svett guttenakke, illrødt ansikt, vond skulder fordi hun ikke liker kondistrening, i et patetisk forsøk på å være en løpedronning. Mens jeg i realiteten burde gjort som dronning Beatrix av Nederland: Abdisert og gitt tronen eller joggeskoene til noen andre.


Mer fra spaltisten:

Sigrid Bonde Tusvik: Matfriker

Svissfaktor

Sommerfuckupen

Å blogglegge seg

Lik Stella på Facebook!