Sigrid er fast spaltist i Stella.

© Einar Aslaksen

Spaltisten: I narsissismens tjeneste

Sigrid Bonde Tusvik skriver denne gangen om å bli dumpa av vennene sine.

25. juli 2013 av Sigrid Bonde Tusvik

Når alle vennene dine jobber i samme bransje, er det nødt til å bli kluss på tråden. Min vennegjeng er intet unntak.

Les Sigrids spalte «Løpeland» her

Vi var altså en haug med folk, det vil si fem-seks stykker som satte opp et humorshow hver måned, som het «Blymandag» for fem år siden. Det var en fantastisk tid. Mens alle gikk på Westerdals, noen i samme klasse, lagde vi altså Oslos, ja kanskje Norges, største undergrunnshow. Det mest rølpete innenfor humor på den tida, langt fra den TV2-vennlige humoren vi lager i dag. På «Blymandag» kunne vi tøyse om alt som ikke var lov. Vi hadde vitser om tsunamien, massakrer, Fritzl og popstjerner som hadde tatt livet av seg uka før. (Den eneste gangen noen satte foten ned, var da Odda (Odd-Magnus Williamson red. anm.) hadde lyst til å drepe en levende katt på scenen i en sketsj.) Noen av vennene våre fulgte oss gjennom alle åtte åra. Hver første mandag i måneden var de på plass. Det kosta femti kroner å komme inn. Såpass lite at du ikke kunne gå ut etterpå og klage på at du hadde kasta bort pengene dine. Hele konseptet var å skrive sketsjer helgen før mandagen. Alle ideene var blodferske, drøye og interne. 450 mennesker dukket opp hver gang for å se en vennegjeng drite ut seg selv og andre på scenen.

Les også: Spaltisten: Nød. Naken. Spinne

Men så kom bruddet. Det er jo alltid sånn at en vennegjeng som glir over til å bli en form for kollegaer, møter veggen. Det har skjedd med A-ha, det har skjedd med Backstreet Boys, Prima Vera - og det skjedde med oss. Uten sammenlikning for øvrig. Selvfølgelig klarte vi ikke veien videre. Da et produksjonsselskap ville lage TV av Blymandag-showet, skar det seg fullstendig. Én i gjengen hadde lovet seg bort til et annet produksjonsselskap for å lage humor. Det gikk greit. Vi var fremdeles fem stykker igjen. Dette kunne funke. Lite visste denne humorgjengen at fra denne dagen skulle alt blir annerledes. For hver måned trakk én og én fra Blymandag seg ut av prosjektet. Til slutt var vi to stusslige komikere igjen på det lille, varme kontoret til de hyggelige folka som for noen måneder siden følte de hadde skutt gullfuglen. Der satt vi, to ribba fugler, uten flokk. Alle gullfolka våre hadde dratt et annet sted.

Det er hundre ganger døvere å bli dumpa av vennene sine enn av kjæresten. En kjærlighetssorg som innebærer fem andre, er tyngre enn å måtte gå rundt og hate én person. Og for hevngjerrige, langsinte mennesker som meg, blir det ekstra tungt. Å måtte stå med bøyd hode og se alle de andre dra hjem til den kuleste gutten i klassen, er et døvt scenario du helst vil slippe å oppleve i en alder av 27 år. Vips er du en av dem som alle syns synd på, inkludert deg selv. Fordi du står så jævlig langt nede på rangstigen, og det er fullt mulig at du fortjener det. Hvis du hele tiden har stått og tægga ditt eget navn på øverste trinnet, så må du en eller annen gang falle ned. Det gjorde jeg. I fire år følte jeg meg helt ubrukelig, alene og savna gjengen. Bitter og sur var ansiktsuttrykket mitt. Jeg prøvde å unngå alle mulige arenaer der vi måtte være samlet alle sammen, og hvis vi måtte det, endte det ofte i grining i fylla, på by’n, hjemme hos venninner eller over telefon. Det jeg har skjønt i ettertid, er at både kjærlighetsbrudd og vennebrudd er utrolig forjævlig. Og du må unne deg selv å hate så hardt du bare kan, så lenge du orker.

Sånn er det når man føler seg så utrolig tråkka på av den gjengen du syns det er gøyest å henge med, men som det også er fryktelig slitsomt å være en del av. Jeg måtte finne meg selv opp på nytt etter det bruddet. Finne ut hva jeg selv ville, og presse meg til å gjøre ting alene, både profesjonelt og privat. Jeg måtte tåle ikke å være den som hang med de andre. Stå utenfor og titte inn på den sykt kule festen. Svelge unna når de andre fikk ros, og ikke jeg. Det er viktig å få sånne slag i trynet. Spesielt når du har vervet deg til narsissismens tjeneste. For når du kommer ut av surneskapet og skjønner at det finnes så mange flere muligheter der ute, vil du takke dem som stod rundt deg og sa at du ikke skulle bry deg om de andre. Nå er jeg en del av gjengen igjen, selv om gjengen ikke lenger er samla rundt et drøyt humorshow, men «Torsdag kveld fra Nydalen» på folkelige TV2. Da jeg ble spurt om å bli med, måtte jeg gå i meg selv: Hva er det å ha ryggrad? Er det å fortsette å surne, eller er det å si ja fordi jeg har så innmari lyst, og da måtte jeg legge bitterheten bak meg, så jeg slapp å få sur kreft i hver celle av kroppen? Så nå er jeg endelig der jeg skulle ha vært for fire år siden.

Se behind the scenes-bildene fra vår fotoshoot med Sigrid


Mer fra spaltisten:

Sigrid Bonde Tusvik: Matfriker

Svissfaktor

Sommerfuckupen

Å blogglegge seg

Lik Stella på Facebook!