Spaltisten: Den viktige superkraften

Denne måneden skriver Stella-spaltist Sigrid Bonde Tusvik om viktigheten av å ha det moro på jobb.

3. september 2014 av Sigrid Bonde Tusvik

Energi. Glede. Lykke. Dette kunne vært starten på hvilket som helst foredrag av og for kvinner. Det er ord som er brukt opp i mindfulnessperspektiv og Elixia-reklamer, men der de orda hører hjemme, er på jobben. Jeg er veldig fan av å jobbe. Jo mer jobbing, jo mer glede, tenker jeg. Selv om det er veldig koselig å være hjemme, så er det en kunst å legge hjemme-best-genet fra seg og la all fokus ligge på jobbinga og gønne på med borte-bra-genet i stedet. Det finnes unntak, hvis du har syke barn eller akkurat er dumpa og lider deg gjennom en dyp kjærlighetssorg. Men vi andre, vi får fader meg jobba på. Måten vi gjør det på, er å ha det moro.

Jeg er ofte innom ulike arbeidsplasser, fordi jeg skal på møter med festkomiteen før et julebord, for eksempel. Og jeg møter så mye forskjellig. De aller fleste har det veldig moro. Tror jeg inni hodet mitt. Jeg går nemlig ut fra at alle prøver så hardt som mulig å ha det skikkelig superhyggelig på jobben sin. Hele tiden. Som dattera til en kollega sa: Den viktigste superkraften er å holde moroa oppe. Hun har så rett, så rett. Tenk så fin kollega hun vil bli i framtida. Min aller beste venninne er sånn. Hun virker som hun elsker å tulle og tøyse på jobb, selv om hun ofte jobber tolvtimersøkter. Fordi hun er singel, er det ingen som kommanderer henne hjem. Men når jeg da ringer henne og prøver å kommandere henne hjemover, virker det som hun har det veldig gøy akkurat der og da. Og at folk rundt henne, som også jobber altfor lenge, har det moro.

De gangene jeg kjører forbi barcode på kvelden, prøver jeg å spotte hvem som er på jobb. Med lyssensorkontorer er det lett å se om det sitter noen stakkarer og jobber overtid. De gangene jeg får øye på dem, ser det ikke ut som de har det noe moro i det hele tatt. For meg virker det som konsulenter og bankfolk sparer all moroa til firmafestene. Og da er begeret så fullt at det renner kraftig over. PWC-folka burde danse mer i korridorene på kveldstid, vel vitende at vi ser dem fra motorveien.

Hvordan får man det gøy på jobb, da? Her mener jeg det ofte gjøres en feil. Kake på felleskjøkkenet-smellen. Sjelden er dette den beste måten å få opp morokondisen til arbeidsflokken. Kake på felleskjøkkenet føles som regel som en plikt, du må gå for å ikke virke surmaga, du må ikke spise for mye for ikke å virke stormaga, du må henge akkurat kort nok for ikke å virke slappmaga. En grusom måte å ha det moro på. Da er det gøyere at det spontant bryter ut en fotballkamp med kaffepappkrus mellom kontorpultene, noen roper: «Kom og se på denne videoen her», eller det sendes ut fjasete tullemailer så du hører umiddelbar fnising etter at alle har fått det velkjente outlookplinget på skjermen.

De som hater sånne ting som dette, er drittfolk. De motarbeider en superfin jobbkultur som selvfølgelig er en tidstyv, bråkete, forstyrrende og ødeleggende for arbeidstiden, men utrolig viktig for å holde moroa oppe. Høsten er jo lang, så de som ikke liker litt fjas hver dag, må skjerpe seg. Vi skal nemlig jobbe lenge, lenger enn foreldregenerasjonen, så her er det bare å begynne med tant og fjas så fort som mulig.

Husker du de gangene timene sklei ut, og læreren var med på at det sklei? Hvor fantastisk var ikke den fellesskapsfølelsen. Da det ringte ut, kunne man nesten føle et hemmelig brorskap mellom hele klassen og læreren, som parallellklassene ikke skjønte, selv om de så i blikkene da vi gikk ut døra, at der inne, akkurat nå, har det skjedd noe veldig fint. Ikke faglig, men fjaslig. Jeg husker det som de beste stundene på skolen. Da vi snakket oss bort, uten påtvungen kosetime. Så her er mitt råd: Spar aldri på en vits eller et påfunn til firmafesten. La dem som vil tulle og tøyse, få holde på, le godt av dem, og ikke sett demonstrativt på deg headsettet for å jobbe videre. Tenk at kollegaene dine er som en treåring som somler seg hjem fra barnehagen, stopper ved hver mark, hver løvetann og hver sølepytt.

Vi jobber ikke mye i Norge, sies det, men vi jobber ekstremt effektivt. Kanskje vi skal begynne å somle mer på jobben, rekke alle møter, men lage rullekontorstolkonkurranse på vei bort til møtet for å være sikker på at alle har kjent på at de har vært rampete og dumme den dagen også. Og vips trenger man ikke den obligatoriske jobbstrekken eller ergoterapeuten som maser om å rulle riktige ledd og ryggvirvler, for i en rullende kontorstolkonkurranse er jeg helt sikker på at du får løsna på det meste i kroppen, og funnet din superkraft.

Lik Stella på Facebook!