– Sånn sett kan man si at musikken var veien min ut av mørket

Det koster å være Bendik. Bare spør Silje Halstensen (28).

27. november 2018 av John-Arne O. Gundersen

Silje Halstensen (28)

Yrke: Vokalist, låtskriver og gitarist.

Sivilstatus: Samboer.

Bakgrunn: Gikk musikklinja på Bodø videregående skole og har en ­bachelor i musikkproduksjon fra NTNU. Bendik ga ut debutalbumet «Drømmen gjør meg ingenting» i 2012, og siden albumene «No går det over» (2014) og «Fortid» (2016). Har spilt på Roskilde og Øya, og har to ganger blitt nominert til Spellemann og til årets liveartist under P3 Gull.

Aktuell: Slipper ny singel i vinter og jobber nå med sitt fjerde album som kommer til våren. 

© Renate Torseth

I rosa snekkerbukse åpner Silje Halstensen døren til leiligheten på Torshov i Oslo. Der inne, hvor lyset faller inn gjennom store vinduer, står en hvit elgitar i stativet sitt, en rosa lysestake på bordet og en rosa lampe ved sofaen. Dagen startet med at hun hørte på Nitimen på P1, før hun sank ned i sofaen og åpnet meditasjonsappen på telefonen hvor en stemme iblant sier: «Begynn på toppen og kjenn etter hvordan du egentlig har det».

– Jeg har troen på det, for å bli bedre til å være i nuet, være rolig, takle stress. Jeg har jo en jobb det er vanskelig å ta fri fra.

Og jobben er å være Bendik. Hun spilte sine første konserter som artisten med «guttenavnet» i 2008 og har nå gitt ut tre album med norske tekster og en blanding av elektronika og pop. I år kom singelen «Perfekt» som er strømmet over to millioner ganger, hun har spilt på Øyafestivalens største scene og nå jobber hun med en singel som kommer til vinteren. Og denne jobben kan hun bli stresset av.

– Jeg er nok en stresset person. Jeg blir bekymret, ofte for noe som ligger langt frem i tid, for de store tingene. At noen i familien skal bli syke og gå bort. Eller jeg kan se videoer av andre artister på Instagram og bli bekymret for at jeg ikke har noe her å gjøre, at jeg ikke jobber hardt nok, reiser nok eller skriver bra nok.

Hun smiler og legger hendene i fanget. På veggen bak henne henger to av Bendiks platecovere i ramme.

– Men dette er det blitt mindre av nå som jeg tar angst­dempende piller.

Det er idyll hun husker fra oppveksten i Bergen. Hun husker lett sommerregn og telt oppslått i hagen. Hun husker at Norge spilte mot Brasil i VM, hun husker de voksne som pleide å sitte foran en utepeis, og at hun pleide å stå på en benk og fremføre noe. «Å Gud, hør vår bønn» kunne hun synge. Konsertene de arrangerte i kjelleren, alle vennene i husene rundt.

Hun husker også dette: En dag i august, når hun er åtte år, alle tingene hennes er pakket i esker, og hun sitter alene på rommet sitt med de nakne, gule veggene, og de tomme Ivar-hyllene. Stereoanlegget er det eneste som ikke er pakket ned. Hun finner frem sin favoritt-CD, snart fyller Spice Girls’ «Viva Forever» rommet.

Viva forever, I'll be waiting

Everlasting, like the sun

Live forever, for the moment

Ever searching for the one

– Jeg gråt og jeg gråt og jeg gråt. Jeg skjønte at nå skulle vi dra herfra, dra fra pappa, dra fra vennene mine. Jeg skulle til et nytt og ukjent sted. Jeg får fortsatt vondt i magen når jeg hører den sangen.

Moren hadde fått jobb som organist i domkirken i Bodø, hvor hun hadde vokst opp, og flyttet dit sammen med Silje og hennes lillesøster på to år. Jentekollektivet kalte de seg. Faren jobbet i TV2 og ble værende i Bergen. Også han er organist og komponist, og da Silje ble døpt, fremførte han komposisjonen «Silje», skrevet for synthesizer og blokkfløyte, i kirken. Nå fikk Silje to hjem.

– I starten pendlet jeg og fløy til Bergen med sånn «Jeg reiser alene»-skilt.

Dager følger dager, blir til uker, blir til måneder, som dager og uker jo gjør, uten at man vet hva som ligger der fremme, som skal komme. Sånn var det i Bodø også. Silje savnet Bergen, ­vennene, men det var god stemning i Jentekollektivet. Hun sang i kirkekor, feiret tiårsdagen i Bodø domkirke, gikk på skolen, gikk hjem, og dager fulgte dager.

Så kom året hun fylte 12. Det var det året moren og faren skulle skille seg, året faren skulle selge huset i Bergen, men før det skjedde, ringte telefonen i huset i Bodø. Faren fortalte at farmoren var død. Silje skrev et pianostykke til begravelsen, som hun kalte «Liv» etter farmoren, men hun spilte det aldri.

– Jeg ble veldig preget av å miste farmor. Jeg hadde bodd mye hos henne de fire første årene av livet mitt, da mamma og pappa studerte i utlandet. Jeg kom meg ikke ut av sorgen over henne, det var der det begynte. Jeg følte at jeg mistet fotfestet.

Hun sier hun ble full av følelser.

– Man skal ikke kimse av at 12-åringer har mye i tankene. Man forstår konsekvenser allerede da, og at noen kan bli borte. Og jeg ble rett og slett veldig deprimert.

Hun tar en pause. Lyden av trikken stiger opp fra gaten og inn det åpne vinduet.

– Det er absurd å tenke på nå, at jeg var så bevisst som tolv­åring, og at jeg kunne tenke: «Er det nå jeg skal ta livet mitt?» Og idet jeg fyller badekaret med vann så tenker jeg «mamma fortjener ikke dette. Jeg lar være». Så gjorde jeg det igjen. Og igjen. Mamma visste ikke noe, jeg holdt det for meg selv, og det gjorde det jo bare verre.

Hun har skrevet mye om dette i sangtekstene sine. Det har vært enklere enn å snakke om det.

– De siste årene har jeg tenkt mye på at jeg skulle ønske jeg spurte om hjelp. At jeg hadde sagt det til mamma. I stedet har jeg måttet håndtere problemene nå, og det tar mye lengre tid.

– Hvorfor sa du ikke noe?

– Jeg skjønte ikke hvorfor det gjorde så vondt å leve.

© Renate Torseth

Det gjorde vondt å puste, jeg kunne føle at hjertet ville stoppe, at jeg ikke orket mer. Men jeg skjønte ikke at jeg var deprimert. Hadde jeg hatt et ord for det, kunne det kanskje vært lettere å si fra.

Silje Halstensen var tolv år, snart tretten, og fikk mindreverdighetskomplekser og følte seg ensom.

– Det stygge selvsnakket kom. «Jeg ser ikke ut, ingen liker meg, ingen vil være venn med meg, jeg får ikke til noe på skolen». Jeg måtte bare gjøre som jeg pleide. Gå på skolen, gå på dansing, gå på kor, bare vente på at alt skulle gå over.

Det sto på ganske hardt i tre år, til tiende klasse.

– Den sommerferien tenkte jeg mye på om venninnene mine fortsatt ville være det når vi skulle begynne på skolen igjen. Jeg trengte å få det bekreftet. Så satte jeg meg ved pulten min første skoledag i tiende, det var akkurat som om verden sto stille, og jeg så rundt meg og tenkte: «Hæ! Det er jo ikke de her jeg har lyst til å være venner med. Jeg vil velge mine egne». Det var en enorm lettelse.

Hun hadde også begynt å skrive sanger. Den aller første skrev hun til en gutt hun hadde sett i kantinen: «I don’t want to leave you. I just want to stay here with you. I don’t want to go. Oh no».

– Ha-ha! Vi hadde jo ikke møttes engang, men jeg hadde et lite håp om at han skulle høre den og skjønne at den handlet om ham. Det var derfor jeg skrev sanger.

Da hun ble betatt av en gutt i musikkmiljøet, begynte hun å dra på konserter, hun fikk venner og følte en tilhørighet. Hun forsto også at det var på scenen hun ville stå. Hun sang på juleballet, «Tears in Heaven», og alle jentene i klassen, de var syv, kjøpte instrumenter for konfirmasjonspengene og startet bandet Shapeless Mind.

– Jeg begynte å få anerkjennelse fra folk jeg trodde så på meg som ingenting. Da tenkte jeg at kanskje ikke ting er så ille som jeg skal ha det til. Sånn sett kan man si at musikken var veien min ut av mørket.

I det gule scenelyset på ungdomshuset Gimle eller klubbscenen Sinus i Bodø kunne man ofte se Silje Halstensen.

– Jeg ble et fast innslag der fra den dagen jeg begynte å spille mine egne låter foran publikum. Spesielt Sinus ble mitt andre hjem.

Hun opptrådte som Silje Halstensen med band og som trioen Laura da hun gikk på videregående, før hun bestemte seg for å gå solo, 18 år gammel. I september 2008 skrev hun i et blogginnlegg at «fra nå av er artistnavnet mitt Bendik».

– Jeg elsket NRK P3 Urørt og la ut alle låtene mine der, uavhengig av kvalitet på materialet. Da jeg i 2010 la ut «Stille», opplevde jeg min første, ordentlig store milepæl – å bli anbefalt.

I 2012 gikk Bendik videre til Urørtfinalen.

– Det føles som at opptredenen vi gjorde på tv under Urørtfinalen og konserten etterpå på Samfundet i Trondheim var Bendiks gjennombrudd.

Debutalbumet «Drømmen gjør meg ingenting» kom i 2012 – så et nytt album to år senere – hun spilte hundrevis av konserter, på festivaler som Roskilde, Hove, Slottsfjell, Bergenfest og Øya, og to ganger ble hun nominert til «Årets liveartist» under P3 Gull. To ganger er Bendik også blitt nominert til Spellemannprisen, sist som «Årets popsolist», for tredjealbumet «Fortid». Da det albumet ble utgitt, en februardag i 2016, følte Silje Halstensen virkelig at ting falt på plass. Det var som et andre gjennombrudd.

– Den dagen jeg ga ut mitt siste album, var faktisk den første dagen jeg ikke hadde noen annen jobb ved siden av musikken. Fra da av var det rett og slett ikke sjans til å gjøre noe annet enn å leve av det.

I bokhyllen står bøker med titler som «Girl in a Band» og «#Girlboss», men også «The Digital Musician» og «Capturing Sound». Pensum fra bachelorgraden i musikkteknologi ved NTNU.

– Det er veldig gøy å snakke om produksjon, lydbilde og mikrofoner og programvare og hvilke favoritter folk har. Favorittprogrammet mitt er Ableton Live. Det er fantastisk! Og favorittmikrofonen …

Hun lar det henge litt.

© Renate Torseth

– Shure KSM9HS!

Noen, sier hun, blir overrasket over at hun kan så mye teknikk.

– Det kan fortsatt skje at noen skal hjelpe meg med å skru mikrofonstativet. Og noen ganger er det åpenbart at de tenker de må gjøre det fordi jeg er en liten jente.

– Er vi ikke kommet lenger?

– Jo, det er blitt bedre, men jeg kan fortsatt møte folk som blir overrasket over at jeg lager min egen musikk, at jeg skriver egne tekster, at jeg spiller gitar i tillegg til å synge. Og hvert eneste år dukker det opp festivalplakater med bare menn på, og det er fjernt at det i 2018 ikke skal være mulig å finne jenter. Da er det sykt kick å sende av gårde en liste med navn på hundre jenter som kan være aktuelle å spørre. Mange får en åpenbaring.

I musikkmiljøet i Bodø var hun med på å starte festivalen ­Kjerringråkk i 2007, for å få jenter til å jobbe foran, bak og på scenen. Da hun tok artistnavnet Bendik, var også det en protest mot forskjells­behandling i musikkbransjen.

– Det var en finger til alle som hadde visse forventninger eller fordommer til hvilken musikk jeg skulle spille, eller hvordan jeg skulle oppføre meg eller hvor mye hjelp jeg kom til å trenge.

Kanskje er det slik at i perioder skrus det opp, det lyset som skinner over dagene våre, som av en dimmer, og i perioder dempes det, til det blir helt mørkt. Kanskje er det slik. For fire år siden befant Silje Halstensen seg i mørket igjen.

– Ting gikk til helvete igjen, sier hun.

– Jeg måtte revurdere livet mitt på nytt. Hva som skjedde, er privat, men det er mange sanger som handler om det. Jeg havnet i en ond spiral av mørke tanker. Så begynte jeg å skrive sanger om det, og laget to kjappe album. Vi spilte mange konserter, og for meg er det viktig å gå inn i følelsene og tekstene på scenen. Fire dager i uken skulle jeg gå ned i det dypeste dypet. ­Herregud, så deppet jeg ble.

Som en skygge man prøver å riste av seg har angsten vært der de fire siste årene.

– Angst er et vanskelig ord, fordi det rommer så mye. Derfor liker jeg heller å si at jeg bekymrer meg mye. Det er ikke sånn at jeg får panikk, men mer en generell bekymring for at noe ondt skal skje.

Når hun sitter i turnébilen eller står på scenen, kan det plutselig komme over henne: «Så jævlig ting er, så dårlig du er på gitar, nå sprakk du i stemmen, det er så mange som er flinkere enn deg».

– Hva kan man lære av å gå gjennom slikt?

– Jeg er blitt klar over min egen styrke, hvor mye jeg kan klare å stå i, og komme ut av det. For å være helt ærlig synes jeg det gjør meg til en ganske fantastisk person, sier hun og ler litt.

Hele veien er hun blitt fulgt av et lydspor. Også i de vanskelige periodene har musikken sin betydning.

– Jeg får ut følelser ved hjelp av musikken. I tekstene får jeg satt ord på ting jeg opplever eller føler, og jeg får sagt i fra om hvordan jeg har det. Og når det har vært som verst, har det vært sykt bra å kunne skrike inn i mikrofonen på scenen. Da kan jeg tenke: «Uansett hva som skjer, jeg har i hvert fall dette».

– Hvordan er forholdet mellom Silje og artisten Bendik?

– Det er ikke bare bare å skille de to, men jeg har skjønt at det bør jeg gjøre. For å komme meg ut av mitt negative tankemønster, har jeg måttet jobbe med å skille mer mellom når jeg er Bendik og når jeg er Silje. For jeg føler at alt jeg gjør er litt Bendik, bortsett fra kanskje å drikke vin med venninne mine. Silje får liksom ikke fri.

Hun har innsett at hun må ha fri én dag i uken, og siden det ofte er spillejobber i helgene, har hun heller søndag midt i uken. Da hører hun på P1 og lager smoothie, kanskje til og med danser.

– Jeg liker å utfordre meg selv, komme ut av komfortsonen, så jeg har begynt med faste timer i moderne dans. Min forrige utfordring var poledancing. Det skal jeg ta opp igjen nå. Etter hver poledance-time kommer jeg hjem som et nytt og bedre menneske.

Så var det kjærligheten, som hun har sunget så ulykksalig om, men som hun nå altså skulle møte på et dansegulv, oppjaget av tequila, ikledd en for stor Tom og Jerry-genser og med et brenn­merke på kinnet etter en sigarettglo. Det var for to år siden på Blå.


© Renate Torseth

– Dette blir en rolig kveld, tenkte jeg. Så hadde en venn av meg ­vunnet penger i poker og begynte å kjøpe tequila.

Fra baren, tvers gjennom menneskemengden, så hun ham. Trond. Hun hadde sett ham på Facebook, han hadde sett henne synge på Lindmo helgen før. Nå sto de foran hverandre på dansegulvet. «Jeg vet hvem du er», sa hun. «Jeg vet hvem du er», sa han.

Nå, to år senere, sitter de ved siden av hverandre i sofaen, i leiligheten de leier, og ser på fotball hver søndag, ofte med en god middag bestående av biff, nachochips, søtpotet og jordbær. I leiligheten har de hengt opp hvert sitt babybilde av seg selv, ved siden av hverandre.

– Jeg har jo ikke vokst opp sammen med mamma og pappa, så det er godt å samarbeide, være et team. Det er godt å kjenne at det fortsetter å være stabilt. Jeg kan ha en dårlig dag, han er der uansett.

Hun har det bra nå, sier hun. Bedre enn noensinne.

– Og det handler om å akseptere at jeg har dårlige dager, og ikke la det gå inn over meg. Så har jeg også innsett at jeg ikke er dårlig på gitar, jeg har en bra manager, jeg har et band som er en stødig klippe i livet mitt og gir meg masse livsglede, og jeg har en nydelig samboer.

– Hva får deg til å skrive sanger nå?

– Jeg har fortsatt behov for å få ting ut, men nå er også mye av motivasjonen min dem som har vært gjennom noe, og sier det har hjulpet å høre på musikken min. Mange av de nye tekstene er mer optimistiske, mer motiverende. Det er en ny tid nå. 

© Renate Torseth

Det beste jeg vet

BOK:
«Naiv.Super» av Erlend Loe

FERIE:
Onkel Bjørn sitt hus i Syden

TRENING:
Poledance

MAT:
Søtpotetfries

DRIKKE:
Bama sin smoothie med ananas og kokos

MUSIKK:
Radiohead og André Bratten

SKO:
Sneakers, takk

HEMMELIG SYND:
En lite-øl om dagen er godt for magen?

Lik Stella på Facebook!