Portrettintervju: Ary
© Renate Torseth

– Så der sto jeg, skalla og med tre låter med halvdårlige beats

Etter lange netter, lite hår og store klær har Ariadne Loinsworth (24) endelig begynt å lytte til seg selv. Det er hun ikke alene om.

15. august 2018 av Anne Gunn Halvorsen

Intervju med Ary fra februarutgaven av Stella.

Ariadne Loinsworth

Yrke: Artist

Sivilstatus: Kjæreste

Bakgrunn: Har jobbet som bartender


I et lite, mørkt studio uten vindu sitter årets mest lovende artist og sliter med prestasjonsangst.

– Akkurat nå drømmer jeg bare om å gi ut mer musikk. Har du hørt om imposter syndrome? At man er redd for å bli avslørt. Det er akkurat det jeg føler.

Ary, eller Ariadne Loinsworth som hun egentlig heter, sitter med beina trukket opp under seg og snurrer i en kontorstol mellom tangenter, skjermer og mac-er.

Fire låter har hun gitt ut, totalt 12 minutter med lyd som har løftet henne inn på radioer og festivaler over hele Europa. For nordmenn er hun kanskje mest kjent for den P3-listede «Higher» og «The Sea», som var introlåta til NRK-serien Nobel.

Nå vil verden ha mer.

Men Ary er redd.

– For hva da?

– Jeg er redd for anmeldelser, redd for å ikke få anmeldelser. Redd for å ikke være pop nok, redd for å bli obskur. Jeg har fått så mange muligheter. Jeg vil så gjerne være så god som andre tror at jeg er.

Dette er historien om hva som kan skje når man ­dedikerer seg. Når man stenger seg inne, dropper sosialt liv, kutter ut alkohol og dedikerer seg til en eneste ting.

Da kan alt endre seg. Sånn var det for Ary.

– Jeg ble helt, helt oppslukt. Jeg sa opp alt jeg hadde av jobber, flytta inn på loftet til faren min og satt der i tre, fire måneder og bare jobba og jobba og jobba.

Hun forteller om da hun ble introdusert for et data­program. Det skulle endre hårfrisyren, hjembyen, livs­stilen og retningen. Da Ary klikka seg inn på data­programmet Logic første gang, fant hun også ut hva hun ville drive med. Musikk. Før det visste hun ingenting.

Hun hadde droppa ut av videregående («jeg ble så forelska og mista interessen for alt annet»), spontanflytta fra Trondheim til Stavanger for å servere kaffe og øl blant de fargerike husene i sentrum. Om kveldene gikk hun ut. Det var hemmelige nattklubber og fester i skogen. Hun var 18 år, yngst i flokken, retningsløs og lykkelig.


Portrettintervju: Ary
© Renate Torseth

– Jeg var ute hele tiden. Jeg har aldri hatt problemer med å begrense alkoholen, men det ble en livsstil. Alle vennene mine gjorde det samme. Det var veldig lite som foregikk på dagtid.

En fyllesyk morgen klippet hun av seg alt håret på ren impuls. Frisøren barberte restene. Kanskje var det da vennen skjønte at Ary trengte å ha noe å gjøre, og ba henne laste ned dette dataprogrammet.

Det var forløsende.

Etter noen måneder med intensive selvstudier begynte Ary å sende låt-skisser til vennene sine. De grep det begjærlig. Det er nemlig noe med det Ary lager. Alle vil ha mer. Den mørke, varme stemmen har åpnet dører for henne i usedvanlig raskt tempo. Det har ikke alltid vært lett. Men først. Hvor kommer det fra?

– Er du født sånn?

– Det har kanskje ligget latent i meg, ser hun.

I barndomshjemmet var det høyt under taket og rom fylt av sang, skuespill og spiritualitet. Sånn blir det gjerne når mormoren din er karnevaldronning fra Trinidad, moren din en anerkjent sanger innen de smalere segment (jazz og mantrasang, for å nevne noe) og faren skuespiller, for tiden ansatt ved Rogaland teater.

– Vi snakket aldri om politikk rundt middagsbordet. Vi snakket om hvordan vi hadde det.

Etterpå kunne foreldrene gå inn i et eget rom og meditere, et eksotisk innslag for nabobarna som var på besøk hos familien på Byåsen, et av de mer velstående områdene i Trondheim.

– Dere må ha skilt dere ut?

– Ja, men jeg tenkte aldri på det. Det er først i ettertid jeg har skjønt at mamma og pappa jobba veldig hardt for å forsørge oss. Det er tøft å være to kunstnere og bo i et område der det bare er ingeniører og leger.


Portrettintervju: Ary
© Renate Torseth

– Og hvordan tok de det da du droppa ut av videre­gående? 

– Jeg kan ikke husket at de sa noe på det egentlig, annet enn at jeg fikk ros for å ha skaffet meg en fulltidsjobb.

To av lydskissene hennes fant veien til venner som inviterte henne til å spille på fester de skulle arrangere. En av dem jobbet på moteskolen Esmod og holdt fest i Operaen. Ary fikk gratis flybillett til Oslo, og kastet seg i det.

– De hadde gjort klar noen helt ville ballkjoler til meg og jeg ble sminket veldig fint. Så der stod jeg, skalla og med tre låter med halvdårlige beats som jeg hadde snekra helt selv.

Lydsjekk hadde hun aldri hørt om, så da hun grep mikrofonen ljoma en voldsom feedback ut i hele konsert­hallen.

– Jeg så på motefolket, og de så ikke videre imponert ut.

Til slutt skrudde hun bare av mikrofonen, sang rett ut av full hals.

– Og så gråt jeg hele veien hjem.

Men til tross for halvmislykkede eventer ble hun bare booket til flere og flere. Og musikervennen som hadde introdusert Ary for Logic, koblet henne med en Oslo-basert manager, tilknyttet musikkmiljøet i Sandvika. Han rådet henne til å satse, og hun bestemte seg. Flyttet tvers over landet og leide seg leilighet på St. Hanshaugen. Hun kjente få, hadde ingen penger og bak i hodet kjente hun en glatt flekk som stadig ble større. Diagnosen ble alopecia, og kjennetegnes av flekkvis håravfall. Årsaken til sykdommen er ikke kjent. Arys teori er at det var kroppen som sa stopp og krevde roligere dager. Hun gikk med lue overalt, med tuster av nylonparykk stikkende ut under. Legen sa håret aldri ville vokse ut igjen.

– Jeg følte meg stygg, og aksepterte en sannhet om at det ikke fantes noen som syntes jeg var pen. Det var en virkelighet som ble skapt av meg selv, og den ble selvoppfyllende.

Kroppen pakket hun inn i svære klær, hun var overbevist om at hun brukte størrelse 40–42.

– Jeg så ikke ut. Og å miste følelsen av å ikke være fin … Det er en kraftig følelse.

Portrettintervju: Ary
© Renate Torseth

Hun kaller det kokong-perioden. Alt handlet om ­musikk. Det var nå det gjaldt. Hun prioriterte ned sosialt liv, og kuttet ut alt av alkohol i et helt år.

– Hadde det en effekt?

– Ja, jeg fikk mye tid til overs og sparte masse penger. Jeg fikk hundre prosent fokus på én ting, og karrieren min kom på beina i løpet av det året.

– Hvordan har du det med alkohol nå?

– Jeg er glad i å drikke vin og sånn, men jeg har ikke noe behov for å dra ut lenger.

Ary pendlet daglig inn og ut til Sandvika, og jobbet med ulike produsenter. Sang i studio, testet ut teknikker og ble kjent med folk. Hun kan ha sett ganske rar ut i denne perioden. Lue, parykk og kjempestore klær.

– Jeg tenkte at ok, akkurat nå er det greit å være stygg. Greit å se litt sjuskete ut og ikke bry seg så mye. Jeg skal bli ferdig med alt dette, gjenoppstå og være helt perfekt.

«Up we go, higher, higher» synger Ary i det som skulle bli hennes aller første låt. «Higher» var et samarbeid med produsent Carl Louis, ble utgitt på utenlandsk plateselskap og var en perfekt førstelåt som for alvor gjorde bransjen oppmerksom på den nye, norske artisten. Og riktig nok, den klatret høyere og høyere oppover på musikklistene. I tillegg overbeviste en butikkdame henne om at hun egentlig var en størrelse small («jeg ble oppriktig sjokkert»), og hun fant tilbake til barndomskjæresten.

Dessuten innså hun noe avgjørende.

– Jeg skjønte at jeg aldri kom til å bli perfekt. Det lettet litt på trykket.

For det siste trekket var at hun skulle kjøpe noen pene ringer. Hun hadde sett ei annen jente ha en hel haug med minimalistiske, trendy Maria Black-ringer på fingrene. Ary kjøpte disse, satte dem på fingrene sine. Det så veldig fint ut, men:

– Jeg følte meg ikke annerledes i det hele tatt. Da skjønte jeg noe avgjørende. At uansett hvor dyre klær og superfint hus jeg måtte få, så kom jeg aldri til å bli perfekt.

Bransjefestivaler i inn- og utland inviterte henne. Ary var med, i ettertid har hun tenkt at ting kanskje gikk litt vel fort.

At hun ble booket til Øya i 2016, for å spille på sin egen 23-årsdag, det var kanskje litt prematurt.

– Jeg er ikke kristen, men jeg ba faktisk til Gud om at konserten skulle bli bra. Jeg hadde gledet meg så mye.

Portrettintervju: Ary
© Renate Torseth

Egentlig skulle hun spille på en mindre scene, men en omrokkering i festivalprogrammet sendte Ary inn i det svære festivalteltet i stedet. Rett før konserten begynte det å regne. Publikum trakk inn, og plutselig var teltet smekkfullt av interesserte som skulle se stjerneskuddet leve opp til hypen.

På Youtube hadde hun sett en video som sa det var lurt å fylle scenen. Bruke hele plassen. Så hun løp og løp, frem og tilbake mellom stolpene.

– Men jeg hadde ikke trent på evigheter, og var ikke i god form.

Hun ble svett, halsen tørket opp, notene glapp. Og plutselig hadde bandet blitt enige om å synge bursdagssangen for henne. Etterpå husket hun ingen av tekstene.

– Jeg dreit jeg meg loddrett ut foran alle sammen.

Etter konserten fortalte manageren at det hadde vært mange musikkanmeldere i salen.

– Men han sa de hadde vært snille og droppet å anmelde konserten.

Det var ingen god opplevelse, samtidig er hun takknemlig for å ha gjort det. Være ferdig med det. Lært og kommet seg videre.

– Jeg tror jo også på at det er bra å bare gjøre det. Alle disse smellene jeg har hatt, de har jo gjort meg bedre.

Bransjen ble heller ikke avskremt. Det er nok noe med Ary. I fjor fikk hun spille på festivalscenene til Glastonbury, Roskilde og Way Out West – og nå har det vært gøy.

– Dersom man tenker at man skal lese seg opp og være klar før man begynner, får man aldri gjort noe.

Portrettintervju: Ary
© Renate Torseth

I studio derimot, der har hun sett verdien av å lese seg opp. Skru seg til, lære seg håndverket. Hun vil skape den lyden hun har inni seg. Det er enklere sagt enn gjort. Se for deg at du sitter i studio og prøver å forklare hvordan du vil ha det. «Vi legger på akustisk bass her,» kan produsenten din si. «Jeg liker ikke det,» kan du svare. Men produsenten har gjort dette siden han var 15 år, og er overbevist: «Joda, du kommer til å like det».

Før ville kanskje Ary tenkt at javel, de vet vel best. Eller bare sagt ja, for ikke å lage dårlig stemning. Den tid er forbi. – Det er jo jeg som må kjøpe dem ut av musikken, og likevel må jeg ha superharde diskusjoner for å få det slik jeg vil. Sånne ting er jeg bare så lei av, sier hun.

– Jeg har vært i så mange situasjoner der jeg har inngått et kompromiss og følt meg dårligere etterpå. Eller ikke inngått et kompromiss og skapt dårlig stemning.

Hun sier hun gjerne vil bli godt likt. Vennene hennes forteller at hun er det mest omtenksomme og omsorgsfulle mennesket de kjenner. Det har også en bakside.

– Jeg tenker at man alltid skal være snill og høflig. Men er du snill og høflig som artist, blir det et tafatt resultat.


Portrettintervju: Ary
© Renate Torseth

Ideelt sett burde hun hatt et album klart nå. Det har hun ikke. Fordi hun vil gjøre det selv, og gjøre det når hun er klar. Hun leser bøker om synthesizere, skrur og eksperimenterer med lydbølger og prøver å bli god nok til å produsere selv. Stå på egne bein. Bestemme sjøl.

– For dem av oss som velger den sykt lange veien til målet, er det mye nerding og jævla uinteressant materie å sette seg inn i, sier hun, og fortsetter:

– Samtidig er det mange fordeler. Å bli så god at du kan få kontroll over egen musikk, betyr ikke at du aldri skal jobbe med noen andre. Det betyr at du ikke trenger noen andre.

Kanskje er det også en måte å knekke det såkalte «imposter-syndromet» på. Hun vil bli så dyktig som hun føler folk tror hun er. På internett er det få som mistenker henne for å være en bløffmaker. Der maser de etter videoopptak og konserter. Og skriver «sexy» under konsertbilder. Selv ser Ary – som forøvrig har fått håret tilbake nå – ofte bare dobbelthake og seg selv i en rar positur.

– Jeg har blitt mye mer bevisst på hvordan jeg ser ut. Før var jeg skalla og gikk i joggebukse. Det var ikke noe mer å gjøre. Men nå bruker jeg fuktighetskrem og fyller inn hullene i øyenbrynene før jeg går ut, samtidig så vet jeg jo ...

– Hva vet du?

– At det ikke handler om hvordan du ser ut. Men hvordan du føler deg. Er du snill mot deg selv, og sier hyggelige ting til deg selv, vil du føle deg pen. Da vil du også bli fin. Det er følelsen som er viktig. Ikke hvordan man faktisk ser ut. Det kan man uansett ikke vite. 

Lik Stella på Facebook!