Portrettintervju Eili Harboe
© Trine Hisdal

– Når man jobber på denne måten, velger man et liv med veldig mange skuffelser

I filmen «Thelma» imponerer skuespiller Eili Harboe (23) en hel verden. I det ekte livet forsøker hun å erobre filmbransjen, og endre litt på kvinnerollene, én film av gangen.

9. august 2018 av Mari Grydeland

Eili Harboe (23)

Yrke: Student og skuespiller

Bakgrunn: Har spilt i seks spillefilmer. Bachelor i engelsk litteratur, påbegynt ny bachelor i kunsthistorie.

Portrettintervju Eili Harboe
© Trine Hisdal

Hun kommer inn fra kulden, vikler seg ut av et skjerf, titter fram med det lure blikket sitt. Nakent ansikt. Øyenlokk med rød-rosa skygge. Hilser blidt og ser seg om i lokalet. Og med ett får man følelsen av at man burde flytte seg, komme seg unna litt brennkvikt, for her filmes det, og Eili står der og skinner. Hun er på et filmsett, sitt favorittsted i hele verden, hun er stjernen. Men nei. Her er det er ingen som roper «kutt!», ingen kameraer er noe sted, ingen holder en lydbom opp i lufta. Det virker bare sånn når hun kommer inn i rommet, kvinnen som fikk kritikere til å gråte av glede da filmen «Thelma» kom på kino.

I tittelrollen bærer hun hele filmen på sine spede skuldre, skrev Aftenposten. NRKs Filmpolitiet mente Eili var en av de viktigste grunnene til at «Thelma» innfrir forventingene, og VG skrev at Eili Harboe avstemmer strenghet og sårbarhet sensasjonelt bra.

– Jeg har lest et sted at Joachim Trier hadde deg i ­tankene da han skrev rollen?

– Ja, det er det jeg har blitt fortalt i etterkant. Jeg hadde møtt ham kort ved et par anledninger før. Men da de hadde audition var det mange inne. Veldig mange. Men man blir jo veldig rørt og smigra av det, helt klart. Og jeg fikk lov til å lese manus veldig tidlig. Da tenkte jeg «herregud, dette her er helt vilt. Dette må jeg være med på. Det er en så kul karakter og en kjempespennende historie».

Mystiske og farlige ting skjer i filmen, og Eilis karakter Thelma har noen spesielle krefter hun ikke har helt kontroll på. Rollen krevde lange og krevende dykkesekvenser, nærkontakt med slanger og en rekke skjelvesekvenser som man blir fysisk sliten bare av å se på. Hun gikk i skjelveterapi for å klare å spille anfallene. Dykkingen hadde de egentlig tenkt å la en stuntkvinne gjøre, men Eili ville prøve så godt det lot seg gjøre å fikse det selv, og trente med en dykketrener. Under opptak hadde Eili ørebetennelse, men ga maks under vann likevel.

– Det gikk litt over stokk og stein mot slutten. Jeg besvimte i vannet på vei opp mot overflaten. Det var dykkere rundt meg, så de så det med en gang. Jeg ble sur på meg selv. Jeg var så innstilt på å klare det, og siden jeg hadde trent så mye på forhånd, er det klart en mestringsfølelse som ble ødelagt. Akkurat der og da var jeg sånn «jeg har ødelagt filmen!»

Tvert om, kan man vel si. Filmen er rørende og trist og vakker og litt sånn prikkende skummel. Selv for Eili. Hun forteller om episoder under opptak som minner om Åndenes Makt. Om lys på hotellrommet som skrudde seg på av seg selv, etter at hun hadde lagt seg i senga for å sove, og nøkkel­kortet var tatt ut av lysbryteren. Om å våkne av at puta var våt fordi hun hadde blødd neseblod natten før de skulle filme at hun blødde neseblod i et glass med melk.

– Man blir jo litt rar av å holde på med en sånn type film. Underbevisstheten jobber på høygir. Da jeg la meg den kvelden, hadde jeg et mareritt om at Anja i filmen hadde blitt byttet ut med en mann. Plutselig var han inne på rommet mitt. Så våknet jeg av at jeg sto i gangen og røsket i dørhåndtaket og prøvde å komme meg ut. Jeg vekket meg sjøl fordi jeg sto og ropte.

Portrettintervju Eili Harboe
© Trine Hisdal

De siste sju årene har Eili spilt i seks filmer. Kanskje du så henne i «Kompani Orheim» eller «Bølgen». Sin første hoved­rolle i «Kyss meg for faen i helvete» fikk hun da hun var 17. Utseendemessig ser hun fortsatt ut som om hun burde bli spurt om leg når hun kjøper alkohol.

– Det er mange som sier jeg ser ut som ... seksten. Noen ungdomsskoleelever ser jo ut som de er eldre enn meg. De er jo mye flinkere til å sminke seg, driver med contouring eller hva det heter.

Men hun er 23, og i desember blir det klart om filmen hun spiller i skal kjempe om Oscar for beste utenlandske film.

Hvis du er fan, kan du finne Eili på den røde løperen på Youtube. Røde lepper og elegant sveis. Hun likner på en blanding av filmikonene Katherine og Audrey Hepburn av både utseende og utstråling. Hun har fått seg en internasjonal agent. Får tilsendt utenlandske manus. Går på ­castinger. Skal kanskje spille i oppfølgeren til ­Askeladden-filmen som går på kino nå. 

Ryktene skal ha det til at i neste film skal prinsesse Kristin, Eilis karakter, ta mye større plass. Man kan lett se det for seg, den ekte Eili ute på en branntrapp med katt og gitar, høylytte fester, melodrama og kaotisk livsførsel. Men neida. Her er det orden på sysakene. Null divatakter.

– Stort sett har jeg tatt veldig ansvar for å oppsøke prosjekter. Jeg sitter ikke og venter. Jeg finner ut hvilke ting som er aktuelle, hvilke ting som har fått finansiering. Man leser jo. Må følge med. Jeg prøver å tenke: Hva er det verste som kan skje? Jo, at du får nei. Det takler man. Det er bedre det, enn egentlig å ha sykt lyst til å dra på en audition, og ikke tørre å spørre om jeg får lov til å komme. Så jeg prøver å være litt skamløs.

Som eldst i en søskenflokk på tre hjemme i Stavanger, i et kulturelt hjem med legemor og lærerfar, fant «tutlejenta» Eili tidlig sin greie. Klassevenninner ble lokket med katt­unger hjem til Eili, til noe som viste seg å være det ambisiøse filmprosjektet «Rosa», med onkel som kameramann, småsøsken som statister og Eili som prins. Som syvåring i den lokale teatergruppa fant hun sitt kall. Teaterlærer Kari Elisabeth lot alle få skinne, og gjorde alle trygge. Ingen ble satt på benken.

– Når man jobber på denne måten, velger man et liv med veldig mange skuffelser. Jeg er på masse auditioner som ikke går veien. Det er klart verre jo lenger man kommer i prosessen. Hvis jeg er inne med tusen jenter, så klarer jeg å tenke at det var gøy å prøve. Men hvis det til slutt bare er jeg og en annen jente, da tenker jeg mer på det. Man må jobbe med det, prøve å lære underveis hvordan man skal takle det. Prøve å jobbe konstruktivt.

– Hvordan jobber man med de skuffelsene?

– Det er som regel ikke sånn «hvordan skal jeg komme meg gjennom denne skuffelsen», sier Eili, med overdrevent dramatisk stemme.

– Jeg har masse gode venner og familie jeg kan snakke med, hvis jeg trenger det. Så er det alltid bra å fylle dagene. Jeg er jo student på fulltid når jeg ikke jobber på prosjekter. Har en hverdag. Det er litt klisjé, men det handler vel om å ikke grave seg ned i ting.

Portrettintervju Eili Harboe
© Trine Hisdal

Hun har gjort ferdig en bachelor i engelsk litteratur og begynte i høst på en bachelor i kunsthistorie på Blindern.

– Det er en merkelig tilfeldighet at de to forelesningssalene jeg har denne høsten, er de to samme som er med i filmen. Jeg liker meg kjempegodt på Blindern og håper jeg får vært masse der. Jeg prøver å lese mellom slagene, men det er sykt utfordrende å klare å sjonglere det.

Hvis du er student selv og ser «Thelma» sitte ved siden av deg på lesesalen, trenger du altså ikke se deg rundt etter svarte fugler.

– Det som er som er så fint med å være student og gjøre andre ting òg, er at jeg har muligheten til å være selektiv i forhold til film. Det er viktig for meg at karakteren er en sterk kvinnerolle – og kan være med på å påvirke historien, om det er en hovedrolle eller birolle har ikke så mye å si – men det skal ikke være en bufferrolle for en mannsfigur. Det synes jeg det fortsatt er litt mye av dessverre. Jeg er ikke villig til å kaste alt jeg har i hendene bare for å få være med i en film. Det må være noe som gir meg noe personlig som skuespiller og som menneske. Men jeg føler meg aller best når jeg kan stå på et filmsett og jobbe som skuespiller. Det er da jeg føler at alt stemmer og jeg er i mitt ess. Det er et evig potensial for å videreutvikle seg der.

– Er du redd for færre roller når du blir eldre? Bli en gammel skuespiller som til slutt blir puttet inn på rekvisittlageret?

– Da kan jeg forhåpentlig jobbe som kunstformidler. Det har jeg et ønske om å gjøre uansett. Jobbe prosjektbasert, sette opp en utstilling. Og skrive mer. Jeg kjenner at jeg ikke går rundt og er nervøs for det. Jeg føler at jeg har nok i livet mitt som kan gi meg den gleden. Men selvfølgelig håper jeg det kan dukke opp flere tilbud og prosjekter som jeg kan være en del av. Det er jo det som går foran alt. Å være skuespiller.

Såkalt «method acting» er ikke Eilis metode. Hun ­nevner historien der det går rykter om at Jared Leto sendte medskuespillerne levende rotter og en død gris som gave da han skulle leve seg inn i rollen som «The Joker» i filmen «The Suicide Squad».

– Jeg mener det må være andre måter man kan leve seg inn i «The Joker» på. Jeg bruker aldri mine egne erfaringer når jeg går inn i rollen. For det første tror jeg det er veldig farlig å bruke egne erfaringer. Hvis jeg bruker noe jeg selv har opplevd, da blir jo det meg. Så tror jeg også at det er som en konto – du har brukt opp de følelsene som lå der. Jeg tror man skal være forsiktig. Kroppen husker jo. Hvis man formidler en trist følelse så henger det jo igjen, man klarer ikke omstille seg med en gang.

Portrettintervju Eili Harboe
© Trine Hisdal

I sommer var Eili på skuespillerkurs ved The William Esper Studio i New York og bodde i leiligheten til Kaya Wilkins, motspilleren i «Thelma». Samspillet med Wilkins, troverdigheten i kjærlighetsforholdet deres på skjermen, og ikke minst kontrasten mellom de to personlighetene, var noe som virkelig gjorde «Thelma» så bra. Selv om Kaya var borte deler av tiden Eili lånte leiligheten, fikk de to også tid til å henge sammen, gå ut og spise, gå på konserter og dra ut og danse.

– Jeg er kjempeglad i Kaya og har definitivt blitt nærere henne etter oppholdet i New York.

Alle vennskapene som har oppstått etter de ulike filmprosjektene Eili har vært en del av, beskriver hun som noe av det aller fineste med jobben.

Skuespillerkurset i New York er den eneste formelle skuespillerutdanningen hun har tatt, i tillegg til alle årene med barne- og ungdomssteater.

– Jeg har ikke bestemt meg for at jeg ikke skal ta teater­utdannelse, men akkurat nå trives jeg veldig godt med kunsthistorie. Og jeg tror det finnes mange veier til skuespilleryrket. Det er jo helt tydelig. Mange kjempe­flinke skuespillere har ikke gått på Teaterhøgskolen.

Fire ganger har hun søkt om å bli tatt opp ved Statens teaterutdanning. For dem som har sett henne på film, er det uforståelig at hun har fått avslag.

– Hvorfor kom du ikke inn?

– Du får spørre dem.

– Så kjipt.

– Ja, det er som jeg sier, de skuffelsene som man må takle. Jeg er bare kjempeglad for alle de prosjektene jeg har fått lov til å være med på, selv om jeg ikke har gått der. Jeg tror at de valgene jeg har gjort i livet og det at jeg har studert litteratur og kunst, er noe som former meg som menneske og som også forbereder meg for karakterer. Jeg blir like inspirert av bøker og kunst, som film og teater, det er en god blanding av alle de tingene der.

– Hva slags råd vil du gi til andre unge kvinner som ­kanskje ikke kom inn på den skolen de ønsket seg eller som ikke har oppnådd noen av drømmene sine?

– Det suger maks, men når jeg ser tilbake bare et par år, så trodde jeg alt måtte skje på en gang. Det trenger det ikke. Mye kan skje. Mitt beste karriereråd er å finne sine styrker og gå for det.

I «Thelma» er hun også oppført som regiassistent, hun instruerte lille Grete, som spiller Thelma som barn.

– Vi samtalte masse, og jeg pratet med Grete før og etter scenene, gjorde lekser med henne – og så fikk vi billetter til Justin Bieber av foreldrene hennes. Det var gøy.

Portrettintervju Eili Harboe
© Trine Hisdal

Men man se for seg at Eili kunne vært sjefen for det hele.

– Det vil jeg veldig gjerne. Jeg holder på med noen kortfilmideer og har veldig lyst til å få til noen av dem. Men jeg skriver også på andre ting utenom.

Men foreløpig føler Eili seg på sitt beste på et filmsett som skuespiller.

– Eller hvis jeg får danse. Altså, jeg kan ikke danse, men jeg har sykt lyst til å spille i en dansefilm.

– Du vet hva du gjorde akkurat nå? Lanserte ditt kandidatur til Skal vi danse 2018. Nå kommer de til å ringe.

– Det kommer de ikke til å gjøre. Jeg inngår ikke i det kjendisgalleriet der.

– Det er kun et spørsmål om tid.

– Herregud. Det eneste jeg kanskje hadde vurdert av sånne programmer er Master Chef. Jeg synes det er så løye at de lager disse utfordringene som gjør det så vanskelig for dem selv. Det var min søknad til Master Chef. He, he!

Å spå eller legge femårsplaner er ikke helt Eili sin greie. Alt kan skje på nyåret, hvis «Thelma» skulle klare å nå opp blant alle de andre supergode utenlandske filmene i Oscarkonkurransen. Men når hun blir presset på det, er det likevel noen potensielle ting der framme som frister. Andre typer roller. Gjerne mer action, etter å ha prøvd seg på kampsport og riding i «Askeladden», og såkalt «greenscreen»-filming mot troll. Eller kanskje noe mer humorbasert, som i «Kyss meg for faen i helvete».

– Jeg håper at jeg har bodd en lengre periode i New York. Og at jeg i tillegg til å jobbe som skuespiller har regissert en spillefilm, og skrevet en bok. Og kuratert en utstilling. Alle de tingene. Det er min «bucketlist».

Eili smiler.

– Jeg er veldig fornøyd med det svaret der!

Lik Stella på Facebook!