Portrettintervju: Emilie Nicolas Kongshavn
© Lasse Fløde og Torjus Berglid

– Når du skal opereres i hjernen, så tenker du det ­verste. Du tenker jo at du skal dø

Emilie Nicolas Kongshavn (30) var redd hun kom til å miste musikken. Etter to års stillhet, er hun tilbake igjen.

6. august 2018 av John-Arne Ø. Gundersen

Kjenner du det? spør Emilie Nicolas Kongshavn.

I studioet på Grünerløkka faller lyset skrått inn fra et takvindu. Rommet er oversvømmet av synthe­sizere, trommer, gitarer, ledninger, høyttalere, forsterkere og mikrofoner. Og tekstene hun har skrevet til sitt nye album, henger på inngangsdøra. Emilie Nicolas sitter i en stor lenestol i trenings­tights og leopardgenser, og i sofaen ligger en hvit, fransk bulldog og gnager på øyet til en tøybamse.

– Du kjenner det ikke?

Hunden var en gave til 30-årsdagen i fjor.

– Jeg tror Mumi promper. Hun er en prompehund. Du må bare unnskylde.

I hjørnet, bak døren, på toppen av sikringsskapet, står to Spellemannpriser.

– De fikk hedersplassen!

I 2014 ble Emilie kåret til «Årets nykommer» og «Årets popsolist» for debutalbumet «Like I'm a Warrior». Med sin melankolske elektropop og jazzinspirerte vokal gikk albumet rett inn på førsteplass på VG-lista, og Aftenposten, en av flere aviser som ga albumet terningkast seks, mente dessuten at det knapt var mulig å levere en sterkere og mer gjennomført debut.

Nå, fire år senere, er hun klar med sitt andre album, ­«Tranquille Emile».

Det var aldri meningen at det skulle gå så lang tid.

– Fire år er altfor lenge. Men på en måte er jeg glad for at noe skjedde, som gjorde at jeg måtte stoppe og ta en pause. Jeg burde nok stoppet før.

Portrettintervju: Emilie Nicolas Kongshavn
© Lasse Fløde og Torjus Berglid

Over miksebordet er veggen dekket av A4-ark hvor titlene til sangene på det nye albumet står skrevet med utførlige bokstaver i rosa, svart, grønt og gult. Det står «New Shot», «Feel Fine», «Dark Matter» og «Higher Love». Albumet er spilt inn her i studioet hennes, men nesten alle sangene er skrevet hjemme i leiligheten på Majorstua, sent på kvelden. Der sitter hun foran mac-en, med øreplugger og en gitar og mikrofon.

– Så trykker jeg på rec og begynner å spille. Da kommer det som regel en sang. Å sitte sånn alene, skrive sanger og bli helt oppslukt, er det beste med alt dette. Det er veldig deilig.

– Sangene bare kommer?

– Det er bare en følelse, at det må skje nå. Hele sangen kommer med en gang, teksten også. Jeg har aldri satt meg ned for å lage en ny låt. Jeg vil at sangene skal være umiddelbare, at jeg har hatt behov for å lage noe. Noe jeg måtte gjøre.

– Hva skriver du om?

– Når jeg ser på tekstene, ser jeg at de er en slags observasjon av hva jeg har opplevd til nå. Hvis det skjer noe i livet som er verdt å skrive om, skriver jeg om det. Jeg finner ikke på en historie. Hvis man er vennen min, så vet man at alt er veldig konkret. Det er jo bare meg, hvordan jeg har det, hva jeg tenker og føler.

Hun ler.

– Kjærlighet er vel det jeg skriver mest om, og så har jeg prøvd å lage en sang om universet, om min eksistensielle angst.

– Eksistensiell angst?

– Ja ... jeg klarer liksom ikke å kose meg når jeg ser en stjerne­klar himmel. Jeg får heller et slags berg- og dalbane-sug inni meg. Jeg blir ikke glad av det, men tenker heller at det er så mye jeg ikke skjønner, så mye vi ikke vet.

– Hvilke utslag gir denne eksistensielle angsten?

– Noen sekunder med lynskarpe tanker. Da tenker jeg at det ikke finnes noe trygt sted å gjemme seg. Hele planeten går jo i hundre tusen kilometer i timen gjennom universet mot noe vi ikke vet hva er. Jeg synes det er merkelig at man kan føle seg trygg noen steder, i sin egen seng. Hvis det plutselig kommer en komet, kan jeg ikke gå og gjemme meg på rommet mitt. Du kan ikke gjemme deg for døden, heller. Det er … en slags klaustrofobisk følelse av å være til.

– Hvor mye tenker du på dette?

– Mindre og mindre, heldigvis. Før lå jeg og lullet meg i det. Nesten koste meg i melankolien. Nå har jeg skjønt at det ikke er noe poeng. Du kommer ingen vei. Du får ingen svar.

Portrettintervju: Emilie Nicolas Kongshavn
© Lasse Fløde og Torjus Berglid

I et rekkehus i Bærum vokste Emilie opp, med to halvsøsken, fransk far, mor som jobbet som fysioterapeut, jazz og bossanova på stereoanlegget og et piano som hun fikk av sin mormor.

På skolen var man opptatt av merkeklær og penger, men min familie var ikke sånn. Pappa nektet å kjøpe telefon, så vi brukte kontortelefoner som andre hadde kastet. Og i stuen hadde vi en liten reise-TV som han hadde skåret et hull til i veggen. Skjermen var så liten at når vennene mine kom på besøk, lurte de på hvordan jeg klarte å lese tekstingen.

Hun følte alltid at hun hadde noe hun skulle vise frem. Til skoleavslutningen i tredjeklasse på barneskolen skrev hun og en venninne et teaterstykke, som de fremførte i gymsalen.

– Det het «Sykehuset». Jeg hadde laget tarmer av strømpe­bukser og bomull som jeg dro ut av pasienten. Så laget jeg oppfølgeren «Sykehuset drar til Mallorca».

Hver dag etter skolen gikk Emilie hjemover til rekke­huset. Hun gledet seg til dette. Der dro hun ned persiennene, lukket lufteventilen, og begynte å synge. Celine Dion og Beyoncé.

– Det gjorde jeg hver dag, i mange år, faktisk. Helt til naboene sa «du er blitt mye flinkere i det siste». De hadde hørt meg!

– Sang du i en hårbørste?

– Nei, jeg brukte fjernkontrollen.

Elleve år gammel begynte hun å skrive sine egne sanger, skrev dem alle ned i en bok. Stort sett handlet de om kjærlighet som ikke ble gjengjeldt.

– Men jeg visste ikke hvordan man stavet guy, så jeg skrev en om «the sweetest gay in the whole world».

Faren til Emilie laget skulpturer og jobbet på en kunstskole, og hun husker hun så på elevene som hadde dreads, røyket inne og hadde maling på hendene.

– Og jeg tenkte: Sånn skal jeg bli. I hvert fall ville jeg gå en sånn vei.

– Faren din ga deg en retning?

– Han er kunstner og kreativ, og har sett at jeg var kreativ med musikken. Vi har nok forstått hverandre på et dypere plan, han har sett hva jeg holder på med, og det har betydd veldig mye for meg. Han er også den ærligste personen jeg har i livet mitt. Da jeg kom hjem med tegninger, kunne han bare trekke på skuldrene og si «dette gir meg ikke noe». Andre ganger kunne han snakke om at fargene var fantastiske.

Etter hvert turte hun også å spille sine egne sanger på pianoet i stuen, selv om foreldrene var hjemme. Hun spilte så lavt hun kunne.

– En gang kom faren min ut fra kjøkkenet, hvor han sto og lagde mat, og jeg så han hadde tårer i øynene. Så sa han: Hva er dette for noe? Jeg skjønte at jeg hadde rørt ­pappaen min. Da ble jeg stolt. Det å få en bekreftelse fra en så ærlig fyr, som vet hva han liker og ikke liker, det tror jeg preget meg masse.

– Hva forsto du i det øyeblikket?

– Jeg tror jeg hadde forstått det selv fra før av. Man holder ikke på med noe hver dag hvis man ikke føler at man mestrer det.

Portrettintervju: Emilie Nicolas Kongshavn
© Lasse Fløde og Torjus Berglid

En dag i 2013 gikk Emilie oppover en gate på Bislet, Pilestredet eller Suhms gate var det, mens hun hørte på radio med hodetelefoner. Så hørte hun plutselig sin egen stemme. Hun sang «Pstereo» – en ugjenkjennelig popversjon av låta til DumDum Boys fra 1990.

– Da satte jeg meg ned på en restaurant og bare stirret ut i luften. Jeg fikk to hundre i puls, og var nok helt skjelven på innsiden. Det var helt vilt å høre meg selv på radio for første gang.

Det var hennes gjennombrudd.

Hun hadde ikke trodd det skulle bli sånn.

– Jeg trodde nok at jeg skulle bli en litt mystisk jazz­sanger, egentlig.

Det var da hun gikk på jazzlinja ved NTNU i Trondheim at hun og en bandkollega satt foran dataen i leiligheten en kveld. «Ikke gjør det», sa hun. «Nå gjør jeg det», sa han. Så la han ut noen av sangene hennes på Soundcloud. Én uke etterpå fikk hun den første mailen fra et stort plateselskap.

– Den var fra Universal i Tyskland, og jeg tenkte først at det var tull, men det var ikke tull. Jeg skjønte at dette er verdt noe. Jeg følte tidlig at jeg hadde en mulighet.

Så kom det en mail til. Og enda en. Etter kort tid signerte hun med Sony.

– Det var stort, men jeg tenkte nok ikke «shit, jeg har fått platekontrakt!» Jeg har alltid sett på det som at et plate­selskap er heldig som får signere en artist. Ikke omvendt. Det har jeg alltid hatt innabords.

Snart ble «Pstereo» A-listet på P3. Hun husker publikum begynte å synge med på konsertene, at de lagde hjerter med fingrene, at hun tenkte «nå er det i gang».

– Å slå igjennom var spennende, men det opplevdes også som brått og brutalt. Det var det jeg hadde drømt om, men det var nesten bedre å gå rundt og drømme om det, enn at det faktisk skjedde. Likevel er jeg veldig takknemlig for at det ble sånn, jeg vet ikke hvordan jeg skulle kommet meg ut ellers.

«Jeg er så lei meg for å måtte avlyse konserter fremover» skrev Emilie den 12. januar 2016 i et innlegg på Instagram. «Det sitter langt inne. Håper dere som har kjøpt billett fortsatt vil komme når jeg er tilbake på scenen i god form.» Den neste konserten skulle være i november på Sentrum Scene. Billettene var utsolgt. Også den ble avlyst. Siden har hun ikke stått på scenen.

– Jeg var veldig sliten. Jeg hadde en stor, skjelvende uro inni meg. Den hadde jeg kjent på helt siden jeg slo gjennom og begynte å spille.

Så ble det bare flere konserter, flyreiser, intervjuer, enda flere konserter, det stoppet ikke.

– Det føles som om du ikke lander. Jeg følte at jeg kunne fly opp som en ballong, når som helst, jeg hadde liksom ikke noe feste. Jeg var svimmel og skremt og urolig. Det var høyt stress, rett og slett, som jeg helt sikkert kunne taklet på en helt annen måte, men jeg bare dro på.

Til det sa stopp.

Det var etter en konsert i New York i 2015.

– Da jeg kom hjem, merket jeg at jeg var så sliten at det ikke var bra. Det kjentes som jeg hadde influensa, og jeg hadde høy puls som ikke ga seg selv om jeg slappet av.

Hun tenker seg om.

Den franske bulldogen har sovnet i sofaen.

– Jeg tror ikke det hadde sammenheng med det som var inne i hodet mitt.

Portrettintervju: Emilie Nicolas Kongshavn
© Lasse Fløde og Torjus Berglid

Gjennom en menneskekropp snirkler hundre tusen kilometer blodårer seg, forgreiner seg utover fra hjertet, helt ut til milliarder av kapillærårer, så små, så små, bare 0,01 millimeter tykke. Sånn fraktes livet rundt i oss. Sånn skal det være. Helt til noe ikke stemmer.

Noen måneder etter at Emilie hadde avlyst konsertene, fikk hun et epilepsianfall. En MR-undersøkelse viste at hun hadde et karnøste, en svulst, i hodet, en liten feil som ligger der fra man blir født, en bunt av blodårer som har viklet seg i hverandre, og som kan vokse og føre til hjerneblødning.

I mai 2016 skulle nøstet opereres ut.

– Og når du skal opereres i hjernen, så tenker du det ­verste. Du tenker jo at du skal dø.

Hun har trukket bena opp i stolen.

– Under sånne operasjoner, når de er inne i hjernen og tukler, blir du vekket for å sjekke om de treffer riktig, ikke skader noe oppi der, så jeg ble bedt om å synge litt. Jeg husker jo ingenting av dette, men gjett hva jeg sang!

Hun ler høyt.

– Jeg sang «You Go to My Head» med Billie Holiday. ­Ha ha! Det var nok ikke så veldig fint, men jeg sang!

Så begynte veien tilbake.

Hun begynte å gå tur.

– Det var en dårlig kombinasjon å være litt utbrent og få dette i hodet samtidig. Jeg ble ordentlig skremt, og det gjorde nok at det tok litt lang tid for meg å komme til hektene igjen. Det er fortsatt dager som er dårlige, men jeg føler meg frisk nok til å gjøre det jeg gjør nå.

Av alt dette de siste to årene, har hun lært at det verste kan skje, sier hun.

– Ting kan gå galt, du kan bli syk, men på et eller annet vis går det alltid over. Man er ikke noe sterkere eller tøffere etterpå, men man har vært gjennom noe, og er kanskje mer rustet hvis noe nytt skulle skje.

– Var du noen gang redd for å miste musikken?

– Ja, før operasjonen sa jeg at vi må spille inn et album nå, i tilfelle jeg ikke kan synge eller snakke igjen.

Hun husker at hun var i studio igjen, for første gang på lenge, i fjor. De spilte inn «New Shot» til det nye albumet.

– Og jeg bare koste meg. Det var en stor opptur. Jeg følte at stemmen var tilbake.

– Har du måttet legge om livet?

– Nei, det er mer motsatt. Jeg må fortsette som om ingenting har skjedd.

Med knekkebrød starter Emilie Nicolas dagene som skal fortsette som om ingenting har skjedd. Så står hun i pysjen på gata utenfor bygården sammen med Mumi, hun skriver sangene sine, og hun pusler de tusen bitene i sitt nye puslespill med motiv fra «Snehvit og de syv dvergene». Hun ser på filmer, tv-serier og treffer vennene sine, men musikk, det hører hun ikke på.

– Nei, jeg hører ikke på musikk hjemme, bare når jeg går til steder. Når folk spiser middag hos meg, synes de det er kleint, for jeg vil ikke ha på musikk. Det forstyrrer liksom stemningen. Jeg synes musikk kan være litt bråkete. Jeg har ikke engang stereoanlegg.

– Men hører du ikke på musikk når du er alene?

– Jo, men da bruker jeg alltid Iphone og øreplugger.

Og iblant, det kan være når som helst, når hun er alene i leiligheten, hender det hun begynner å kjede seg.

– Og så tenker jeg: «Nei ... skulle jeg ikke tatt en liten dans?»

Lik Stella på Facebook!