Portrettinervju: Myra
© Renate Torseth

– Jeg skammet meg over situasjonen min. Jeg ville ikke ha venner med hjem til fosterhjemmene

Hun er kvinne, hun rapper på norsk – og hun er helt rå til det. Myra (23) kom susende inn som et kinderegg av en gavepakke til den norske musikkscenen. Og der har hun tenkt å bli.

27. september 2018 av Ida Halvorsen Kemp

Regina Tucker (23)

Yrke: Artist 

Sivilstatus: Singel

Bakgrunn: Flyktet til Norge fra Sierra Leone som fireåring. Musikklinjen på videregående skole i Bergen.

Aktuell: Med sitt debutalbum som kommer i løpet av høsten.

Portrettinervju: Myra
© Renate Torseth

Jeg følte at jeg sto i takknemlighetsgjeld, at jeg måtte gi alt, men likevel kom jeg hjem fra skolen hver dag med hjertet i halsen fordi jeg var redd for å få kjeft. Man kjenner ikke menneskene så godt, men må bare prøve å få dem til å elske seg.

Regina Tucker, mest kjent under navnet Myra, tørker bort tre tårer som renner nedover kinnene. Plutselig har hun alvorlige snusabstinenser der hun sitter på en, ifølge henne selv, «uvanlig fancy» restaurant, italieneren Trattoria Popolare nederst på Grünerløkka, med en øl på bordet foran seg, og restene av en migrene i bakhodet. Hun unnskylder seg og sier at hun «pleier egentlig aldri å gråte, altså.» Men det er følsomt å snakke om oppveksten i fosterhjem.

– Jeg ble dyttet inn i en situasjon jeg ikke kunne påvirke selv. Når du er ti år og opplever at du ikke får komme inn i en ny situasjon som deg selv, at du ikke får lov til å være den du er … Og når man har flyttet tre-fire ganger allerede, blir man lei. Man har en baktanke og bekymring om at dette også skal ta slutt en gang. Da oppstår det en frykt for å gjøre feil. Jeg hadde så mye skyldfølelse, både overfor min egen familie og den jeg var i. Man jobber kanskje ekstra hardt for at alt skal være i orden, men blir bare utslitt og fylt med angst av det.

Kun utgitt en håndfull singler, men allerede på vei til å bli et av de store navnene innen norsk hiphop. Få måneder etter å ha sluppet førstelåta «Hold An» på Soundcloud høsten 2016, ga hun ut musikk sammen med Lars Vaular, og fikk synge Bergens «nasjonalsang» Nystemten foran 10.000 tilskuere før Cecilia Brækhus’ tittelkamp mot Erica Farias på Koengen. I sommer har det blitt enda flere publikummere når bergenseren har spilt på en drøss norske festivaler, en turné som rundes av i august med opptreden på Øyas avslutningsdag. Myra er signert på Leo Ajkic’ NMG/G-Huset sammen med artister som King Skurk One, A-laget og Kamelen. Det er hun som har levert den rå remixen av Snow Boys-låta Tarzan & Jane, og hun har også bidratt på flere låter med Linni, et annet av de nye, store stjerneskuddene som har kommet ut fra det bergenske rap-miljøet. At det hele har gått fort er en stor under­drivelse.

– Det er ganske rart, og man får av og til ikke tid til å stoppe opp og tenke over det. Hver dag er det noe som må gjøres og man er for mye i farten til å tenke. Men etter hvert blir jo man mer vant til alt, og pulsen roer seg ned.

Til tross for høyt tempo har veien frem vært mye lengre enn for de fleste andre norske artister.

– Jeg tror min bakgrunn har hjulpet meg å bli den personen jeg er i dag. Både de gode og mindre gode tidene. Det gjelder nok alt ved meg. Selv om mange av oss har tatt forskjellige ruter, så har nok de ulike opplevelsene og drømmene ført til at man ender opp der man ender, uansett.

Hun ble født inn i et krigsherjet Sierra Leone i 1994, som yngst av fem søsken. Faren har hun aldri møtt, hun vet ikke hvem han er. Da hun kom til Norge og Bergen som ­fireåring med moren, en søster og en bror, startet en årelang maraton gjennom ulike hjem og bosteder. Familien ble raskt integrert, lærte seg språket og trivdes godt, men fra åtteårsalderen ble yngstejenta flyttet hjemmefra og plassert først i barnehjem, deretter i det ene foster­hjemmet etter det andre.

– Mens jeg bodde hjemme, hadde jeg et avlastningshjem jeg var i annenhver helg, som fortsatt i dag er som min familie, jeg er fadder for barna og besøker dem ofte. Julen da jeg var åtte, fortalte jeg moren i familien litt om hvordan jeg hadde det hjemme, jeg skjønte det ikke da, men det var jo ting en åtteåring ikke skal oppleve.

Portrettinervju: Myra
© Renate Torseth


Hun endte opp med å bli flyttet permanent fra moren og til et barnehjem. Deretter gikk turen til et fosterhjem på en gård på Osterøy. Regina lærte seg å ri og trivdes egentlig godt, men prøvde likevel å rømme og ble lagt i jern av politiet da hun ble oppdaget på toget på vei til Oslo.

– Jeg kunne være utagerende, det var min måte å uttrykke meg på. Da jeg var liten, ble det gjerne dramatisk. En gang rømte jeg også hjemmefra ved å knyte sammen laken og fire meg ned fra terrassen, som kanskje var 30 cm over bakken.

På et bilde fra barndommen poserer Regina verdensvant med mye attitude sammen med Vilde, hennes første norske – og fremdeles nærmeste – venn. Inni seg var hun mer usikker, men hun «vokste inn i trynet sitt etter hvert», som hun sier det på klingende bergensk. I mellomtiden var hun inn og ut av mange hjem. Hver flytting innebar også at hun flyttet på seg geografisk, begynte på ny skole med ny skolevei, lærere, klassekamerater og naboer. Og en splitter ny familie.

Det var tøft for familiene å ta i mot «en voldsom ten­åring med mye bagasje.» Men selvsagt også steintøft for Regina selv.

– Man er forsiktig, for det tar tid å føle seg hjemme og man greier liksom aldri å slappe helt av. Man må følge opp plikter, vil være et godt barn. Herlighet, jeg har jo hatt det fint. Men det har nok påvirket den jeg er i dag.

Den eneste som fikk bli med helt inn til Regina, også inn i hjemmene der hun bodde, var Vilde. Og Whitney Houston, som hun omtaler som «klippen sin», som sammen med Bjørn Eidsvåg var soundtracket til ungdomstiden.

– Jeg skammet meg over situasjonen min. Jeg ville ikke ha venner med hjem til fosterhjemmene, da blottet jeg for mye av meg selv. Jeg gikk hele tiden rundt med et ønske om å ha en familie, og det hadde kanskje blitt virkeligere at jeg ikke var i en sånn situasjon hvis jeg fortalte folk om livet mitt.

Hun ble en mester i å navigere – street wise, tykkhudet.

– Man blir kvikk når man hele tiden er nødt til å finne ut av hvordan man skal overleve på nye steder man kommer til.

Portrettinervju: Myra
© Renate Torseth

Rene, skjære tilfeldigheter. Det er sånn alle de nye retningene i Reginas liv har kommet til, mener hun. Sommeren hun var 20 jobbet hun på nattjazz, USF Verftet og i Bergen Live før hun plutselig kjente at hun måtte flytte på seg igjen. Denne gangen til Oslo. Hun pakket en bag med klær og reiste, helt uten en plan eller noen som kunne ta henne i mot. De første ukene bodde hun hos familie i Drammen, men fikk raskt skaffet seg en leilighet på Tøyen. Hver morgen i to måneder sto hun tidlig opp og dro ned på senteret Unginfo i Møllergata for å skrive jobbsøknader. Men det kom aldri noe ut av det – først etter å ha møtt butikksjefen for en skobutikk på byen, og helt tilfeldig kommet i prat med henne – ble hun tilbudt jobb og fikk en fast inntekt.

Et annet møte en sen kveld ble imidlertid enda mer skjebnesvangert: På vei hjem fra et event en av de første kveldene i sin nye hjemby, i en Uber, spilte sjåføren som kjørte henne noen beats han hadde laget fra mobilen sin. Regina free­stylet litt oppå musikken og ble invitert til en session i studioet sjåføren holdt til i. Noen dager senere var låta «Hold An» laget. Hun lastet den opp på musikkdelingstjenesten Soundcloud under navnet Myra en fredag kveld, samtidig som Lars Vaular satt hjemme i stua si på en annen kant av byen og sjekket ut ny musikk. Han sendte sangen videre til kona si Malin som samme kveld var i møte som medlem av Bylarms demojury. («Senere på kvelden sendte han en melding: Big up momma! Det var sykt weird. Han er en stor del av ungdomstiden min, jeg og vennen min hørte på ham hele oppveksten.)

Slik ble Regina artisten Myra, frontet av manager Leo ­Ajkic, og raskt omtalt som det siste, lovende innen norsk r&b. At hiphop-miljøet er hardt og maskulint bryr hun seg ikke noe særlig om. («Jeg føler meg 100% som meg selv blant hvem som helst, så det er ikke noe jeg tenker særlig over.»)

Men tilbake til dette med flyttingen. Ifølge Regina hadde det nemlig neppe blitt noe musikk i det hele tatt om hun ikke hadde funnet seg selv helt alene i en ny by, uten bolig, jobb eller venner, den høsten for snart to år siden.

– Jeg elsker Bergen, men når man vokser opp mange sammen og gjør alle ting sammen ... Jeg vet ikke, jeg trengte en pause.

Stemmen hennes er dyp og rolig – hun høres eldre ut enn sine 23 år – når hun forsøker å forklare hvordan musikken plutselig kom til henne, i mengder, sånn at hun nå, kun kort tid senere, nesten ikke husker hvordan livet var før den.

– Da jeg flyttet til Oslo hadde jeg en stillhet rundt meg som jeg ikke hadde hatt på flere år, og det ga meg mulig­heten til å dykke dypere i meg selv. Jeg tror at når du har vært i en situasjon veldig lenge, så vil den situasjonen påvirke den du er, du vil ikke klare å høre noen ting bare fra deg selv. Jeg måtte litt vekk fra det, jeg måtte være alene, og jeg prøvde ikke å få venner heller.

– Hva betyr musikken for deg?

– Det er noe jeg har stor kjærlighet til, samtidig som det har fungert som noe veldig ledende for meg opp igjennom mitt liv. Håpet er at min musikk skal virke sånn for noen andre der ute.


Portrettinervju: Myra
© Renate Torseth

Det går en rød tråd fra Bjørn Eidsvåg til Nicki Minaj. Fra plata «Tålt», som Regina ikke aner hvor hun fikk fra, men som alltid har flyttet rundt sammen med henne, og er en av årsakene til at hun skriver på norsk, til Nicki Minaj’ Pink Friday, og spesielt låta «Your Love». Det var dette ­albumet som fikk henne til å begynne å skrive raptekster. Fra å ha sunget masse som barn, var det noen år hun kuttet det helt ut, drev heller med dans og teater. Som tenåring hendte det hun tenkte hun hadde et talent for musikk, men «det var så mange andre kamper jeg kjempet.»

– Jeg hadde skrevet litt dikt på norsk, og da jeg fant ut at jeg skulle begynne å skrive rap, så skulle det være på norsk. Jeg tenkte at jeg ville skrive rap sånn som hun her jenten gjør, men jeg ville gjøre det på min måte. Hun fikk meg til å innse at man må ikke være baggy og guttete – man kan være sånn man vil.

Det akademiske musikkmiljøet har Regina aldri følt seg hjemme i, selv om hun var en tur innom musikklinja ved Langhaugen videregående ved Landås utenfor Bergen.

– Men jeg klarte aldri å lære meg noter. Hvis jeg får en melodi eller beat i hodet og liker den, beskriver jeg den som «jordbær med fløte» eller «en tung truck som velter.» Frode, produsenten min, skjønner alltid hva jeg mener og får det til å høres ut som jeg vil.

Ifølge Lars Vaular er tekstene og formidlerevnen noen av Myras styrker som rapper. Selv vil hun si flyt og ordspill, hun har alltid likt å leke med ord, melodier og forskjellige tonefall, hun tror det styrker henne i musikken.

– Jeg jobber med tekster hele tiden. Om jeg går på gaten, ligger i sengen, sitter på bussen. Uansett hva jeg gjør, skriver jeg alltid ned en linje jeg tenker på for å huske den. Selv om den handler om å spise mat eller noe.


Portrettinervju: Myra
© Renate Torseth

Siden nyttår har det vært fullt fokus på artist­karrieren. Etter å ha holdt det gående med flere jobber i tillegg til fulle dager i studio i flere måneder – for å finansiere videoer, produksjon og studiotid – har hun nå overlatt vaktene i skobutikken til de andre ansatte.

– Jeg har begynt å forstå viktigheten av timing, sier hun, som en tydelig underdrivelse.

– Det passet med min livssituasjon at det skjedde da det skjedde. Jeg hadde plass til musikken, det passet med min innstilling. Hvis jeg ikke hadde vært så mye alene først, hadde jeg ikke orket alt arbeidet som kom med det. Jeg hadde jobbet hardt for å få ting til å skje, men jeg orket det. Det hadde jeg ikke taklet da jeg var 18-19 år.

I dag deler hun tiden sin mellom de to hjembyene. En ­musikkvideoinnspilling i Bergen den ene dagen, deretter to spillejobber i Oslo den andre dagen, før hun skal tilbake til Vestlandet for å finne dansere til sommerens festival­jobber.

– Jeg blir fortsatt ekstremt nervøs når jeg går på scenen, men jeg vil heller kjenne mye enn ingenting. Det fyrer i tillegg opp adrenalinet og konsentrasjonen.

Selv om opptredenen på øyafestivalens siste dag er en av de største for artisten i sommer, forventer hun ingen enorm heiagjeng av venner foran scenen.

– Jeg har egentlig ikke noe ordentlig miljø i Oslo. Med en gang jeg kom ut og var blant folk, så hadde jeg ikke tid, for da jobbet jeg så mye. Jeg fikk ikke tid til å … jeg trenger egentlig venner. Det er derfor jeg liker å være i Bergen, fordi jeg kan si hei til folk på gata der. Jeg gjør det i Oslo også, men folk svarer liksom ikke.

Hun kaster hodet bakover og ler.

– Hallo, le då! Eg tuller.


Portrettinervju: Myra
© Renate Torseth

Når hun er i Bergen passer Regina alltid på å besøke familien – både avlastningsfamilien hun bodde hos i barndommen, og sin biologiske.

– Jeg har god kontakt med min mor nå, jeg er glad i henne og stolt av alt hun klarte seg gjennom – i krigen alene med barn, et nytt land, ny utdannelse og å bygge seg et liv. Da jeg var liten ønsket jeg meg mer enn alt annet en familie som fungerte som en normal familie. Nå vil jeg heller fremme det positive enn at det er synd at jeg ikke fikk den barndommen som andre har med foreldrene sine. Jeg har lagt vekk den oppgittheten jeg hadde i oppveksten over at hun ikke var der for meg da jeg vokste opp.

– Hva synes familien din om det du gjør?

– De synes det er tøft. De er stolte av at jeg har klart meg, gjort så mye på egen hånd. At jeg har fått det til.

I disse dager legge siste hånd på verket før høstens EP-utgivelse. Regina gjør det meste selv – regisserer musikk­videoene, finner innspillingssteder, vil ha kontrollen. At fallhøyden er betydelig større nå enn da hun la sin første låt nonchalant ut på Soundcloud, tenker hun lite på. Hun prøver i hvert fall å la være.

– Man kommer til et punkt der man er lei av hva folk synes. Til syvende og sist er det min oppgave å forme livet mitt. Hvis jeg skal gjøre det andre sier, hvis det noen sier skal hindre meg i å gjøre noe som gjør meg glad, hva er det da jeg gjør? Da lever jeg ikke mitt liv lenger.

Å være personlig i låtene sine, derimot, det synes hun er skummelt.

– Min første låt, «Hold an», er den klart mest personlige, da sang jeg om kjærlighetssorg. Jeg skriver hele tiden, men nå tenker jeg at jeg ikke trenger å formidle så mye alltid. Det holder kanskje å formidle at jeg er fet. Dessuten vil jeg ikke at folks første tanke om meg skal være at jeg er kvinne.

– Hva vil du at folks første tanke skal være da?

– At eg e sexy. 

Lik Stella på Facebook!