Intervju med Lan Marie Nguyen
© Trine Hisdal

– Jeg ble redd for at jeg ikke var velkommen i landet jeg hadde vokst opp i

Drapstruslene har ført til at hvert skritt må planlegges. Men Lan Marie Nguyen Berg (30) er fortsatt mest bekymret for luftforurensning.

1. juni 2018 av John-Arne Ø. Gundersen

Lan Marie Nguyen Berg (30)

Yrke: Byråd for miljø og samferdsel i Oslo.

Sivilstatus: Forlovet med Eivind Trædal.

Bakgrunn: Master fra Senter for utvikling og miljø ved Universitet i Oslo. Jobbet blant annet i Utlendingsdirektoratet og CICERO Senter for klimaforskning. Etter lokalvalget i 2015 ble hun en av MDGs to byrådet i Oslo.

Intervju med Lan Marie Nguyen
© Trine Hisdal

Så forsvant hun i en støvsky. Lan Marie Nguyen Berg vred om gassen på den blå motorsykkelen og forsvant i en virvel av ørkenstøv over Kenyas tørre høyland. Uten hjelm, langs hullete jordveier, over lange sletter, forbi små hus av leire.

– Motorsykkel gir en utrolig frihetsfølelse.

26 år gammel var hun i Kenya for å gjennomføre et feltarbeid på solceller, og den beste måten å komme seg frem i de fattige, tørre områdene mellom Nairobi og Mombasa, var på motorsykkel.
Det kjøpte hun.

– Jeg måtte kjøre over sandbanker og gjørme og falt jo av et par ganger. Det var litt risikosport på jordveiene der. Det er et av de fattigste stedene i verden, og jeg møtte familier som ikke hadde penger til en linjal engang. Over alt så jeg tørken som klimaendringene forsterker.

– Men motorsykkelen, hva likte du ved den?

– Det gir en frihet å føle vinden og naturkreftene tett på. Særlig når du kjører fort.

Helt på toppen i Rådhusets tolvte etasje, sitter byråden for miljø og samferdsel med saksdokumenter i bunker på skrivebordet og et rosa pledd i sofaen som hun tok med seg hjemmefra da hun overtok kontoret. Ut av de store vinduene har hun vidstrakt utsikt mot den disige fjorden og over byen som ligger brettet ut der nede, med røde busser, dieselbiler som sliter seg frem i slapset og byens borgere som skrår krumryggede over fotgjengerfeltene.

– Jeg pleier å se på når Nesoddbåten går frem og tilbake. Det er litt gøy, for vi skal gjøre den elektrisk snart. Og så ser jeg på folkene som går av båten, og sprer seg utover i byen. Jeg liker å ha god oversikt.

– Det er dine veier der nede?

– Det er det. Veldig mange av dem.

– Hva er du mest bekymret for der ute?

– Luftforurensningen. Over 200 000 av Oslos innbyggere lever i områder med for høy forurensning. Det har store konsekvenser for helsa, barn som blir sjuke og eldre som kan miste mange leveår. Det er for mange biler i byen.

Intervju med Lan Marie Nguyen
© Trine Hisdal

Byråden forklarer, raskt, hun snakker alltid raskt, at byens innbyggere ønsker det Miljøpartiet De Grønne gjør.

– Over halvparten mener det er bra om sentrum er så bilfritt som mulig, og mange mener det er bra å fjerne parkeringsplasser og lage sykkelveier i stedet.

Noen ettermiddager, når arbeidsdagen nærmer seg ­slutten, hender det hun sitter bak skrivebordet og ser utover fjorden. Der ute, bak øyene, kan solnedgangen være så glødende.

– Det kan være veldig, veldig vakkert.

– Og hva tenker du da?

– Noen ganger tenker jeg … håper dette ikke skyldes høy luftforurensning.

Egentlig hadde hun ikke tenkt å bli politiker. Rett nok hadde hun vært ivrig i klimabevegelsen, bodd på øya Tuvalu i Stillehavet for å blogge om klimaendringer, og hun stilte optimistisk opp på FNs klimakonferanse i København i 2009, men reiste nedtrykt hjem.

– I flere år ble jeg spurt om å stille på liste for Miljøpartiet De Grønne, men det passet ikke før i 2014. Da sa jeg ja.

Hvis hun fikk en plass blant de ti øverste på listen til lokalvalget i 2015, tenkte hun, ville det være stort.

Så ringte en i nominasjonskomiteen og spurte om hun ville stå øverst.

– Da ble jeg ganske skjelven. Han forklarte hvorfor de hadde blitt overbevist om det, og det var blant annet fordi jeg hadde noen sterke resonnementer rundt hvorfor byene er så viktig for miljøarbeidet i verden. Byene står jo for 70 prosent av klimagassutslippene. Så brukte jeg helgen til å tenke meg om. Så sa jeg ja.

21. oktober 2015, under ett år etter at hun meldte seg inn i MDG, satt hun spent på en kafé utenfor Oslo rådhus og ventet, klokken syv om morgenen. Hun hadde googlet hvem som var kommunaldirektør på forhånd, straks skulle hun inn og møte de andre byrådene, Geir Lippestad og Inga Marte Thorkildsen, folk hun bare hadde sett på tv. Straks skulle hun gå inn i Rådhuset og opp i tolvte etasje, hvor hun aldri før hadde vært, som byråd.

Hun hadde vært ukjent, nå ble hun selve ansiktet til Miljøpartiet De Grønne. Hun ble partiets lysende lanterne.

Det var en brå overgang.

Intervju med Lan Marie Nguyen
© Trine Hisdal

– Da jeg var liten, pleide jeg å sette meg i et hjørne og observere alle som lekte, inntil jeg hadde funnet ut reglene og turte å bli med. Jeg var sjenert og ganske selvbevisst, og syntes for eksempel det var skummelt å ta ordet og var nervøs for å snakke under forelesninger på universitetet. Så ble jeg kastet ut i dette.

Arbeidsdager på tolv timer, 30 møter i uken, hele tiden med nye mennesker. Hun skulle snakke, hun skulle sitte ved enden av bordet.

– Det var et sjokk plutselig å bli en offentlig person og være sammen med mange mennesker hele tiden.

– Hvordan klarte du likevel jobben?

– Jeg er ganske sta. I begynnelsen måtte jeg inn og hvile meg på kontoret, og alle møtene måtte jeg forberede meg mye til. Det første året la jeg meg på det mørke soverommet hjemme og sov gjennom helgene. Det ble en slags teknikk.

Nå har hun lært seg å håndtere det, men kjenner fortsatt at hun iblant trenger tid for seg selv.

– Da sørger jeg for at jeg får noen timer på sofaen alene der jeg ser på tv eller hører på lydbok. Og så trener jeg, og en time eller to i stillhet for meg selv, tre ganger i uka, gir meg mye. Så det går bedre nå.

Det er så mange ting som kan utgjøre en barndom. Skrubbsår og sykkeldekk som punkterer, kvelder utenfor kiosken og sommerferier som strekker seg ut i uendeligheten. For Lan Marie var det taekwondo, ballett og musikkskole og diskusjoner rundt middagsbordet, der faren kunne snakke engasjert om politikk eller en krig i et land langt unna, faren som selv hadde opplevd Vietnamkrigen, og mistet begge foreldrene.

Under flukten fra landsbyen han hadde vokst opp i, ramlet han av lastebilen. Skadene i ryggen gjorde ham senere lam for livet i begge bena, og en frivillig organisasjon hjalp ham til Norge. Da han landet på Fornebu, 13 år ­gammel, hadde han bare med seg en mattebok og en klokke han hadde fått av en amerikansk sykepleier.

– Jeg tror ikke alt er tilfeldig.

– Jeg tror for eksempel ikke det kun er tilfeldigheter som gjorde at pappa, en fattig bondegutt fra høylandet i Vietnam, klarte å komme seg ut av et krigsherjet land, med millioner av andre krigsskadde mennesker, og til Norge. Det var en god del flaks, men jeg tror også det handler om hvem han er.

Faren pleide å lese Æsops fabler for henne om kveldene, hun husker hvor godt hun likte seg på biblioteket. Hun kan se for seg hvordan hun bærer tunge poser med bøker frem og tilbake dit.

– Den eneste gangen jeg skulket en time på barneskolen, var da jeg oppdaget at det fantes en ungdomsavdeling der.

Intervju med Lan Marie Nguyen
© Trine Hisdal

I en oppvekst finnes det også øyeblikk som brenner seg fast, og aldri kommer til å forsvinne. Som dette, i en stue, i et rekkehus på Kolbotn:

– Benjamin Hermansen ble drept, og da det store fakkeltoget gikk gjennom Oslo, ble jeg hjemme. Jeg var for lei meg til å være der. Så jeg var hjemme alene, mens de andre var i demonstrasjonstoget, og hadde lagt alle avisene utover gulvet og satt og stirret på dem. Jeg var blitt ganske redd, så jeg hadde satt meg i en krok der det ikke var vinduer, så ingen kunne se meg.

Hun var 13 år, og vokste opp et par kilometer fra ­Benjamin. Hun dro i begravelsen sammen med faren sin.

– Da det skjedde … ble jeg, som mange andre, redd for at jeg ikke var velkommen i landet jeg hadde vokst opp i. Bare fordi jeg så litt annerledes ut. Det var skjellsettende, for jeg skjønte at det fantes krefter i samfunnet man måtte kjempe mot, og at vi ikke kan forholde oss passive.

– Hvordan forandret dette deg?

– Omtrent på samme tidspunkt begynte jeg å føle meg ­annerledes enn klassekameratene mine. Ikke fordi jeg mente jeg var annerledes, men fordi jeg følte at jeg ble oppfattet ­annerledes av verden rundt meg. Læreren brukte meg en gang som eksempel og sa at hvis andre verdenskrig hadde skjedd nå, så hadde Lan blitt sendt i konsentrasjonsleir. Jeg opplevde at «sånne som meg» ble tillagt egenskaper på grunn av hvordan jeg så ut, og at det var meg butikkansatte fulgte med blikket, selv om jeg aldri hadde stjålet noe som helst.

Den svarte blazeren hun har på seg har ermene brettet opp, og hun klyper seg i huden på overarmen.

– Jeg opplevde at jeg ble definert som noe – ikke på grunn av den jeg var, eller som jeg følte at jeg var – men fordi jeg så annerledes ut. Det var en sterk følelse for meg. Å ikke være helt innafor selv om jeg følte meg innafor.

Truslene begynte å komme med en gang hun ble byråd. Et mørkt, uforståelig raseri veltet mot henne fra kommentarfeltene. Rasismen og sjikanen kom også i konvolutter.

– Jeg ble kjent over natta i 2015, og ble på en måte et symbol på MDG som ved valget vokste fra 30 til nesten 300 folkevalgte over hele Norge. Jeg var ny i politikken, jeg var ung, jeg var kvinne, og jeg hadde gått til valg på et radikalt miljøprogram. Det gjorde nok at det var lett å trekke frem meg som et symbol og rette sinnet mot meg.

Hun stanser litt.

– Folk er nok fortsatt mer vant til at en middelaldrende mann i dress har en jobb som min.

Etter hvert kom også drapstrusler. I fjor høst anmeldte Oslo kommune grove voldstrusler som byråden hadde mottatt gjentatte ganger. Siden da har Lan blitt kjørt av en stor, svart bil gjennom Oslos gater.

– Jeg må fortsatt ta hensyn til sikkerheten. Dessverre. Det er en innskrenking av friheten å hele tiden måtte tenke på hvordan man beveger seg. Jeg må alltid planlegge hva jeg har lyst til å gjøre og hvordan jeg skal komme meg fra sted til sted. Ofte resulterer det i at jeg ikke orker å gjøre ting.

– Hva har truslene og hetsen gjort med deg?

– Jeg har oppdaget at jeg er sterkere og tåler mer enn jeg trodde jeg gjorde. Og jeg har lært meg å skille mellom det som er meg og det som er den offentlige personen, den rollen jeg har som politiker.

Intervju med Lan Marie Nguyen
© Trine Hisdal

Å bli utsatt for så mye sinne og ukontrollert raseri som hun har, påvirket en selvsagt.

– Jeg har trengt mer tid for meg selv, og det har vært mer krevende å delta i sosiale situasjoner. Noen ganger har jeg valgt å være hjemme i stedet for å gå på fest, for eksempel, fordi når jeg drar utenfor husets fire vegger, så er jeg på jobb. Med en gang jeg går ut døren er jeg begge rollene, både politikeren og meg selv. Det har tatt tid, men nå begynner jeg å mestre den balansegangen.

– Har du vurdert å gi deg?

– Det har vært tøffe tak – så jeg har lurt på om det er verdt det. Men jeg har alltid landet på at det er det. Dette er en kamp vi ikke kan gi opp. Vi kan ikke la nettroll og debatter ute av kontroll på nett stoppe oss. Hvis vi trekker oss fordi de har skremt oss bort, så har vi tapt. Og det er noe av grunnen til at jeg har motivasjon til å fortsette.

Et svakt sus fra byen, bilene, anleggsmaskinene, når helt opp hit til tolvte etasje.

– Men den største motivasjonen er muligheten til å bidra i samfunnet. Det er mulig å gjøre mye hvis man engasjerer seg.

Politikk og kjærlighet skulle man tro var en vrien kombinasjon. Det er visst ikke det, ifølge byråden, som er forlovet med Eivind Trædal, bystyremedlem og kommunikasjonsrådgiver for Miljøpartiet De Grønne.

– Det kan bli mye politikk hjemme. Vårt syn på norsk klimapolitikk er en gjenganger i samtalene våre, men vi har andre temaer som engasjerer oss også. På en av de første datene våre var temaet Djengis Khan og hans framferd i Asia.

– Dere diskuterte visst også Holocaust på de første datene?

– Ja, det gjorde vi. Det går i mørke temaer noen ganger, men så er vi også glad i å høre på musikk og dra på tur. Vi har vært i Lofoten, gått på fjelltopper og på togturer nedover i Europa.

– Hva har han betydd for din politiske karriere?

– Vi har vært sammen hele tiden mens vi har vært aktive i Miljøpartiet De Grønne, og vi har drevet valgkamp sammen. Sånn som det har vært de siste tre årene, kan jeg nesten ikke se for meg at vi hadde klart å være sammen hvis vi ikke hadde brent for det samme politiske prosjektet. Det har vært så altoppslukende.

– Er det vanskeligere å arrangere bryllup enn å gjøre Oslo bilfritt?

– Det gjenstår å se, men akkurat nå føles det å arrangere bryllup som en uoverkommelig oppgave. For et logistikkhelvete. Det er kniver og gafler som skal skaffes, catering, og invitasjoner. Det er jo tydelig at jeg ikke har kommet så langt i denne planleggingen, så vi må nok delegere bort litt. Samtidig gifter jo folk seg hele tiden. Å gjøre et så stort område i sentrum bilfritt er nybrottsarbeid.

Det er, selvfølgelig ikke, bare hets som lander i innboksen til Berg. Hun sier hun får mange komplimenter, møter borgere som er takknemlige, og at det kan være overveldende noen ganger. Som dagen i forveien, da noen skrev til henne at hun var den beste politikeren i landet.

– Det var veldig hyggelig sagt, men det er nok en over­drivelse.

Men den fineste komplimenten hun noen gang har fått, fikk hun i en dramatime på videregående.

– Vi gjorde noen øvelser der vi skulle slukke lyset og gå rundt uten å krasje i hverandre.

Det dramalæreren sa til klassen etter timen, skrev hun ned i en notatbok, og den boken har hun ennå: «Dersom vi hadde plassert Lan i et rom, skrudd av lyset, og latt alle gått rundt som de ville, hadde alle til slutt endt opp rundt Lan».

– Jeg var ganske sjenert, og da læreren sa det, forstod jeg nok ikke helt hva han mente. Han beskrev en person jeg ikke skjønte jeg kunne være. En person folk samlet seg rundt. Hun tenker seg om.

– Og det som er litt rart ... er at det på sett og vis er den personen jeg prøver å være nå.

Lik Stella på Facebook!