© stellamagasinet.no

Guros verden: Ordning & reda

Denne måneden skriver Stella-journalist Guro om sin entusiasme for alt som er lovbestemt, og hva som får henne til å banne og hytte med neven.

12. november 2014 av Guro Danielsen Foto: Getty Images


Det sies at svenskene er noen skikkelige regelryttere.
Det er min type folk! Jeg har, som de aller fleste nordmenn, noen gode prosenter av svensk blod i årene. Det er jo ikke lenge siden vi var en eneste stor skandinavisk suppe her oppe i nord, og det skal litt til for at ikke slektstreet har noen forgreininger over mot andre siden av grensa på et eller annet tidspunkt. Derfor kan jeg muligens kreditere noen oldeforeldre for min entusiasme og respekt for alt som er lovbestemt.


Svenskene elsker regler. Å ha et regelverk å følge, gjør dem glade. Og ikke å ha det, gjør dem frustrerte. Sånn sett passer jeg inn i Sverige som ikeaknott i ikeaskuff. Muligens kommer denne iveren etter regler også etter en oppvekst i en familie med det som jeg etter hvert har innsett har en litt over normal vektlegging av bruksanvisninger. Det tok meg derfor årevis å komme over at man faktisk ikke MÅ lese gjennom sånne ting som instruksene for hvordan du skal installere et eller annet på datamaskinen din. Du vet, det dokumentet som dukker opp, der alle vanlige mennesker skummer gjennom de første setningene for så å scrolle til bunnen og huke av «accept» uten å vite om du har testamentert bort hus og hjem til Eplehuset eller hva. Instinktet mitt sier at jeg burde printe ut all teksten og lese den med overstrykningspenn i hånd, for så å arkivere den i en perm merket «signerte avtaler».


En fyr spurte meg en gang om jeg hadde stort behov for kontroll. Det synes jeg var en veldig rar ting å spørre et nesten ukjent menneske om. Men enten må jeg ha petimeter-tendensene mine liggende utenpå kroppen, eller så var det bare tilfeldigvis viktig for ham å få svar på akkurat dette. Egentlig hadde jeg ikke tenkt så mye på det før, og nå husker jeg ikke engang hva jeg svarte, men jeg husker spørsmålet kjempegodt. Det satte i gang noen tankeprosesser. Jeg vet ikke om det nødvendigvis handler om kontroll, men jeg har et stort behov for å følge regler. Ekspempelvis: Jeg legger meg aldri ut i kollektivfeltet på motorveien før etter skiltet som markerer at det er lov. Jeg sniker ALDRI på trikken. Når et hotell har utsjekking klokka 11, blir jeg skikkelig stressa hvis romkameraten har treiget seg, og vi står i heisen ned fem over. Hvis jeg står i kø i matbutikken mens parkeringstiden min utløper, kan jeg nesten få nervøst sammenbrudd. Det sier seg selv at jeg tar søppelsortering særs alvorlig. For ikke å snakke om selvangivelsen, og alt som må være på plass for ikke å få futen på nakken.


Jeg er en ganske oppegående person, og ofte tenker jeg at det er da utrolig at alle de dumme menneskene som tross alt bor i dette landet, får til alt dette her. For det er mye som må være på stell for at livet skal fungere etter gjeldende lover og regler, altså. Så har jeg da skjønt, etter hvert, at ikke alle er like nøye som meg. Det er derfor de klarer å leve livene sine uten å ligge våkne om natta og engste seg over om alle deres offisielle papirer er korrekt utfylt eller ei. De er sikkert mye roligere på innsiden enn meg. Hvis alle bare hadde like mye orden i sysakene som meg, innbiller jeg meg at jeg ville blitt et mye mer harmonisk menneske. For nå må jeg gå og føle et ansvar for andres ansvarsløshet og lemfeldige omgang med loven til enhver tid.


Det er ganske slitsomt. Det bygger seg opp, og kan eksplodere. Som når en Tesla-jævel med nykjøpt god miljøsamvittighet ligger oppi ræva mi på motorveien og blinker med lysene, når jeg allerede kjører litt fortere enn fartsgrensa (men ikke mye mer enn det som er speedometerslingringsmonn, selvfølgelig). Da kan jeg banne høylytt for meg selv i noen minutter. Jeg kan også banne folk opp i trynet. Det skjedde nylig da en sjåfør hyttet med neven og kalte meg en idiot etter nesten å ha kjørt på meg da jeg gikk til fots i et fotgjengerfelt. Da klikka det for meg. Jeg kjeftet ham huden full og viste ham fingeren opptil flere ganger. For jeg fulgte jo bare reglene. Og dét skal man i hvert fall ikke straffes for. Hva slags verden får vi da, liksom? Nei, folk må bare skjerpe seg. Ellers flytter jeg til Sverige.

Lik Stella på Facebook!