Guros verden: Kos for sjela

«For oss, denne typen mennesker som ikke redder verden, er dét den greia vi absolutt MÅ gjøre. Kosen gjør livet verdt å leve.»

28. august 2014 av Guro Danielsen

Lenge trodde jeg at jeg var et ganske driftig menneske. Jeg har stadig nye prosjekter på gang og er opptatt av å holde meg oppdatert og i stadig utvikling, på en måte. Men nå har jeg funnet ut at nei, tvert imot er jeg heller en giddalaus latsabb. For jeg brenner ikke for noe. Du vet sånne kjappe spørsmål & svar-spalter (sånne som vi magasinfolk elsker) - jeg ville ikke kunne svart noe smart (ikke noe som er sant, i hvert fall) på spørsmålet om hva jeg brenner for. Jeg har ikke noe livsprosjekt jeg holder på med, liksom. Ingen sak jeg kunne gitt en kroppsdel for.

Så mange ganger har jeg intervjuet gründere, kunstnere og andre som jobber iherdig med noe 24/7 fordi de bare MÅ. Og alle forteller en variant av det samme: «Jeg er så heldig som kan jobbe med det jeg brenner for. Det føles ikke som jobb i det hele tatt. Jeg kan bare ikke la være. Dette her som jeg holder på med er for viktig, jeg tror sånn på det.» Så digg det høres ut! Men er det sant? Håper det, for deres skyld. For oftest er det jo ikke noe å bli rik av, det de spikker på. I stedet bruker de bare uendelig mye tid, energi og sparepenger på noe som bare renner ut i sanden. Da bør de i det minste ha fått noe åndelig føde av det. Næring til sjela, liksom.

Sjela mi roper ikke etter næring. Jeg har forsøkt både yoga og meditasjonsteknikker for å søke innover i mitt mørke indre. Hørt på Oprah snakke om å finne sin vei. Hva er det du virkelig vil med livet ditt? Hva skal du utrette? Finn det du brenner for, og sett alle kluter til, sier Oprah. Men har alle noe de brenner for, egentlig? Jeg har ikke funnet noe som er verdt å investere så mye i. Men det er ikke helt innafor å si, virker det som. Altså, jeg er jo engasjert i ting, bryr meg om mye og har meninger om mangt. Det er mye jeg synes er møkkaurettferdig på denne jordkloden vi lever på (og landet vi lever i, ikke minst) - men jeg gjør jo ikke noe med det. Ikke noe konkret og håndfast. Jeg stemmer på dem jeg føler kan gjøre en best mulig jobb her hjemme, gir penger til noen av dem som forsøker å gjøre noe vettugt der ute i verden, og ellers er mitt bidrag minimalt. Tenk at det er noen mennsker som bare MÅ redde verden. Og at de gidder å fortsette, selv om virkeligheten ofte slår dem i fleisen med fakta som er nok til å gi selv den mest innbitte idealist et seriøst tilfelle av apati. Kudos til dem, virkelig. Jeg er skikkelig glad for at de finnes.  


Ida Fladen, som jeg intervjuet til dette nummeret av Stella, er ikke blant dem som bare MÅ redde verden. Hun sier rett ut at hun elsker å kose seg, hun klarer ikke å la være. Å, så deilig det var å høre henne si det. Selv om det høres fryktelig naivt og barnslig ut, så er det nok mange av oss som føler på det samme. Vi bare lengter etter å kunne drite i dårlig samvittighet for noe vi burde gjøre, og heller spise noe digg, slenge oss på sofaen og se seks episoder av «Orange is the new black» på rappen eller ta oss en skikkelig fyllekule med gode venner. For oss, denne typen mennesker som ikke redder verden, er dét den greia vi absolutt MÅ gjøre. Kosen gjør livet verdt å leve. Det er den som gir livet mening. Selvfølgelig kan du ikke kose deg hele tiden, for da blir det ikke noe stas lenger. Derfor må du også jobbe, trene, snakke med folk du ikke liker og lese avisartikler om ting du ikke er interessert i. Det er jo viktig å fortsette å utvikle deg som menneske, så du ikke råtner på koserot.

Så svaret mitt til Oprah, som er det nærmeste jeg kommer en åndelig veileder, blir vel at det jeg ønsker med livet mitt, er å kose meg mer. Og for å oppnå det, skal jeg fortsette å gjøre alt det der som ikke nødvendigvis er så digg, men nødvendig - og i tillegg sette av enda mer tid til kos. Jeg redder kanskje ikke verden, men jeg ­redder i hvert fall sjela mi.

Lik Stella på Facebook!