Guros verden: Kjøttfjellet

«Det viser seg at fjellet er et kjøttmarked. På linje med et hvilket som helst utested i 0230-draget.»

31. desember 2014 av Guro Danielsen

 

Et nytt sjekkeprogram ruller nå på norske tv-skjermer. I «Fjellflørt» er konseptet å spleise friluftsentusiaster. Turistforeningen kjørte tidligere i år en aprilspøk som oppfordret folk til å gå med fargekodede luer i påskefjellet (grønn for single and ready to mingle, gul for åpen for overtalelse og rød for opptatt). Det arrangeres også singelturer for grupper med enslige vandrere.

Basert på disse fakta er det lett å trekke slutningen: Det er godt sjekkemiljø i fjellheimen. Siden jeg er singel og glad i å gå i fjellet, blir jeg støtt og stadig oppfordret til å benytte meg av noen av de nevnte metodene for å møte menn. Jeg har vært skeptisk til å kaste meg over noen av de arrangerte oppleggene, rett og slett fordi det virker litt for konstruert og kalkulert. Fjellet er jo vilt og vakkert, avslappende og uanstrengt – det skal ikke besudles med flåsete sjekkereplikker.

Min tanke var at jeg i stedet ville snuble over Drømmemannen i lyset fra noen flakkende stearinlys på en turistforeningenhytte. Sånn helt naturlig, liksom. Vi skulle snakke litt om tur og vær, finne ut at vi hadde skikkelig masse felles, at vi egentlig bodde veldig nære hverandre i Oslo, og kanskje vi skulle møtes på Kaffebrenneriet en dag. Ukomplisert, ganske romantisk og helt tilfeldig. Naturen og fjellet bragte oss sammen. Særlig.

Det viser seg nemlig at fjellet er et kjøttmarked. På linje med et hvilket som helst utested i 0230-draget. Illusjonen min om det ubesudlede, vakre og naturlige ble knust med voldsom kraft på Norefjell tidligere i høst. «De kunne like gjerne kalt det fjell & fitte,» sa han. Fjellets Don Juan satt der i sofaen. Venninna mi og jeg hadde gått bratt oppover i tre timer fra bilen, og nå satt vi her, midt på fjellet med tåka liggende tjukk rundt hushjørnene.

Vi skulle kjenne på stive muskler, nyte roen og kanskje la blikket sveipe over den lille stua for å se om det var muligheter for noen gode samtaler med romantiske undertoner. I stedet satt vi og gremmet oss over den middelaldrende turgjengen på nabobordet som ble stadig mer rallende og høylytt. Don Juan var ikke overrasket. Han hadde mange overnattinger på turistforeninghytter under beltet. For å si det sånn. Min naive tro om at sjekking til fjells var finere enn i byen ble motbevist av Fjellmannens historier.

Som tidligere dørvakt var han ekspert på å kartlegge lokalet og folka med én gang han entret et nytt sted. Derfor kunne han opplyse om hvem som var troende til å sjekke opp hvem. Hvem som hadde giftering, hvem som hadde hvitt merke på fingeren der ringen var fjernet, hvem som kom til å kaste seg over ham i løpet av de nærmeste timene, hvem som kom til å sende venninnene sine bort for å spørre om noe. Han pleide ikke måtte løfte en finger for å få seg noe til fjells. Kunne bare sitte der og se fjellvant og helt greit heit ut, så kom de ivrige fjellgeitene i festlige Kari Traa-trøyer trippende bort av seg selv. Som å skyte fisk i tønne.

Jeg satt der, i en blanding av skuffelse og fascinasjon. Skuffa over at min magiske fjellheim viste seg å være et kynisk kjøttmarked. Fascinert over at det foregikk så åpenlyst og uromantisk. Kanskje det er fordi stadig flere trekker til fjells, noe som nødvendigvis øker drittsekkfaktoren. Jeg hadde automatisk antatt at alle fjellfolk er staute, bra mennesker. Men sånn er det nok ikke. Når massene karrer seg til hytter som ligger et par timer fra parkeringsplassen, må de ekte entusiastene lenger bort. Et par dagsmarsjer fra nærmeste innfart. Minst. Du finner meg på Leinahytta i Troms, fire mil fra nærmeste bilvei. Håper bare jeg ikke ender opp alene i fjellødet med en massemorder. Da er det faktisk bedre med sjarmerende, jägermeisterbrisne drittsekker.

Lik Stella på Facebook!