Guros Verden: Bikinifeber

Journalist Guro tar tempen på bikinisesongen.

9. juli 2014 av Guro Danielsen

Sommeren nærmer seg, og varskuflaggene heises på magasin- og avisforsider: «Slik blir du bikiniklar!» roper de til deg. Jo takk som byr, jeg tar gjerne imot nok en suksessoppskrift. Men jeg vet jo hva som skal til, og det er ikke treningsskippertak, maniske dietter eller en mental bootcamp. Selv om det sikkert hadde hatt en viss effekt. Det som virkelig trengs, er faktisk bare noen dager med sol på min kritthvite kropp. For bikiniformen kan ikke defineres med fysikk, bikiniformen er en tilstand. Og den tilstanden kan du ikke teleporteres inn i sånn helt uten videre.

Kroppen trenger rett og slett noen dager for å bli vant til å være blottet mot lyset. Den trenger tid til å vende seg til at den ikke er pakket inn i plagg som dekker og strammer. På samme måte som jeg vasser ut i det litt for kalde badevannet med små steg for å la kroppen vende seg til kulda litt etter litt, må jeg smyge bikinikroppen min ut i verden. Selvfølgelig kan jeg la det stå til og ta bomba uti, bare flerre av meg fillene og deige meg rundt med hodet hevet. Noen foretrekker sikkert denne kamikazetilnærmelsen til bikinilivet. Men for de aller fleste av oss er det å være fullstendig zen det sekundet vi tar på oss de små stoffbitene for første gang dette året, utopisk. Det skjer ikke.

Du vet den følelsen når du står i prøverommet og tester ut forskjellige varianter fra årets utvalg? I det ubarmhjertige lyset føles det helt absurd at du skal vise deg på denne måten i all offentlighet senere. Du står der og dytter den vanlige trusa di inn under bikinikantene og forsøker å få et bilde av hvordan den vil ta seg ut i skjærgården om et par uker. Er det denne modellen som er vinneren for sommeren 2014? Det er så mye å ta hensyn til: Strammer den for mye sånn at det buler ut på alle kanter, eller er den for slapp, sånn at den vil by på risikable situasjoner ved hopp og sprett? Vil den gi et ålreit skille, et som ikke skaper forviklinger med tanke på utringninger og slikt? Viser den meg fra min aller beste side, så godt det lar seg gjøre? Det er begrenset hvor mye man kan skjule, dytte inn eller opp, dekke til eller fremheve med noen kvadratcentimeter lycra. Det er også begrenset hva du klarer å føle deg frem til der inne i det støvete, lille rommet. Følelsen av solkrem og sand, lukten av salt hav og klukkingen fra bølgeskvulp lar seg ikke mane frem uansett. Om dette er vinnerbikinien, vet du ikke før du ligger der ute. Her inne er det bare å dra kortet og håpe på det beste.

Så kommer den første soldagen, og de små fillene skal luftes for første gang. Det er da jeg forsøker å mane frem følelsen fra da jeg studerte i Australia. Jeg har aldri tilbrakt flere timer i bikini enn det semesteret. Aldri har jeg vært brunere, og aldri har det føltes så naturlig å sprade rundt tilnærmet naken. Denne tilstanden av avslappet og harmonisk ja, jeg vil nesten kalle det velvære, vil jeg mane frem fra glemselen og bruke som et beskyttende skjold mot omverdenen. Men tilstanden av fullstendig bikiniklarhet vil jeg ikke oppnå før det har gått noen dager, kroppen har akseptert å være blottlagt og har fått litt farge. Det er derfor jeg i år har planer om å følge et godt råd jeg nettopp fikk: Kjøp bikini på tampen av sesongen. Ja, utvalget er utplukket og en smule spesielt, men bikiniformen er i hvert fall på topp! Så er det bare å brette sammen kuppet i den litt … uortodokse fargen du fant på salg, legge den i skapet og vente på en ny vår. Og så huske hvor godt du så ut i neonfargede frynser året før når du igjen står der som en nyfødt baby.

Lik Stella på Facebook!