Guros verden: Aldersbarometeret

"Når var det jeg slutta å være glatt i trynet?", undrer Stella-journalist Guro seg etter endt festivalsommer.

22. september 2014 av Guro Danielsen

 

Det er ikke festivalpublikummet som blir yngre, det er jeg som blir eldre. Høres kanskje logisk ut, men det var som et lys som gikk opp for meg da jeg innså dette på tampen av sommeren. Ellers i hverdagen er det ikke så lett å legge merke til at man blir eldre, for alt og alle rundt deg følger jo etter. Sakte, men sikkert beveger du deg over til litt annerledes utesteder, skjørtekantene forlenges med noen millimeter i året, mens lengden på håret går den andre veien. Nyansene er så små at du ikke ser dem før du får et sammenlikningsgrunnlag fra noen år tilbake. Som et gammelt miniskjørt du oppdager bakerst i skapet, når du snubler over det første profilbildet ditt på Facebook - eller står i inngangskøen til Slottsfjellfestivalen og er omgitt av rumpeballeshortser og glatte tryner. Når var det jeg slutta å være glatt i trynet?

Nå høres det ut som jeg er hundre år gammel, det er jeg klar over. Men denne sommeren ble det liksom gjennomgangstemaet; hvor gamle vi er blitt, hvor kjipt det er - og hvordan unngå at andre oppdager det. Eller, det er jo vanskelig å skjule, men det viktigste er å ikke ryke på en aldersmessig mismatch. Før Slottsfjell brukte jeg uforholdsmessig lang tid på å tenke på hvilke antrekk som ville signalisere de rette tingene. Det vil si: Ikke en som tror at hun er 19 år og überhip, men heller ikke ei gammal røy som har forvilla seg inn på festival. Så kan du forsøke å berolige meg med at det ikke er noen som tenker på det, at alle er mest opptatt av seg selv. Men det stemmer ikke! Personlig synes jeg en av de tingene som er best med festivaler, er å stirre på andre og dømme dem. Ikke for å være slem, og selvfølgelig ikke høyt, men alle gjør jo det samme?

Les også: Guros verden: Kos for sjela


I år så jeg flere som falt i de to kategoriene
jeg selv forsøkte å unngå. Så flaut, da. For dem. Det beste er selvsagt å ikke bry seg og bare slappe av og kose seg. All ære til dem som får det til. Men siden jeg i år har utviklet et aldri så lite alderstraume, klarer jeg ikke å slappe av hvis jeg ikke føler meg kles- og utstrålingsmessig veltilpasset. Hvis alt det er sånn nogen lunde på plass, blir jeg bare minnet på at jeg ikke er født på nittitallet hver gang jeg skal reise meg opp etter å ha sittet på bakken og må bruke litt tid på å få full førlighet i alle lemmene. Og selvfølgelig også når jeg ikke blir bedt om leg på utestedene. Og når folk du kommer i snakk med på dansegulvet, sier ting som: «Det er kult å være et sted der det er litt eldre folk». Da tenker selvfølgelig ikke vedkommende på geriatriske pasienter, men likevel.

Jeg skulle så veldig ønske jeg kunne se meg selv utenfra. Hva ville jeg sett da? Jeg snakket med venninnen min om dette da vi var på ferie i San Sebastian tidligere denne sommeren. Hva tenkte folk som observerte oss? At vi var to unge, freshe chicks på sydentur som kunne feste til solen gikk opp, for så å plaske rundt i Atlanterhavet på dagtid? Eller var vi et lesbisk powerpar som skulle utforske byens gourmetsteder? Eller var vi, skrekk og gru, to rødvinstanter som hadde latt gubbe, barn og bikkje bli hjemme i Norge for å dra ut og svinge seg?


Les også: Guros verden: Å rekke et fly

Det er helt tragisk å bekymre seg for slikt, selvfølgelig, og etter et par glass rødvin forsvinner paradoksalt nok mye av angsten. Akkurat som det bare skulle en liten påsa med sur hvitvin til på Slottsfjell før skuldrene senket seg. Så hjelper det selvfølgelig også med magiske konsertopplevelser som skifter fokus bort fra min egen egoistiske akse. Og da Bjørn Eidsvåg avsluttet hele ballet foran en skare aldrende publikummere med Obos-billetter, følte jeg meg riktig så ung og fresk. Helt til jeg stabbet meg ned fjellet og inn på siste bussen hjem til Nøtterøy sammen med nevnte gjeng.

Les også: Guros verden: Tid for raushet

Lik Stella på Facebook!