© Privat / Getty Images

Guros verden: Å rekke et fly

Tre flyplassopplevelser har gitt Stella-journalist Guro troen på at urinstinktene hennes er intakte.

31. juli 2014 av Guro Danielsen

 

De aller fleste  opplever heldigvis aldri en akutt krisesituasjon der overlevelsesinstinktet vårt virkelig blir satt på prøve. Det er jo ikke akkurat som om vi lever i villmarka lenger, og må flykte fra ville dyr daglig. Det nærmeste vi kommer er å ha 1% batteri på telefonen eller være tomme for nespressokapsler. Så hvordan ville vi reagert hvis vi ble utsatt for fare? Ville instinktene fra gamle dager slå til, eller har evolusjonen utvisket enhver evne til selvberging? For min egen del har tre flyplassopplevelser gitt meg svaret: I’m a survivor. Jeg har nemlig en slags overjordisk evne til å rekke fly, selv når alle odds er mot meg. Vanligvis sniker jeg aldri i køer, venter pent på tur og brøyter meg ikke frem noe sted. Jeg er stort sett alltid presis. Derfor er det i utgangspunktet usannsynlig at jeg skulle vært seint ute til et fly. Men det har altså skjedd tre ganger, og alle tre gangene har jeg hentet frem ekstreme urkvinneegenskaper jeg ikke visste jeg hadde.

Les også: Guros verden: Bikinifeber

Første gangen var i Milano. Jeg var alene, hadde vært på jobb, og skulle rekke et møkkatidlig fly. Flybussen humpet av sted og jeg innså at det ville bli knapt med tid. Da vi endelig kom frem, var jeg allerede litt stressa, og verre ble det da jeg skjønte at jeg var på feil terminal, at den riktige lå laaangt unna, og at det ikke gikk shuttlebusser. Jeg sto der i mørket på en ganske forlatt italiensk terminal og følte på desperasjonen. Men kun i et nanosekund. Så slo instinktene til, og jeg kastet meg over en mann i hatt som hadde sluppet av kona si. «Terminal uno, per favore!?» skrek jeg til ham. På magisk vis hadde jeg også hentet fram italienskundervisning fra folkehøyskolen fra helt bakerst i hukommelsen. Mannen forbarmet seg over meg, og kjørte meg til riktig terminal. Det ble 10 minutters klein kjøretur, og mange «grazie mille», før jeg spurtet ut og inn på flyet som aller siste person med silende svette og beltet i hånda etter sikkerhetskontrollen.

Les også: Guros verden: Livsstilsmisjonærene

Andre gangen: Barcelona. Igjen på jobb, og denne gangen i en leiebil sammen med en fotograf. Vi hadde kjørt over fjellene fra Frankrike, via Andorra. Et lite reisetips: Ikke dra til Andorra. Møkkasted. Som Svinesund i Alpene. Vi tok spisepausen vår der, endte med å bli seint ute, og mistet avkjøringen til flyplassen. Etter altfor lang tid flerret vi inn på leiebilparkeringen og kastet nøklene på nærmeste Avis-person før vi spurtet til innsjekkingen. Der sto verdens lengste kø. Flyet skulle gå om et kvarter. Da våknet villdyret. Fra innerst i mennesket som aldri dytter seg frem noe sted. Jeg kavet meg gjennom solbrente skandinaver og kastet meg over disken der fremme. Den forfjamsede fotografen sto igjen bak og observerte meg i full sving med å orge oss om bord.

Les også: Guros verden: App-etikette, takk!

Sist, og verst: New York. Da flybussen sto bom fast før vi hadde forlatt Manhattan, begynte jeg å bli nervøs. Da jeg hørte at det var en ulykke i tunnelen, og at ingen kom noe sted, skjønte jeg at det var krise. Hva skulle jeg gjøre, ta med meg mine to gigantiske kofferter og svømme? Det hadde vært litt av en historie, hvis jeg crawlet til Newark med 50 kilo bagasje. Da snakker vi urkrefter. Sannheten er nesten like imponerende. For da vi endelig kom løs, kjørte bussjåføren mot Grand Central Station i stedet. Da var det halvannen time til flyet mitt gikk. Jeg spente på meg sekk, veske og laptop-bag, tok en rullekoffert i hver hånd - og spurtet. Alle som har sett jernbanestasjonen, vet at det ikke er en lett oppgave. Jeg tryna så lang jeg var på perrongen, og fikk så vidt skvist meg inn på et stappfullt tog før dørene gikk igjen. Uten billett. Det gikk med en nødskrik. Adrena­linet holdt meg våken hele veien til Gardermoen.

Så hva er poenget mitt? At vi er heldige når akutte kriser bare manifesterer seg i form av flystress, kanskje. Men også at det er digg å få testet instinktene litt, og kjenne at man lever. I hvert fall når det ordner seg, og det blir gode historier i ettertid. 

Lik Stella på Facebook!