Sigrid Bonde Tusvik
© Einar Aslaksen

– Fløtt til Berlin! Det er her det skjer

– Det er her de lager forestillingene der det kastes avføring på publikum.

25. september 2018 av Sigrid Bonde Tusvik

Jeg har vært der mange ganger. Til og med feiret julaften der en gang, siden søsteren min jobba der og hele familien dro ned. Jeg har vært der som nyforelska, på klassetur på videregående, og nå sist på venninnetur. Berlin er byen du må dra til hvis du har blitt litt mett på livet. Hvis du har spist så mye på restauranter at du ikke hever et hår i øyenbrynet når du får skum og reddik på tallerkenen. 

Hvis du har kost deg så mye på teater at du ikke reagerer når hele ensemblet er nakne i siste scene eller hvis du har danset på nachspiel hver helg en hel sommer og tåler så mye alkohol at kroppen ikke kjenner en pøkk etter en hel flaske vin. Da du dra til Berlin. For å røske opp i din egen lille indierocktilværelse. For noen ganger, når jeg ser en hipster sykle på dum sykkel mellom trikkeskinnene på vei mot en grønn container for å jobbe med «urteprosjektet sitt», og han ser ut som en parodi på en D2-sak eller en michelinstjernekokk som lever om natta og sover om dagen, men har råd til steinvaska høyvannsbukser og linskjorte, selv om han ikke har hatt fast jobb på fire år ... Noen ganger da, når jeg ser han fyren, med vind i den smale barten over overleppa, vel, da tenker jeg at Oslo, min by, er et sykt fett sted å bo.

Jeg blir helt slått i bakken av at der jeg spiller inn podkasten min, i gamle Landbrukets hus, der er det små kontorer med gutter og jenter med 90-tallsolabukser og ribbestrikka gensere som strever på med ideer som verden trenger, så klart – innovative, gode miljøvennlige ideer om planter som skal erstatte flydrivstoff og juicer og restemat som erstatter fastfooden. Alt dette er så sykt kult. Du blir så imponert. Helt til du lander i Berlin. Da skjønner du plutselig: Så feil kan man ta. Min by er ikke fet i det hele tatt. Berlinerne derimot, de kan kunsten å være hipster uten å se ut som en. De ser rett og slett ikke ut. Og alle vet jo at det er definisjonen på «urhipsteren». 

Når du våkner opp og tar på neonrosa tights, olajakke uten noe under og en dårlig bøttehatt på hodet, uten i det hele tatt å ha sett deg i speilet før du kjapt sykler til en park for å synge technokaraoke sammen med en haug med andre som heller ikke bryr seg, da skjønner du at vi har langt igjen. Her har du også folk som prøver, så klart, ikke minst vi turistene som ramler utpå og drømmer om å være gentrifisert hipsterberliner i et døgn. 

Men når vi ser hun 60 år gamle sangeren på et utested med liveband inne, som synger Gnarls Barkley baklengs mens alle andre kjøler seg ned i en nydelig bakgård ute, hun som sitter flamboyant med en sveis som ser ut som er klippet med øks, med en joint i den ene hånda og en GT i den andre mens hun snakker med to unge kunststudenter. Da skjønner du: Fløtt til Berlin! Det er her det skjer. Det er her de lager forestillingene der det kastes avføring på publikum, det er her de kan leve på én krone i måneden, selv om jeg som nordmann ikke skjønner hvordan de holder ut å ha dårlig råd i en by med så mye gøy å oppleve. Der alle andre byer samler det kule og nytenkende i visse områder, møter du rart, sjukt og gøy i hver eneste bydel i Berlin. Nei, New York kan ikke sammenliknes. 

For her blandes alt sammen med sure gamle damer som skjeller deg ut på gata fordi du står i veien for dem, eller snobbete overklassetyskere som ikke skjønner hvor feil livsstil de har, når de bor i verdens hippeste hovedstad. En by full av rasister og fascister, men som har snublesteiner hvor enn du går på gata, med navn på alle jøder som er deportert, og brostein hvor enn du sykler rundt, for å markere hvor muren en gang gikk. Som har minnesmerker og pamfletter og statuer over alle som har kastet seg ut av vinduene eller prøvde å klatre over da muren ble bygget, eller bakgårder med kranser der mennesker er blitt henrettet under krigen. Som har kanonhull i veggene for å vise hvordan byen ble bombet og holocaustminnesmerker på de fineste tomtene i byen.

Alt dette virvaret av forferdelig tragiske hendelser gjør denne byen så unik, stygg og fantastisk. Alle disse sure ­folka, og disse sjuke kafeene som ikke prøver å være et mikrobryggeri som skal passe inn i et interiørblad, disse punkerne som sykler med bikkjene på sykkelstanga eller svartskjortene som kaster stein i demonstrasjontog på fascistpartiene som sitter i Riksdagsbygningen, alt dette er ekte og sunt å se. Så neste gang du ser en som prøver så altfor mye, med sandaler, skjegg og skyggelue på sparkesykkel med motor, så ROP etter ham: FLØTT TIL BERLIN! For det har alle som prøver godt av! 

Lik Stella på Facebook!