Sigrid Bonde Tusvik
© Einar Aslaksen

– Du som smeller til og som påpeker alle mine svake punkter

De viktigste som finnes. Venninnene!

18. august 2018 av Sigrid Bonde Tusvik

Du fine menneske som kjenner meg helt inn til margen. Som lar meg være usaklig og uintelligent i det ene øyeblikket, og skjerpa og smart i det neste, uten å kommentere det. Som lar meg være barnslig og teit og som ikke retter på meg når jeg sier noe feil på engelsk, selv om du vet hvor dårlig jeg er og du kunne lagd et poeng ut av det for hvert ord som kommer ut av munnen min. 

Som sier jeg ser kul ut i den nye jakka mi og forteller meg i en liten leddsetning hvorfor du elsker meg, uten å lage noe stort nummer ut av det. Som erter meg for at jeg er jålete, men som likevel lar meg sminke meg lenge fordi du vet jeg liker det. Som forteller andre rundt bordet hvem jeg en gang var, og hvem jeg er nå, og lar meg gjøre det samme med deg. Som sier «nei, sånn var det da ikke, du husker helt feil», men tåler at jeg skriver om historien vår fordi du skjønner at den versjonen høres gøyere ut enn sannheten. Som forstår når jeg vil se en smal, dum utstilling fordi jeg vil skryte av det til foreldrene mine når jeg skal fortelle dem hva jeg har sett av kunst, og som skjønner at dette er viktig, selv om vi skal le av det i mange år etterpå. 

Som ser i ansiktet mitt når jeg er lei meg og som lar meg snakke i loop om følelser som du har hørt jeg har gjort i tjue år, uten å si at du er drittlei. Som tør å kle seg naken foran meg, og som liker å danse til musikk jeg ikke har hørt før, og lar meg være hun som ikke skjønner seg på alt det siste man burde ha streamet og hørt der ute. Som lærer meg popkulturelle referanser og himler med øynene og sier «alle vet dette», uten at jeg føler meg dum. Som lytter til problemene jeg har om logistikk om morgenen og angsten for ikke å lykkes eller bli dødssyk og kanskje glemt. Som forteller meg dine verste tanker og stoler på at jeg kommer til å fortelle mine grusomheter tilbake.

Du som er sår fordi vi aldri møtes så ofte som vi gjorde og som føler at alt vi hadde nå er borte. Som likevel merker at når vi av og til er sammen, har tiden stått stille de ukene eller månedene siden sist og alt er som det alltid har vært mellom oss. Skjørt, rart, morsomt og raust. Som liker å baksnakke alle rundt oss og som likevel vet at all den baksnakkingen ikke er slemt ment, men en lek vi hatt gående siden vi møttes for første gang. Du som tåler å høre at du må skjerpe deg, eller bli bedre og være mer ærlig, uten at du går i kjelleren og tenker at nå er det slutt mellom oss. Du som ringer og sier «jeg kjører forbi deg akkurat nå, er du hjemme?», og som ikke blir lei deg når du skjønner at det er mørkt i alle vinduene og du må kjøre videre. 

Du som snakker om følelsene dine inni deg, som tror du er ærlig, men som viser med hele deg at du mener noe annet og alle vi andre rundt leser deg og ingen trenger å si noe. Du som smeller til og som påpeker alle mine svake punkter foran alle de andre og krever at jeg skal tåle smerten det er å høre noe så brutalt ærlig om meg selv og som skjønner at du går for langt, men vil dra meg den retningen uansett for å utfordre meg og se hvor min grense går. 

Du som tåler at jeg gråter, du som ikke orker det og du som ikke forstår. Du som vil mitt aller beste, men gir de styggeste ting i julepresang og du som aldri gir noe i det hele tatt og som synes jeg må forstå det óg. Du som forteller lite, men som alle vet alt om så du ikke trenger å si så veldig mye, fordi det synes på hele deg. Du som er helt lukket og som ikke vil vise de mørke krokene i sinnet ditt, for å beskytte deg selv. Du som lar meg komme for seint alltid eller avlyse i siste liten uten å bli skuffa. Du som vet når jeg trenger en sms og som skjønner når jeg er på topp og ikke mener noe vondt med at jeg selv glemmer å sende melding og spørre hvordan det går med deg. 

Du som før var en veldig god venn, men som nå er borte og som begge vet kommer tilbake om kanskje tjue år uten at det er noe stress. Du som tåler å være den som alltid blir avbrutt, men som ler mest av de andre og gir alle en god følelse når du er til stede. Du som er stille, men som klemmer hardt og lenge når vi møtes så du brister et ribbein av å klemme så hardt. Du som trenger å ikke bli sett, men bare få sitte i sofakroken og høre oss andre bråke og snakke. Du som vil stå på bordet og hyle og være i sentrum det ene sekundet og lar meg få lov til å gjøre akkurat det samme i neste.

Til alle dere over, dere er de viktigste som finnes:
Venninnene! 

Lik Stella på Facebook!