© Einar Aslaksen

– Det er fint at noen sier at vi er dårlige mennesker

Miljøtiltak vekker en absurd harme hos så mange, ironisk nok når alle vet at kloden koker og havet stiger.

16. mars 2018 av Sigrid Bonde Tusvik

Som komiker har jeg en frykt i meg for at alle vil ha et samfunn der ingen skal føle seg tråkka på eller mobba. Frykten er reell, det er ingen ting som tyder på at folk blir mindre hårsåre. Oftere og oftere får podkasten jeg lager med Lisa Tønne beskjed om at vi har gått over streken. Selv om vi altså lager et program du selv må laste ned og trykke på playknappen for å høre på, får vi stadig vekk beskjed av lytterne om at det vi sa i en episode var forferdelig for den som hørte på. 

Ett enkelt menneske, av de 150.000 lytterne den uka, kan bli så sinna at vi har mange mailrunder uten at noen av oss forstår den andre. I min karriere er jeg blant annet blitt uvenner med rasister, antifeminister og «Manne-gruppa Ottar». Men også folk med fedmeproblemer, og overspisere, og de på den andre siden; folk med anoreksi, folk med ME og krystallsyke, foreldre til barn med Downs syndrom, skilsmissebarn, eller som hun som var sinna på meg sa; det heter ikke det, det heter «barn av skilte -foreldre». Og jeg har blitt uvenn med en renholdsarbeider.

Sistnevnte fikk jeg faktisk et håndskrevet brev fra. Hun var en tidligere renholder som var dypt krenket av en tekst jeg hadde skrevet her i Stella om at jeg selv ville gjøre vaskinga hjemme, selv om det var en drittjobb. Brevet hun skrev så vakkert, håndkriftsmessig, handlet om at det absolutt ikke er en drittjobb, og at jeg bidro til å tråkke på en gruppe arbeidere som allerede var stigmatisert. 

Da jeg fortalte dette til en politietterforsker, der jeg satt på Manglerud politistasjon for å anmelde drapstrusler jeg hadde fått i ulike kommentarfelt i forbindelse med at jeg kalte en politimann i Nord-Norge for en idiot, og sa at jeg var for å ta inn forfrosne mennesker på flukt over Storskog, bare himlet hun med øynene. Jeg fortalte henne om alle som hater deg når du er kvinne og driver og snakker høyt i offentligheten. Og jeg mener at vi som gjør det, skal tåle både harselering og mye trøkk i media, men at det er overraskende hvor mye hat man kan få, enten man skriver en alvorlig kronikk, eller spiller en sleivete sketsj på TV man ikke selv har skrevet.

Kvinner i offentligheten får metervis med kommentarfelt skrevet om seg, av folk som hater dem inderlig, om at det beste hadde vært om de bare hadde forsvunnet fra denne kloden. Så når Stella i dette nummeret intervjuer hatobjekt numero uno, uavhengig av kjønn, politiker Lan Marie, så er det viktig at du husker på at hun skal bli ytterligere hatet i kjølvannet av dette. Hun er et overmenneske som står i en evig storm. Og hva er det som er så ille med henne igjen? Det at hun er miljøvennlig og synes at astmafolk også skal kunne gå på jobben en vinterdag i februar? 

– Det er et farlig tegn i tiden at folk ikke tåler hets

Miljøtiltak vekker en absurd harme hos så mange, ironisk nok når alle vet at kloden koker og havet stiger. Du kan godt være ego og si at det ikke angår deg, at du også var en ihuga aktivist i femte klasse, men så ga det seg da du fikk råd til å dra på backpackertur til Bali i en alder av nitten. Men du kan også tenke at det derfor er deilig at noen tar den kjipe rollen og gir deg straffegebyrer og pekefinger så det svir. Det er som dem som klikker hvis du sier at amming er bra. Som roper ut at da er det ammepress og det orker de ikke høre om. Eller når noen påpeker at det er lurt å være hjemme med barnet de første månedene, og får beskjed om at det er en holdning som tilhører femtitallet.

Jeg synes nemlig det er bra at vi har dette presset på oss. Det gjør ingenting at jeg blir minnet på at det er viktig å være hjemme og amme et lite spedbarn, selv om jeg raser ut av døra for å gå på jobb når ungen er fem måneder. Det gjør ingenting at jeg kjefter på meg selv når jeg setter meg i bensinbilen og fyker nedover i 110 kilometer i timen eller at jeg skammer meg når jeg nok en gang mener jeg trenger en ny treningsbukse, særlig når jeg faktisk bare trener en gang i uka, toppen. 

Det er fint at noen sier at vi er dårlige mennesker. Det er det som gjør at noen av oss skjerper oss og at verden faktisk går fremover. Så når det rykker i andre-gradskrenkefingeren din og du tenker: «Nei, NÅ holder det. Du kan faen ikke komme her og fortelle meg ... », så bør du heller si det samme til deg selv. For å ønske kvinner som snakker høyt i offentligheten døde, halshogd eller gjengvoldtatt er for drøyt, uansett hvor morsom kommentaren ser ut der og da. Men å tulle med karrieremødre og miljøsvin, innvandrere og voldtekt, det må vi aldri slutte med. Bare vi klarer å krenke med måte!

Lik Stella på Facebook!