Dette skjer med kroppen når du kutter ut sukkeret
© Getty Images

Stella tester: Sukkerdetox

Sukker har erstattet fett i rollen som kostholdsdjevel, men hvor vanskelig kan det egentlig være å kutte det helt? Vi testet sukkerstopp i en måned.

Hva: Kutte ut sukker helt. Det vil si alt som inneholder raffinert sukker, men også fruktose, kunstig søtning, honning, sirup og annet søtstoff.

Hvordan: Ved å følge den bestselgende oppskriften til australske Sarah Wilson, fra boken «Slutt med sukker» (ute på norsk nå). Åtte ukers detox-program, som avslører skjulte sukkerkilder og gir meg alternative oppskrifter.

Hvorfor: Sukker har erstattet fett i rollen som kostholdsdjevel. I boken skriver Sarah Wilson blant annet om hvordan tåken hun har hatt i hodet lettet, hun fikk en jevnere energi gjennom dagen, følte seg mer opplagt og lettere til sinns. En tilstand jeg har lyst til å oppnå.

Boken begynner med to ukers nedtrapping. For min del føles det overflødig, siden jeg ikke har altfor mye sukker i kostholdet fra før. Disse to ukene er for dem som drikker mye juice og brus, spiser syltetøy og slikt. Jeg kjører cold turkey, som det heter. For min del innebærer det å kutte alt inntak av godteri og desserter (som ikke er så innmari mye i utgangspunktet). Og så bøygen: Frukt og bær. Jepp, ifølge Wilson er fruktose verre enn sukrose når det gjelder blodsukkerøkning. Derfor må alt slikt kuttes helt for å avvende kroppen og bli kvitt sukkersuget. Bort med de to-tre fruktene jeg spiser i løpet av dagen. Jeg allierer meg med to venninner, som også kutter tvert.

Siden jeg allerede er vant til å lese på alt av innholdslister på matvarer (på grunn av cøliakien min), går denne delen greit. Det er nemlig mange skjulte sukkerkilder å være på vakt mot, i alt fra ketsjup til majones. Mange «lettprodukter» har erstattet fett med sukker, og er derfor dårlige alternativer. Wilson skriver at alt under to gram per 100 gram er ok. Prosjektet mitt går egentlig kjempegreit. Utfordringen er ettermiddagene, da jeg har pleid å døyve blodsukkerfallet med frukt. I stedet spiser jeg nå havregrøt laget på vann, med kanel. Smaker helt greit, og gir meg en mye jevnere energi gjennom dagen. Jeg merker at jeg ikke er helt i kjelleren før middag, og begynner å føle meg litt skarpere i knotten. Den ene venninnen min melder om influensaaktige symptomer som kommer og går, feber og vondt i kroppen, detoxeffekter jeg leser om i boken, men ikke opplever selv. Den andre venninnen sender Snapchat av seg selv som spiser en syndig plomme.

Det psykologiske aspektet er klart verst. Lysten på noe søtt går over ganske raskt, men lysten på å kose seg er det verre med. Det blir skremmende tydelig hvor mye følelser som er involvert i spisingen. Wilson forutser dette i boken, og foreslår et deilig ritual med en kanne te. Ikke like tilfredsstillende. Hun sier også at man kan spise nøtter eller fete oster, dette gir lignende koseeffekt, men du orker ikke spise mye av det, skriver hun. Hun om det. Jeg glefser i meg en hel spansk ost og sender onde tanker mot Australia. Det sosiale er også en utfordring. Heldigvis er kalendereren nokså tom, og jeg tillater meg selv vin. Det er litt på siden av reglene, men Wilson skriver at et par enheter er ok. Mulig jeg drikker en del mer ...

Konklusjon: Etter fire uker er det på tide å trappe forsiktig opp. Det vil si: noe bær og litt frukt (ikke de søteste typene, som banan og eple). Som søtningsstoff foreslår Wilson rismaltsirup. Men ellers skal jeg fortsatt ikke spise sukker. Jeg har merkbart bedre energi gjennom dagene. Vektnedgang har jeg ikke merket, men det er heller ikke overraskende med det inntaket av fett jeg har hatt. Venninnene mine forteller at de gikk ned et par kilo. Når influensasymptomene hadde gitt seg, følte hun ene seg mye bedre. Vi tar med oss de nye vanene videre i livet. Vi skal ikke være superstrenge, men bevisste.

En måned senere: Jeg var så fornøyd med å være kvitt søtsuget. Men så kom virkeligheten. Med fjellturer og sjokolade i sekken, familiemiddager med mammas hjemmelagde smuldrepai og sukkerpushende redaksjonssjefer på jobb. Plutselig satt jeg der med smågodtbollen og Gullrekka. Men jeg spiser fortsatt ikke frukt på ettermiddagene. Så da får jeg heller leve med å deise ned i sukkerdumpa i helgene noen ganger.    

Lik Stella på Facebook!