– Vi har blitt for grådige og tatt over planeten

Vi er herskerne og kan snart juble over at den siste tigeren er skutt og det siste biestikket er klødd på.

2. april 2017 av Kristina Moberg

Kristina Moberg er Stellas faste psykologspesialist, og blogger på Psykologblogg.no. Hun er opptatt av formidling også utenfor terapirommet, og skriver om stress, sårbarhet, sex, morsrollen, mindfulnesss, indre konflikter og mye, mye mer.

Hva husker du fra januar 2017? Jeg husker dagen der man fikk forbud mot å bruke dieselbil til jobben. Folk satt sinte og sure i lunsjen. De hadde brukt en halvtime ekstra med buss, barn hadde ikke blitt levert i tide og aktivitetene måtte droppes grunnet gåturen til matbutikken som stakk kjepper i hjulene for den vante effektiviteten.

Jeg har hatt et godt forhold til diesel, bil og fly. På ungdomsrommet mitt hadde jeg en stor plakat med en kjekk fyr i Diesel-bukse, der han fylte opp tanken på trucken. Gjett hvor mange ganger jeg drømte om å sitte på med ham. Lukten av bensin er litt god, sterk og stram. Dessuten assosierer jeg bilen med mine første opplevelser av selvstendighet, som jeg bare elsket. Første gang jeg fylte bensin på den skjønneste VW-bobla på jord med røde seter og egen kassettspiller som dundret «Killing me softly» med The Fugees, var jeg lykkelig. Sånn oppgir mange å ha det med bilen sin: Bil = Frihet og Flyreiser = Drømmer. Men gradvis har holdningene endret seg. Når jeg i dag fyller bensin på tanken, har jeg dårlig samvittighet. Det er som et hardt slag i fjeset på oss at virkelighetens forskning sier at vi bruker opp kloden. Det går liksom på identiteten løs.


«Jordkloden har feber» sier datteren min til meg en dag.

«Ja,» sier jeg. «Det har den.»

«Skal vi gi den medisin?»

«Kanskje,» sier jeg. «Det er ikke sikkert vi har lyst.»

«Hvorfor?»

«Vi er medisinen. Vi tobeinte må forandre oss. Alle sammen. Det er ikke sikkert vi vil.»

Når hun har åpnet døra til en så viktig samtale, begynner ordene å flomme ut av meg. Jordkloden er unik, sier jeg tydelig. Vi forsøker å finne tegn til rennende vann, yrende fugleliv og spennende dyreliv et annet sted i universet, men alt vi finner er tyste kjølige eller tyste glovarme planeter. Men jeg begynner å bli kjedelig å høre på, og pratestunden er over. Datteren min løper videre. Hun skal stå på skøyter med venner (siden snøen og skisporten har forlatt Norge). Hvordan vil vi måtte leve når hun er voksen? tenker jeg. Vil vi fortsette som nå, med effektivisering, produsering og forbruk? Eller vil vi roe ned, finne et jordstykke hver og dyrke vår egen mat? Jeg aner ikke. Men det jeg aner, er det som dere alle vet. Biene og humlene takker for seg. Isbjørnen svekkes og brunbjørnen dør. Økosystemet er forstyrret og menneskene har skylda. Vi har blitt for grådige og tatt over planeten. Vi er herskerne og kan snart juble over at den siste tigeren er skutt og det siste biestikket er klødd på.

Personlig syns jeg verdens ledere er uklare. Noen benekter de godt dokumenterte rapportene og sier at det er politisk korrekthet og maktspill. Noen samtykker til naturvitenskapens overbevisende funn, men sier at andre verdensdeler må ta ansvaret, så vi kan fortsette å være rike. Mens verdensledere i sine dyre dresser sydd av barnehender flyr hit og dit i forurensende fly på møter, kildesorterer jeg telys og kaffekapsler og fryser i kald bil for ikke å la motoren gå på tomgang.

Jeg vet ikke helt om jeg har rett, men det kjennes som at noen på toppen sier at de på bunnen skal leve enklere, mens de selv skal spise seg gode og mette og drøfte klimasaken med skyhøy lønn. Jeg vil se at klimaavtaler signeres via videokonferanser for å spare miljøet. Jeg vil se Mette-Marit på t-banen med tre barn som skal leveres i tre ulike barnehager. Jeg vil se kronprinsen i loete gensere kjøpt på Fretex. Jeg vil se Stoltenberg-familien sykle på sykler fulle av rust og Jensen gå med vinflaskene til glass- og metallcontaineren så hanskene lukter makrell i tomat og rødvin.

Jeg tror ikke jeg er alene om å kjenne en viss irritasjon over alt pratet hver og en av oss må gjøre, uten å se de velstående mektige gå først. Men antagelig må presset komme fra folket, fordi lederne er blitt for godt vant. På den store D(iesel)-dagen der Astma- og allergiforbundet fikk gjennomslag til fordel for sine astmasyke barn, troppet en del stortingspolitikere opp på jobben som lovbrytere. Da en journalist tok dem på fersken bak rattet i sine fete dieselbiler fniste de skamfullt og sa at de skulle betale boten. Ja, det har de vel råd til, men der og da sendte de også et viktig signal til folket: «Jeg er viktigere enn klimaet.» Fnis, fnis.

Fnis i vei, tenker nå jeg. Folk går med luftfiltre over nesa i Tokyo og vasker sot av ansiktet i London. De grønne lungene i Asias og Sør-Amerikas betydningsfulle regnskoger hogges til fordel for billig matproduksjon til Vesten (palmeolje-, soya- og kvegproduksjon.)

© Tess Jacobsen

Klimapsykolog Per Espen Stoknes sier at det er fem grunner til at folk og samfunn fortsatt vegrer seg mot å bidra til å behandle jordas lunger: Distance (avstand), doom (dommedag), dissonance (misklang), denial (benektelse) og identity (identitet).

Det første punktet handler om at folk må oppleve ting nært for at det skal være av betydning. Det å vite at en alge dør ut i havet, at fugler spiser plast eller at brunbjørnen i Russland forstyrres i vintersøvnen, kan oppleves for fjernt til at vi ofrer bilturen og flyreisen. Det er lettere å bli sur på at naboen røyker sigaretter utenfor din inngangsdør enn for at folk flyr til Brasil. Folk i Norge har kanskje begynt å våkne grunnet isbjørnen vi var så stolte av en gang, og at skiene må tas av ved fødselen, men det er fortsatt en lang vei å gå.

Det andre punktet handler om at dommedagsprofetier ikke motiverer til handling. Hvis enden er nær, hva er vitsen? Det er dypt passiviserende med verstefallstenkning. Sekter som roper om -dommedagen har aldri hatt sterk påvirkningskraft.

Det tredje punktet handler om samstemthet og misklang. Vi ønsker å fremstå samstemte med oss selv. Det er behagelig når vi handler overens med våre verdier. Jeg får en god følelse når jeg leser en bok fordi jeg har en positiv holdning til lesing og litteratur. Når jeg fyller bensin på tanken, kjenner jeg en misklang, fordi jeg får en dissonans mellom min atferd og mine holdninger. Jeg kunne fått det litt bedre ved å selge bilen. Men det ville gjort hverdagen utrolig vanskelig for meg, så jeg velger heller å tenke litt mer positivt om bilkjøringen min (ved å minnes Diesel-gutten og selvstendigheten). Dessuten fins det alltid noen som er verre enn meg!

Fornektelse er et sterkt mentalt virkemiddel vi benytter når noe er vanskelig for oss. Det handler om å benekte realiteten. Vi kan benekte at røyking fører til kreft, slik at vi kan fortsette å røyke. Vi kan benekte at noen har gjort noe slemt mot oss, slik at vi ikke blir triste. Eller vi kan benekte at naturvitenskapen har bred konsensus om de menneskeskapte klimaendringene og heller sette vår lit til de få utskuddene som sier at klimaendringene ikke påvirkes av forurensning. Jippi, sier vi. Da kan vi «kjøre på som før».

Identity har Stoknes lagt til som den femte og siste faktoren som kan få oss til å fortsette å være klimaverstinger. Det handler om hvordan vi beskriver oss selv. Passer vår selvbeskrivelse med miljøsaken – eller går den på tvers av den?

Stoknes mener at de 5 D-ene både kan forklare hvorfor vi ikke endrer oss når vi må – og kan være et bidrag til løsningen. Han mener at samfunnets ledere må treffe de 5 D-ene i folket. Man må gjøre klimasaken viktig for nærmiljøet, eksempelvis hva det betyr for dine egne barn og barnebarn at du slipper ut skadelige gasser fra bilen og pipa di. Man må slutte å si at jorda dør og heller fokusere på hva hver og en må gjøre. Man må feire at tiltak virker. Dissonans-mekanismen kan motivere folk til mer bærekraftig atferd, slik at også folks holdninger endres. Nå er for eksempel røyking u-kult. Holdningene til røyking er drastisk endret på et tiår. Forsvarsmekanismen benekting kan også snus til sunn motivasjon, nemlig ved å gi såpass klare og gode data som folk forstår. Forskere må bli mer populistiske og nå frem til målgruppen, ikke snakke fremmedspråk og mumle bak en PC. Kom ut og selg faget! Bare slik kan det ikke lenger gjemmes i bevisstheten. Det er også viktig at vi kan legge til «miljøbevisst» i vår identitet, slik at man blir stolt av det.

Kom igjen, Mette-Marit, Donald og Siv. Vi kommer sikkert til å klare å transplantere falske lunger i jordkloden dersom vi røyker jorda svart. Vi kan sikkert bo i egenbygde drivhusbyer frie for gatas utslipp, som fugler i bur og alene på kloden. Men før den tid, naturvitenskapens toppfolk sier at det ennå er tid! Jippi! Og synd å si det, men psykologiske virkemidler som holdningsendring og ansvarliggjøring kan ikke bære utfordringene vi har nå. Det må signeres nye lover og regler. Se på den suksessfulle røykeloven: her har man skremt og skremt med svarte lunger og dødelige beskjeder, men folk sluttet ikke røyke før det også kom en røykelov. Da tok man vekk hyggen og de 5 D-ene ble påvirket.

Kom igjen, Erna. Bruk pennen din! Og til oss andre, på D-dagen kunne vi ha skrytt over det sosiale bidraget og kjent oss stolte over å ha bidratt til at et barn den dagen ikke trakk like mange skadelige stoffer inn i sine små luftrør. Da kunne lunsjbordet vært preget av feiring og kanskje sjefen slått til med å gi en halvtimes reduksjon i arbeidstiden, til den lange bussruten. Miljøvern er ikke for sære folk i lusekofte lenger. Nå er det nyvinning, miljø og helse som er de nye mektige industriene. Det gjelder å henge seg på!  

Lik Stella på Facebook!