Seiler jord rundt med små barn og som gravid
© Anne Bråtveit

Tre barn, to voksne og en seilbåt i Karibia

Familieliv må ikke handle om matpakkesmøring, rushtid og logistikk. Anne og Kleng valgte en litt annerledes småbarnstilværelse.

12. januar 2018 av Maja Hattvang Larsen

Klippe plenen, måke snø, skifte lyspærer, trene, skifte olje på bilen, ha sex (...) Ingrid ble liggende våken og tenke på morgendagen, middag, fryseren, kjøleskapet, antrekk, elevene, kollegene, møter. Det rant mot henne av fremtidige gjøremål, og slik en turner ser for seg saltoen på bommen før hun i det hele tatt går opp på bommen, slik forestilte Ingrid seg hvordan hun om bare noen timer skulle stå opp til en ny dag, en ny dag hun så for seg som en hinderløype.»

Vi tenker på den som uunngåelig – hverdagen. Hyggelig på sitt vis såklart, men også slitsom, monoton, iblant kvelende kjedelig. Nina Lykke beskriver det perfekt i romanen Nei og atter nei, der hovedkarakteren Ingrid til slutt får nok og flytter inn i bilen. Der har hun alt hun trenger; en madrass å sove på, en primus å lage mat på, en balje å vaske seg i – og frihet til å dra hvor hun vil. Langsomt oppdager hun hvilke ting som faktisk er nødvendige og hvilke som er overflødige.

Men man trenger ikke vente til man er over femti og blir forlatt av mannen sin, med å hoppe av A4-karusellen. Eventyret er rett rundt hjørnet, der matpakkesmøring, åpningstider og rushtid ikke eksisterer. Det finnes familier som beviser det. Anne, Kleng, Liva, Edgar og Miti er en av dem. 

Fant båt til salgs i Karibia

Det var i 2008 Anne Bråtveit og mannen hennes, Kleng, først bestemte seg. De ville reise, gjøre noe annet, ha et prosjekt sammen. Etter litt research syntes de seiling virket spennende; å følge vinden, ha alt de trengte ombord, mulighet til å bli lenge et sted eller dra videre når det måtte passe dem. Ingen av dem hadde spesielt mye erfaring fra før – Kleng seilte litt i barndommen, og hadde vært på en og annen kompisseilas – men ganske raskt fant de en båt til salgs i Karibia, midt under finanskrisen, og fikk en god pris. Så oppdaget de at Anne var gravid.

– Vi tok en testseilas med den forrige eieren i jula. Han lærte oss båten, tok et lynkurs. Og så, når den lille var blitt fire måneder, dro vi av gårde, forteller Anne.

Litt kalde føtter rett før avreise fikk hun. Men om det ikke funka, var det jo bare å dra hjem igjen.

– Et tips er å ikke legge planer for langt fram, men heller ta ting som de kommer. Vi visste ikke om det kom til å funke, men hvis ikke hadde vi bare solgt båten og reiset hjem igjen. Dette gjorde vi kun fordi vi hadde lyst, og det var veldig befriende. 

På jordomseilig med små barn
© Anne Bråtveit

– Man blir ydmyk

Turen gikk fra Trinidad og opp langs kysten av Venezuela, innom ABC-øyene og Colombia og videre til Panama, der de besøkte indianerøyene San Blas. Etter å ha krysset Panama-kanalen bunkret de opp til langtur og forberedte seg på å krysse Stillehavet; fylte båten med mat og la i vei, først til Galapagos, deretter til Marquesas-øyene i Polynesia, dit Heyerdahl seilte i sin tid.

– Det er Stillehavet som er hjerteopplevelsen. Det var så langt unna hverdagen, vi var helt avkoblet resten av verden. Vi ble møtt av fantastiske folk overalt, det var varmt og deilig, eksotisk frukt, skoger og jungel, hvite strender, eventyrlig vakkert. Det var veldig inspirerende, man blir ydmyk.

Er det greit å flytte vekk fra sønnen? Få barn alene? Eller velge å leve livet uten?

Da de nådde Galapagos mistenkte Anne at de hadde en blindpassasjer. Hun var gravid igjen. Som de avslappa folka de er, bestemte de seg for å fortsette turen likevel. Syv måneder senere ble Edgar født, på Stillehavsøya Raiatea.

– Vi traff folk som hadde ulike erfaringer, blant annet et par fra Australia. De tipsa oss om et bra sykehus i Polynesia, så da dro vi dit tre uker før han ble født. Vi fikk tett oppfølging underveis også, på lokale helsestasjoner på stedene vi var innom.

Møtte mange likesinnede

Å krysse Stillehavet tok den voksende familien nesten to år. Men de hadde ikke fått nok, og fortsatte med å utforske Sørøst-Asia, for deretter å seile over Det indiske hav til Sri Lanka og India. Deres tredje barn, Miti, ble oppkalt etter storhavet på polynesisk. På veien møtte de mange som levde på samme måte.

– Det er et eget miljø, og vi seiler ofte samme rute. Man må følge sesongene, og seiler gjerne i samme farvann, med typiske steder man møtes for å bunkre opp. I starten var det fantastisk, for vi kunne alltid spørre folk om råd.

Med årene ble det de som kunne gi råd til andre. Selv om de ikke var erfarne seilere før de kjøpte båten, har både Anne og Kleng vokst opp med havet, oppdratt til å vise kjærlighet og respekt for det store blå. Og de seilte heller ikke alene. På den første turen, rundt i Karibia, hadde de Annes foreldre med, som kombinert mannskap og barnevakt. Siden har de fått selskap av både venner, familie og andre de har truffet på sin vei.

– Vi møtte en finsk jente på Fiji som vi fikk god kjemi med, så hun endte med å seile med oss i et halvt år. Det var fint.

Småbarnsfamilie seiler verden rundt
© Anne Bråtveit

– Man må gå inn for et sparsomt liv

For å få det til økonomisk har de benyttet seg av permisjonstiden med barna, brukt sparepenger, solgt leilighet med fortjeneste og leid ut hjemmet sitt. Heldigvis er livet på sjøen billig, i alle fall hvis du er innstilt på det.

– I Karibia er det dyrt, så der kan man tømme reisekassa fort. Man må gå inn for et sparsomt liv. Reparasjoner på båten var nesten eneste kostnad en periode. Dessuten jobbet jeg litt underveis, skrev reiseartikler og gjorde noen egne prosjekter. Jeg søkte om frivillig medlemskap i folketrygden, det kan man hvis man jobber i utlandet mer enn ett år.

Å bo i båt setter visse krav til måten man lever på, både plassmessig og rent praktisk. Underveis ble de flinke til å leve enkelt og mest mulig avfallsfritt. Matrester kasta de på havet, men annet søppel måtte de håndtere selv. De brukte tøybleier som de hengte i et tau etter båten for å vaske, tok klesvasken i elver og baljer med ferskvann.

– Det å bli mor for første gang må kunne sammenlignes med å frontkollidere i 200 km/t

– For meg var det viktig å gjøre det koselig ombord. Jeg ville ha det fargerikt, så jeg sydde masse putetrekk, pynta litt med kopper og kar i farger. Vi hengte opp bilder av venner og familie, spilte musikk og kosa oss. Fordi vi stort sett har oppholdt oss i tropiske strøk, bor vi for det meste ute i cockpit. Der er det trygt, barna kunne være der uten å komme noe sted. Så hadde vi netting rundt båten når de ble større. Det blir fort et hjem.

Seiler hjemover

Anne bakte mye ombord, mer enn hun pleide å gjøre hjemme.

– Det var ikke en helsetur, flirer hun.

– Men når vi var i land, hadde vi tilgang på masse deilig mat, som fersk frukt og grønnsaker.

De største opplevelsene hadde de på land, i møte med fantastisk natur og lokalbefolkning. Dagene til sjøs ble monotone og rutinepregede, med rorvakt og havregrøt. Anne beskriver det som å befinne seg på en annen planet.

– Det jeg savnet mest var venninnene mine. Jeg savnet å ha venner som man bare kan skravle med. Det var vanskelig for Kleng å fylle den rollen.

Skolegang er selvsagt et hinder for nomadelivet. Da den eldste datteren begynte på skolen, tok de seilet ned for vinteren.

– Vi er begge sosiale, og er opptatt av at ungene skal ha venner de ikke må reise fra. Så nå er det slutt på lange turer.

I sommer seilte de skuta fra Middelhavet og hjem til Oslo. Nå ligger den på Hovedøya og fungerer som hytte.

– Jeg tror vi har lært at det finnes alternativer til livet hjemme, at man ikke trenger å måle seg etter én standard. Jeg håper vi har blitt mer åpne. Vi har blitt veldig glad i havet og jorda, og jeg kjenner mer nærhet til naturen. Men vi har alltid tenkt at vi seiler hjemover. 

Lik Stella på Facebook!