Tar jobben knekken på deg?
© Getty Images

Tar jobben knekken på deg?

Det er lov å kalle en spade for en spade. Det er lov å snakke om at ikke alle arbeidsplasser gir oss god psykisk helse.

15. september 2017 av Kristina S. Moberg

Kristina Moberg er Stellas faste psykologspesialist, og blogger på Psykologblogg.no. Hun er opptatt av formidling også utenfor terapirommet, og skriver om stress, sårbarhet, sex, morsrollen, mindfulnesss, indre konflikter og mye, mye mer.

Du har vel lekt stolleken før. Mens musikken fenger, går barna i ring rundt noen stoler. Når musikken stopper, gjelder det å hive seg nedpå et sete. Det er bare en hake, det er ikke nok plasser til alle. Den som blir uten sitteplass, er ute. Den som er med på leken, får tåle steken, var det noe som het da jeg var liten. I arbeidslivet, det virkelige livet, møter jeg mange som ikke har en stol. Da er det ikke mye som minner om lek lenger. Hvor mye skal man tåle da?

I kantina på jobb ble det snakket om de mange som står utenfor arbeidslivet, økningen i uføretrygd og sykemeldinger. Det er mange som snylter, sa en. De andre nikket. Økningen i antall unge uføre er bekymringsfull – hvem er de og hvorfor kan de ikke jobbe, er spørsmålet mange stiller seg. Navs statistikk kan vise at psykiske lidelser er topp 3 på årsaker til uføretrygd, de andre på pallen er muskel- og skjelettplager og nevrologiske lidelser. Norge, det beste landet i verden, allikevel så får vi kreft, tarmsykdom, kroniske smerter, depresjoner, sterk angst og psykoselidelser. Eller er vi bortskjemte drittunger som jukser litt?

Snylte-teorien

Det er vel kjent at jobb er med på å gjøre oss mentalt friske. Vi får selvtillit, vi får bidra, vi får kolleger, et sted å gå til, vi får lønn og sosiale goder. Like kjent er det at arbeidsløshet sjelden medfører høy grad av lykke (ei heller økonomisk rikdom). Det ligger i kortene at jeg har begrenset tro på snylte-teorien. 

Man kan gå ut og shoppe etter en diagnose, men det er for de fleste en miserabel shoppingtur. Historien folk forteller er som regel langt unna en gøyal lek med Nav. Man snakker om et skjult og hemmelig hierarki i helsevesenet og Nav-systemet. Hjernesvulst og hjerteinfarkt og barn med alvorlig kreft ligger på toppen. Psykiske lidelser og kroniske somatiske sykdommer som vi ikke helt forstår, tar bunnplassen. Gunhild Stordalen har kanskje endret på statusen til kroniske sykdommer med alvorlig forløp, men hva med slitenhet, utbrenthet, psykiske traumer, sterk angst og alvorlig depresjon? Noe vi har mer skyld i selv, det er en vanlig oppfatning.

Forebyggende arbeid er det viktigste

Jeg deler bekymringen over det høye fraværet forårsaket av psykiske lidelser. Alle har sin bagasje og psykiske lidelser er nokså vanlige, akkurat som kreft og influensa er vanlig. Men jeg lurer på hva Norge skal leve av til slutt dersom vi skal synes synd på alle. 

Problemet er nok ikke at vi synes synd på for mange, men at arbeidslivet ikke vet hvordan de skal legge til rette for ADHD, asperger, traumer og angst. Det er lettere å be om en justerbar kontorpult enn å si at man blir utslitt av indre tankekjør og derfor må kunne gå tidlig hjem fra jobb i perioder. Kunnskap om psykisk helse må inn i mange fora og jeg kommer gjerne! 

Derfor må du bli flinkere til å si nei!

Forebyggende arbeid er naturligvis det viktigste – folk må slutte å krenke andre folk, gi barn en trygg oppvekst og unge jenter og gutter et sunt selvbilde. Vi må jobbe i begge ender, både med forebygging og psykologi i arbeidsliv.

Det finnes imidlertid noen Nav-kriminelle. Snyltere! Såkalte outlaws! De som velger den illegale veien med andre regler og normer enn samfunnets førende. Men det er ikke dem vi retter fingeren mot når vi fnyser av andres uteblivelse. Det er dem vi sammenligner oss med, vi er opptatt av. De vi tror har litt vondt i viljen eller er litt bortskjemte. Nabodama med høy utdanning og fin bil, barn og mann, som går hjemme og naver av ukjent grunn. Hvor mye angst har hun egentlig, der hun smiler og ler? Hun irriterer oss, gjør hun ikke? 

Utbrent av en for stressende jobb
© Getty Images

Kvinner ligger som gruppe litt høyere på Navs statistikk over midlertidig arbeidsrelatert fravær enn menn. Vi har naturligvis en litt annen livsreise enn menn, da mange kvinner går gravide og føder barn. Mens vi går gravide, er mange veldig kvalme, kaster opp mye, er bekymret for barnet og har smerter. Etter fødselen kommer de fleste seg bra, men mange strever med at kroppen krangler litt mer enn før. Vi har vunnet en av verdens beste svangerskapsordninger, og det føles bra for veldig mange mødre å få lov til å bruke seg selv i samfunnet etter cirka et år hjemme. Jeg kjente i hvert fall på behovet for å komme meg ut av huset, få en pause på jobb for så å komme hjem til den lille, matlaging og klesvasken. 

Et press som kanskje er litt sårbart å ta opp, er at arbeidslivet krever mentale ressurser og tilstedeværelse, og summen for mødre kan bli høye krav på flere områder. Noen av de mestrende kvinnene roper «skjerp dere, kvinner! Man klarer å jobbe og lage middag og synge nattasang! Du har dessuten en mann eller partner!» Men igjen, vi mennesker er så ulike med hver vår historie på ryggen. For noen blir skvisen mellom barnets behov, hjemmets skrikende rop om vedlikehold og krevende arbeidsliv rett og slett for mye.

Utbrenthet

En annen relevant faktor er kvinneyrkenes rammer og innhold. De vanligste kvinneyrkene er jobber som handler om å hjelpe andre mennesker. En potensielt givende jobb. Sykepleiere, hjelpepleiere, vernepleiere, pedagoger, leger og psykologer. Utbrenthet som begrep oppsto som forsøk på å beskrive et syndrom som kunne oppstå hos personer som arbeidet med mennesker. Utbrenthet består av tre faktorer: emosjonell slitenhet, kynisme og redusert selvaktelse. 

For å nå tilstanden av utbrenthet har de fleste hatt en lengre periode med kronisk stress, med opplevelse av ikke å ha evnen til å møte de krav som stilles, opplevelse av uforutsigbarhet og opplevelse av mangelfull påvirkningsmulighet i jobben.

Blir vi ulykkelige av å ha for høye forventninger til livet?

Heldigvis har mange veldrevne kunnskapsbedrifter forstått at flexi-tid, muligheten for å arbeide hjemme og økt medbestemmelse øker overskudd og reduserer negativt stress. Men i mange kvinneyrker kan man se langt etter slikt. Skulle tatt seg ut om sykepleieren ba om å få møte pasientene hjemme i stedet for på sykehuset.

Mest kontroll = minst stress

Mange har opplevd at ledere og arbeidsgivere føler seg gode og snille som gir andre en jobb. Jeg tenker heller at det er gi og ta. Ingen er snille, den ene jobber og den andre lønner. Det skulle bare mangle at det medfører rettigheter å være en arbeidstaker. 

Man gir jobben helsa og får lønn tilbake, er det noe som heter. Selv om jobb kan være gøy og artig, er det mange som opplever at det er lite igjen av krefter etter en lang dag på jobb. Litt avhengig av statusen dog, da de som er lengst oppi hierarkiet opplever mest restoverskudd! Dette er velkjent i stressforskningen: De med kontrollen opplever minst stress. Nøkkelen til stressreduksjon er nettopp kontroll og medbestemmelse. 

Snyltere i arbeidslivet?
© Tess Jacobsen

Psykologforeningen har en rekke kurs gående for psykologer i disse dager, der temaet er slemme ledere og vonde arbeidsplasser. «Når sjefen mobber», «farlig arbeidsmiljø» og «ledere med psykopatiske trekk». Her lukter det wow-faktor! 

Det er lov å kalle en spade for en spade. Det er lov å snakke om at ikke alle arbeidsplasser gir oss god psykisk helse. Jeg kjenner mange som har opplevd å ha en sjef med antisosiale trekk, som mobber, splitter og hersker. Men man er forsiktig med å si det høyt, man er jo redd for at det skal falle tilbake på en selv. 

Jeg har opplevd det en gang og det var grusomt. Min sjef fikk meg til å føle på noe som må kunne kalles nesegrus eller gå på trynet. Spesielt hvis jeg sa ham i mot, hevdet min mening eller fikk ham til å føle seg underlegen.

Mobbing i arbeidslivet

Noen av oss kan velge og vrake i jobber. Dersom arbeidsplassen mobber deg, kan du si opp og ta en ny jobb. Mange kan ikke det og mange ser det ikke før det er for sent. Da jeg skrev en oppgave om mobbing i skolen, ble jeg overrasket over mengden artikler om mobbing i arbeidslivet. Voksne folk mobber andre voksne folk – utrolig men sant! Vi mennesker har negative følelser livet ut. Misunnelse, sjalusi, avsky, sinne og hat. De fleste av oss har lært å håndtere dette bedre og bedre med årenes modning, men mange har ikke et indre rom for slike følelser. 

Noen skyter raskt på andre dersom noe går dem i mot. Misunnelse kan avle utestengelse, maktbegjæret kan avle kynisk atferd. Man klør seg i hodet over voksne folk noen ganger. En akademiker jeg møtte på min vei, opplevde å få flyttet kontorplassen sin i løpet av nattens mulm og mørke. Da han skulle låse seg inn på jobb en morgen, passet ikke nøkkelen. Sjefen viste fornøyd frem den nye arbeidsstasjonen hans, i en blindvei i en annen korridor, et lite kott av et kontor uten vindu. Det er alltid to sider av en sak, heter det. Ja, og noen ganger er det bare én.

Viktig å hive seg på hesten igjen

Mange som mister en stol, har opplevd å bli skvist ut. Finn deg en ny, sier man. Noen kan, andre kan ikke. Sjelen kan bli skadelidende på veien. Det som skal være en arena for lønn, sosial status, sosial deltagelse og engasjement – en god anstendig jobb – er for mange en historie med kapitler man vil glemme. Livet kan ha indre bomber vi ikke ser, og vi er nokså dårlige på å vite hvordan andre har det i sine liv.

Ydmykhet, raushet og velvilje er ord som er gode å ha og som vi kan øve på. Det er viktig, som alle nederlag i livet, å hive seg på hesten igjen selv om den ikke er like skinnende hvit og flott lenger. Vi må lete etter våre ressurser og se etter en passende plass i arbeidslivet. Når vi kjenner at det er stopp for alltid, kan det være viktig å huske på at vi er elendige til å spå i fremtiden.

– Om ett år kan du være på høyden igjen, sier jeg.

– Tror du virkelig det?

– Ja, det tror jeg.

Selv om det kan se mørkt ut, selv om man har tapt leken – er man ikke en taper. Ikke begynn å tro du er ute av leken, det kan bli selvoppfyllende. Vi får heie litt ekstra på de som leter etter en stol – og kanskje skal vi ta et oppgjør med snylte-teorien?

Lik Stella på Facebook!