© Getty Images

Sexspaltisten: Ute av min liga

"Hvorfor setter man noen på pidestaller over en selv på den måten, så det ender med at en bare ødelegger alt fordi man prøver å være noe man ikke er?"

Forfatteren av denne spalten er anonym, men la oss kalle henne «Tuva». Hun elsker å jobbe, drikke prosecco og ligge med alle hun har lyst til å ligge med som har lyst til å ligge med henne. Hun betaler også penger for sangene til Taylor Swift og har feriert mye på campingplasser.

Først ble jeg fra meg da vi fikk match. Jeg svipet høyre i går, men siden han er så utrolig kjekk og med i it-gjengen, driver med musikk og er bare så innmari mye kulere enn meg, regnet jeg ikke med han skulle gjengjelde tommebevegelsen. Men nå har han «liket» meg og! Vi har chattet (ble fra meg da han svarte på min åpningsreplikk.) Vi har møttes og tatt noen øl (ble fra meg da han faktisk dukket opp). Vi har ligget sammen (var litt fra meg da det skjedde). Nå har jeg så vanvittig flaks, nå er jeg heldig, det er once in a lifetime at jeg møter en som ham, for en gangs skyld har jeg ikke gått på kompromiss med checklista, dette her må jeg bare naile. Det blir bra. Vi blir nok kjærester. Han må bare ikke skjønne at jeg er interessert i ham, fordi da blir han skremt vekk.

Jeg er forelska eller noe. For jeg klarer ikke la være å drømme om at jeg snart skal gå sammen UAML (ute av min liga) nedover på Løkka, og at vi skal kile hverandre i offentlighet og at UAML kan være med i bryllupet til kusinen min i Italia neste år. Jeg skammer meg over mine egne fantasier, for han er så totalt ute av min liga at han aldri kan bli keen på meg av seg selv, jeg må lure ham.

Får en snap av UAML. Skal vente lenge med å åpne den så han kan tro at jeg er ute og gjør noe fresht og kult med alle vennene mine, inkludert de freshe og kule guttekompisene mine. Jeg setter på 60 minutters nedtelling med alarm, men grier ikke vente og bare åpner med en gang. Vil svare noe casualt og coolt, men får jernteppe. Snapsvarpanikk kommer. Jeg hadde glemt at det ikke er uavansert å være både kul, morsom, pen, smart, tilfeldig, impulsiv og uimotståelig i en og samme snap. 

Å bli kjæreste med noen ute av sin egen liga er en heldagsjobb. Det har gått 13 minutter. Googler «funny snap». Stjeler en idé fra internett. Jeg tar bilde av at jeg holder porselenshunden min og skriver at jeg har fått meg hund, men den er allergivennlig så han kan bare komme på besøk. (Jokepoint: Han er allergisk!) Det er kjempegøy og sjarmerende, pluss at jeg er kjempe-pen på snappen. Etter 16 forsøk har jeg bildet, sender det og får stygg selfie med «haha» tilbake etter tre sekunder. Herregud, han lo.

Jeg får ham til å le! Dette går vanvittig utmerket.

«Hva har du gjort i dag og hva skal du i kveld?» får jeg på en tirsdag. Lordilord!!! Jeg mister det. Har ikke tid til å freake ut, må svare genialt. Jeg har gjort noe kult og skal noe kult, men ikke noe som låser meg til noe kult, så jeg ikke kan gjøre noe kult med ham tilfelle han vil gjøre noe kult sammen med meg. Etter 43 minutter har jeg den. «Bare kuler’n, ække sikker etterpå, kanskje jeg stikker ut en tur? (vepseemoticon)» Jeg sender den til en venninne for avsjekk. Sier med det samme at vi kanskje ikke kan møtes etterpå. Får tilbake at hun skjønner ikke en dritt, hva skjer med vepsetegnet? Jeg sier at jeg prøver å ikke ved å være for «på» og at vepsen var en emojireferanse til strofen «stikker ut». Hun formulerer en ny.

«Bare henger hjemme, skal ikke noe spesielt. Skal vi finne på noe kult? (null vepseemoticon)»

Jeg tenker på det i tjue minutter, prøver noen varianter.
Sender den som venninna mi skrev, det kommer ikke til å funke.

Det funka (!!)

Vi drar og tar en øl (Hjeelp!)

Det er lørdag. Jeg skal ikke melde. Jeg melder ikke. UAML melder ikke. Hver melding som tikker inn, får meg til å hoppe som om jeg er en hund med støthalsbånd som bjeffer. Jeg snapper ikke. UAML snapper ikke.

Så snapper jeg likevel. En casual og cool tilfeldig snap. Det går 8 sekunder uten at han åpner den. Så 8 minutter. 8 timer. Han hater meg og ligger sikkert med noen andre han skal bli kjæreste med. Hele lørdagskvelden brukes på å glane ned i mobilen, og jeg sovner skuffa og lei meg mens jeg spiser panini. Neste dag svarer han «hehe» til snappen, jeg snapper casual morgenselfie tilbake med et filter som gjør meg ekstremt deilig. Han sier jeg er søt og jeg skriver hvor kul kveld jeg hadde og «hva skal du til uka?» Han svarer at han skal jobbe nokså mye. «Nokså»? Expectations.

Jeg hører ikke så mye mer fra UAML i uka som kommer. Alt blir kortere og kortere, bortsett fra tiden som går mellom hver gang jeg hører fra ham. Korte svar. Jeg skjønner ingenting, bruker venninnene mine som psykologer. «Han hadde jo sex med meg, man har jo ikke akkurat sex med folk man ikke er forelska i?» De svarer at «jo, det har man» men jeg hører ikke etter. Jeg fornekter det. I mange uker er jeg nede i kjeller’n. Jeg bruker tiden på å føle meg dum, ukul og alt det der. Jeg burde skjønt at jeg aldri hadde sjans på ham. Han var over min liga. Jeg er ikke god nok.

Og det er så feil. Han var aldri ute av min liga. Det finnes ingen UAML. Det finnes jo bare folk jeg setter ute av min liga. Hvorfor setter man noen på pidestaller over en selv på den måten, så det ender med at en bare ødelegger alt fordi man prøver å være noe man ikke er? Hvorfor fungerer vi sånn?Jeg etterlyser den biologiske redegjørelsen for dette. For det er bare en mann, liksom. Det finnes flere. Og du overlever.

Lik Stella på Facebook!