Sexspaltisten: Forelska på jobb

"Kaffemaskinen er jobbens utested. Alle single på alle jobber elsker kaffemaskinen."

Forfatteren av denne spalten er anonym, men la oss kalle henne «Tuva». Hun elsker å jobbe, drikke prosecco og ligge med alle hun har lyst til å ligge med som har lyst til å ligge med henne. Hun betaler også penger for sangene til Taylor Swift og har feriert mye på campingplasser.

Jippi, jeg gleder meg til å gå på min kjipe jobb, er det første jeg tenker når vekkerklokken ringer. Forbereder dagens helt normale «hei» som ikke skal vekke noen mistanker. Sjekker fjeset i selfiekameraet fem minutter før jeg når jobbdøren.

– God morgen, ja, sier jeg til kollegene mine i det åpne landskapet. Han er ikke kommet ennå. Går rett inn på do og sjekker fjeset, og fikser helt fjerne ting som har skjedd på de fem minuttene siden forrige sjekk. Så setter jeg meg ved pulten og smalltalker med de uviktige kollegaene og venter på å hente meg kaffe. Men ikke ennå. Ikke ennå. Ikke ennå. Hva faen da. Jo. Der kommer han. Han tar av seg jakken og setter seg ved dataen, og jeg har lært meg at han alltid logger seg på maskinen før han henter kaffe. Så er vi i gang. Jeg fyker opp, rolig. Kaffemaskinen er jobbens utested. Alle single på alle jobber elsker kaffemaskinen.

Morgenen er ikke det beste tidspunktet å være ved kaffemaskinen, for det er så mye dårlig klientell og fæl smalltalk der, så vi får ikke noe alenetid uansett. Kaffehentingen nå er mest for å si «hallo» og bryte dagens is. Men denne morgenen er alt annerledes, det er ingen ved kaffemaskinen, bare han. Jeg tyr til frasen jeg ofte sier når jeg må samtale uforberedt:

– Nok en dag ødelagt av ansvar.

– Ja, vet. Jeg har sprit i kaffen.

Begge ler, som alltid, og så går vi tilbake på plassene våre og blir der helt til lunsj. Vi klarer alltid å havne på samme lunsjbord. Pleier å somle såpass rundt buffeten at jeg kan passe på å havne noenlunde i rekken rundt ham når vi skal finne ledige plasser. Denne dagen kommer han ikke ned. Hvilke mennesker er det som booker møter over hans lunsjtid? Sterkt avsky føler jeg.

Kaffetørsten begynner å melde seg igjen klokken to, så jeg venter på at han skal hente seg kaffe. Henter jeg kaffe nå, blir det fjernt hvis jeg gjør det igjen når han skal gjøre det. Jeg føler meg som en stalker og tenker «herregud, hent deg kaffe, du er avhengig av en mann for å gjøre det, antifeminst!» Men så reiser han seg. Skal han hente kaffe? Ja. Vi er i gang. Jeg fyker opp, men rolig. Går mot jobbens utested, gjør entré til kaffemaskinen.

–  Hellow, sier jeg.

–  Yo, sier han. Venter på at kaffen fyller koppen. Han famler med suketter og melk og gudene vet hva.

–  Hva skal du i helgen a? spør jeg som om jeg bare tar det ut av det blå.

–  Til Kragerø. Noen kompiser av meg har hytte der.

Skjebnen prioriterer ikke oss. Å møtes utenfor jobben skjer aldri tilfeldig, uansett. Oslo er ikke en liten by. Vi har ingen felles venner, vanker på forskjellige utesteder og bor på hver vår side av byen. Vi hadde aldri kjent hverandre hvis det ikke var for jobben.

–  Skal dere på lønningspilsen, eller? spør min beste jobbvenn som kommer bort.

Jeg tar en stor slurk av koppen så jeg ikke kan prate og han må svare først. Holder kaffen i munnen lenge.

–  Tja, vet ikke, kanskje. Skal dere? sier han nonchalant.

–  Tja, kanskje det, får se, sier jeg enda mer nonchalant. 

Det spilles hard to get og kostbart på jobbens utested.

Vår faste psykolog advarer mot å flørte med kollegaer.

Lønningspils. Fredagsøl. Sommerfest. Og hvor lenge det er til julebordet. Sånt tenker jeg på mens jeg sitter der ved plassen min. Jeg leser skremselsartikler på nettet om det vi driver med, og tenker at jeg lett slutter i jobben om dette går til helvete. Er så lite spenning i livet at dette skal jeg unne meg. Så slår klokken fem. Ikke noe sex på kopimaskinen i dag heller. Jeg begynner å kle på meg da jeg ser at han begynner å kle på seg. Vi kan ta følge i femten meter. Da skilles våre veier uansett, for han kjører bil og jeg tar trikk. En dag skal jeg spørre om jeg kan sitte på et sted som ligger på veien han kjører, jeg må bare gjøre ordentlig research først så det blir troverdig og ekte og han ikke blir stressa og tror jeg vil føde hans førstefødte sønn.

Jeg går mot ytterdøren, akkurat når han skal til å gå, nøye planlagt fra min side. Men da setter han seg ned ved dataen igjen, og det er altfor sent for meg å somle mer når jeg allerede er på vei ned trappen, det er ingenting i en trapp som kan dra ut tiden mer nå - nei, jeg må bare gå.

–  Ha det, ja, sier jeg og han sier «ha det» og ser på meg, og alle andre på jobben sier også «ha det». Så går jeg de femten meterne, ekstra sakte. I tilfelle han vil bykse etter, skal ikke ta fra ham den sjansen. Men true life er ikke som en romantisk komedie fra 90-tallet, det har jeg lært på tredve år. Så jeg går bare på trikken. Og så var nok en dag på jobb – for en som har hooket opp med kollegaen sin et par ganger, og faktisk blitt litt betatt av ham – over. 

Lik Stella på Facebook!