– Jeg måtte velge mellom å få behandling og gå gravid selv, eller ikke å bli mor i det hele tatt

Eggdonasjon: Hvordan kan noe som føles så riktig for de involverte, føles så galt for andre?

21. april 2017 av Anne Margrete Aasgaard

Nydelige lillemor, sier Nina Jensen til den én måned gamle datteren som pludrer på armen hennes.

En 45 år gammel kvinne som ammer barnet sitt, er kanskje ikke så spesielt, men Nina er alenemor til Chantelle. Og selv om hun har båret frem begge barna sine, er de genetisk sett ikke hennes.

Likebehandling eller tukling med naturen?

For noen er eggdonasjon et eksempel på likebehandling av kjønnene, og ikke mer kontroversielt enn sæddonasjon. Andre anser det som tukling med naturen. Frontene er steile, nå som regjeringen snart skal legge frem forslag til endringer i bioteknologiloven; den som regulerer hvilke metoder for assistert befruktning som er tillatt.

Da Nina var 20, sa hun at hun skulle få mann og barn når hun ble 25. Da hun ble 25, sa hun at hun skulle få det når hun ble 30. Da hun rundet 30, sluttet hun å si noe som helst. Chantelle og storesøster Noelle (snart 2) er resultater av besøk på en fertilitetsklinikk i Barcelona.

– Når man vokser opp, ofrer man det ikke en tanke at man kanskje ender opp som over 40 og singel. Og at man må dra til utlandet og få barn på en klinikk, sier Nina. 

I Norge tillates ikke enslige å benytte seg av assistert befruktning. Nina hadde råd til å reise utenlands og prøve én gang, og siden sjansen for å lykkes med egne egg var minimal, gikk hun heller for sæd- og eggdonasjon. Før fødselen syntes hun at det var sårt, men nå, når hun sitter her med døtrene, er følelsen glemt. 

Valget falt på Spania fordi eggdonasjon er lovlig der, og på grunn av hennes egne mørke trekk. Når barnet ikke kom til å få trutmunnen som er typisk for morssiden i familien hennes, kunne de spanske donorene kanskje gi barnet et utseende som likevel minner om hennes?

Nina har fått to barn ved hjelp av egg- og sæddonor i Spania

Nina Jensen er ikke genetisk mor til døtrene sine. Men mamma, det vil hun alltid være.

© Alberto Palladino

Adopsjon var ikke en mulighet

– Jeg var innom tanken om å adoptere en gang i tida, men når du er alene, kan du egentlig bare glemme det. Siden jeg har leddgikt var det ikke sjans. For min del var dette den eneste muligheten. Jeg måtte velge mellom å få behandling og gå gravid selv, eller ikke å bli mor i det hele tatt, sier Silje (43), som ikke vil at vi bruker etternavnet hennes.

Hun har et syndrom som gjør at hun ikke kan få barn uten eggdonasjon, men hun hadde ikke tenkt på det som en reell mulighet før moren hennes nevnte det i en bisetning – når hun egentlig snakket om hvor lyst hun hadde til å bli bestemor (veldig). Derfor begynte Silje å undersøke mulighetene for å bli mamma, og de var gode, i hvert fall hvis hun dro utenlands.

– Jeg følte meg på en måte diskriminert. Er du en dame som ikke kan få barn, så må du bare akseptere det. Men hvorfor skal du gjøre det, når det er flere muligheter i nabolandene våre? Det henger ikke på greip i min logikk, sier hun. For nesten fem år siden reiste hun derfor til en russisk klinikk for egg- og sæddonasjon, noe som ga henne en sønn på første forsøk. Han har i dag blitt fire år.

– Han er en liten akrobat, som alltid har fått skryt for å være flink fysisk. Det må være de russiske genene, tenker jeg, for det har han ikke fått av mor si, ler hun.

Ufrivillig barnløshet

Ifølge Ønskebarn, en norsk interesseorganisasjon for og med mennesker som sliter med å få barn, opplever omtrent 10 prosent av prøvende par det som kalles ufrivillig barnløshet (infertilitet). Å bli definert som ufrivillig barnløs, blir man først etter ett års prøving uten å bli gravid. For mange er dette en midlertidig tilstand, ettersom prøving og eventuell behandling gjør at mange til slutt får barn, men for noen er den vedvarende. Tone Bråten er terapeut spesialisert på ufrivillig barnløshet. Hun møter mange norske par som etter et år går i gang med IVF (prøverørsbefruktning) ved et offentlig sykehus, hvor de får dekket inntil tre forsøk.

– Det er ulogisk for oss om IVF ikke virker, siden vi er vant til å få gode resultater i andre prosjekter, om vi fokuserer på det og opplever å gjøre alt «riktig.» Men dette prosjektet er helt annerledes, sier Bråten.

Det er sjelden at parene gir opp etter disse tre forsøkene, for hvis de skal stoppe med IVF, må de kjenne at de har gjort alt først. For de aller fleste blir prosjektet det viktigste i livet, og det kan føles som om alt annet er på vent. All energi rettes mot det ønskede barnet, og uvissheten om når det skjer, gjør planleggingen vanskelig. Faren er at det begrenser livskvaliteten til paret, og det er det Bråten jobber med, når hun månedlig snakker med mellom 60 og 70 ufrivillig barnløse par. 

Hun kan ikke gi paret barn, men hun hjelper dem med å stå i prosessen. Enten går de videre hos en privatklinikk i Norge, eller så reiser de til utlandet for behandling der. En sentral årsak til at stadig flere norske kvinner gjør det, cirka 200 i året ifølge TV2, er at Norge har strengere regler på dette enn mange andre land. I Europa er det, foruten Norge, kun Italia, Tyskland og Sveits som ikke tillater eggdonasjon.

Nina har fått to barn ved hjelp av egg- og sæddonor
© Alberto Palladino

En av de sterkeste innvendingene mot eggdonasjon er at morsbegrepet blir utydelig når barnets genetiske og biologiske mor er to forskjellige kvinner.

«Med eggdonasjon etableres et skille mellom hvem som er barnets genetiske mor og hvem som er barnets biologiske mor. Da aksepteres å flytte egg fra kvinne til kvinne. Eggdonasjon er etisk sett mer krevende enn sæddonasjon. Og det åpner skrankene mot surrogati,» skrev Senterpartiets Kjersti Toppe i en kronikk på NRK.no i januar.

Eller som Magnar Kleiven i Norges Kristelige Legeforening formulerer det: «Det har vært et hyppig argument at siden sæddonasjon er tillatt, må det i likestillingens navn også være tillatt med eggdonasjon. Vi vil snarere hevde at dersom barnets rettigheter skal ha tyngde, må både sæddonasjon og eggdonasjon være forbudt. Og barnets rettigheter må være å kjenne til, og vokse opp sammen med, sin biologiske far og mor.»

Les også denne saken om utradisjonelle mammaliv.

Ønsker mer åpenhet

– Det er veldig store kulturelle forskjeller mellom Norge og andre land. Jeg har et inntrykk av at vi i Norge har en formening om at eggdonasjon er å gi bort et barn, men hvis du reiser til utlandet og snakker med en donor der, så vil donoren si at den bare gir bort en eggcelle. Den i seg selv kan jo ikke utvikle seg til et barn, derfor pleier jeg alltid å si til foreldrene at «dere er foreldrene til dette barnets eksistens. Dette barnet ville aldri eksistert, hadde ikke dere bestemt dere for å kombinere denne eggcellen med sædcellen til mannen din, og det er faktisk du som bærer det frem til livet,» sier Bråten.

Nina Jensen er fast bestemt på at hun skal fortelle barna sine om måten de har blitt til på, fordi hun ønsker å bidra til mer åpenhet rundt eggdonasjon.

– Det viktigste for meg er at barna kommer ut av kjærlighet. Ikke om det er sæd- eller eggdonasjon. Det er jeg som har båret dem frem, så for meg kunne det ikke ha vært mer mine barn. Jeg er verdens stolteste mor, og det er alt jeg tenker på, bortsett fra hun som har gitt meg eggene sine. Hun tenker jeg mye på. Jeg lurer på om hun vet hva hun har gitt meg. Jeg synes det var mer jobb å være alene, og hige etter å få familie, enn det er å være -alenemor for to barn. Hadde jeg hatt ett ønske, ville jeg ha truffet henne.  

Runa har donert bort egg

Opptil ti kvinner kan ha født Runas genetiske barn etter at hun donerte egg ved en fertilitetsklinikk i fjor.

© Amelia Karlsen

Eggdonor i England

Det er et halvannet år siden Bodø-kvinnen Runa Trones (28) stod på undergrunnsbanen i London og la merke til en lys reklameplakat for en fertilitetsklinikk som søkte etter eggdonorer. Runa begynte å tenke på venninnen som nylig hadde fått beskjed om at hun ikke kunne få barn på den tradisjonelle måten, og som hadde trengt hennes støtte for å komme seg gjennom det.

– Tankene mine gikk videre til andre som er i samme eller verre situasjoner, som ikke har anledning til å få barn, sier Trones, på telefon fra London. Et halvt år senere bestemte hun seg for å kontakte eggbanken, og derfra gikk det fort unna med intervjuer, medisinske tester og psykologsamtaler, siden de har mangel på donorer i England. 

Etter å ha gjennomført to hormonkurer, som stimulerer eggstokkene til å modne flere eggceller i én menstruasjonssyklus, ble til sammen 36 eggceller høstet. Noe som kan ha gitt opptil ti ufruktbare kvinner muligheten til å bli gravide, som også er maksgrensen per donor i Storbritannia.

I januar var det ni måneder siden første gang Runa donerte egg. Om det har blitt barn av det, vet hun ikke. Kontakter hun fertilitetsklinikken, kan hun få vite fødselsmåned og kjønn, men vet ennå ikke om hun skal gjøre det.

Har du noen gang fått spørsmålet «skal du ikke ha barn snart»?

– Jeg ble oppfordret til å skrive et brev til eventuelle barn av dem som mottar egg. Håpet er selvfølgelig at de deler det med dem, hvis det skulle bli barn. Jeg har skrevet om min bakgrunn, hvorfor jeg ønsket å donere, og at familien min og jeg er åpne for at de kan ta kontakt. Men det er ikke noe press, det må være noe de gjør fordi det føles riktig for dem. Muligheten er jo der, for at noen kommer til å ønske seg søsken av samme donor, og da kunne jeg gjerne stilt opp igjen, sier Runa.

Hun har for øvrig vært åpen med familie og venner om donasjonene, og fikk seg dermed en veldig stolt far, iallfall etter at han fikk summet seg litt.

– Hva hvis du får egne barn, vil du fortelle dem at de kanskje har noen genetiske halvsøsken?

– Ja, det vil jeg nok gjøre. Jo mer åpenhet det er, jo lettere blir det for andre å prate om det.

– Ikke en lettvint løsning

– Jeg tror det er mange som ser for seg at det kun er eldre businessdamer som gjør dette: «vi glemte visst å bli gravide, så nå skal vi få barn på denne måten.» Men det er ikke sånn. Jeg har pasienter helt ned i 25-årsalderen. Det kan være flere grunner til at de trenger eggdonasjon, som at de har en sykdom, gener de ikke kan føre videre, eller kanskje har kommet i tidlig overgangsalder. Et kjempeviktig poeng er at eggdonasjon aldri er alternativ nummer én. De aller fleste har prøvd å få barn med IVF først, noe som kan ha tatt mange år. Hun på 43 år som noen tenker kommer til å bli «den gamle mora,» har kanskje holdt på i åtte år alt før hun må velge eggdonasjon, sier Bråten.

Hun understreker at det ikke er en lettvint løsning. Kvinnene må igjennom to emosjonelle prosesser i overgangen fra å bruke egne egg til å motta eggdonasjon. Den ene er å sørge over og akseptere at de ikke kan få biologiske barn, den andre er å motivere seg selv til å motta egg, noe som jo er tabu. Ofte er det den høye suksessraten som lokker. Ved eggdonasjon kan det være 60 til 70 prosent sjanse for graviditet per forsøk.

– Etikken blir veldig vanskelig, fordi det ikke er lovlig i Norge. Kvinnene får ikke aksept fra det norske samfunnet, og må selv finne forestillinger og tanker i hodene sine, på at dette er et ok valg å ta, sier hun og tar en pause.

– Når jeg ser de parene som endelig lykkes, etter årevis med behandlinger, oppturer og nedturer, er det helt fantastisk når de endelig sitter med ønskebarnet i fanget.

Lik Stella på Facebook!