Supermodell Iselin Steiro med datteren Sara Jakobine. Kombinere barn og karriere.
© Renate Torseth

– Jeg fikk et spark i ræva da jeg ble gravid

For ti år siden satt supermodell Iselin Steiro seg tre mål for modell­karrieren. To av disse nådde hun etter at hun fikk datteren Sara.

26. oktober 2017 av Helena Brodtkorb

Jeg vet ikke … Iselin Steiro smaker ettertenksomt på spørsmålet. Hun sitter i skyggen av et epletre i hagen sin og forsøker å vekte ordene når hun skal svare på hvordan det er å være både modell – og rollemodell for datteren Sara (2). At dette utseendefokuserte spørsmålet er det første hun får servert, ser ikke ut til å plage henne. Men det er utvilsomt et spørsmål uten fasit. På den ene siden er moteindustrien kanskje et narreskip hvis eneste formål er å kapitalisere på unge kvinners dårlige selvbilde, på den andre siden er modellyrket en jobb Iselin er god i og har suksess med. Og sannsynligheten for at Sara har arvet hennes sjeldne fysikk er overhengende.

– Jeg har ikke tenkt å nekte henne å prøve seg som modell hvis hun absolutt vil det, men jeg vil ikke at hun skal tro at det er det viktigste i livet.

– Har modellambisjonene vært det viktigste i livet for deg?

– Nei, aldri. Dette med at jeg er modell er jo noe jeg har undertrykket store deler av livet.

Og det er historien om Iselin Steiro kort oppsummert – supermodellen som ikke ville være modell. Som brukte store deler av tjueårene på å nekte for at den internasjonale suksessen var noe mer enn en svært innbringende hobby. I en periode introduserte hun seg i middagsselskaper som arkitektstudent, og la ydmykt til at hun «gjorde noen modelloppdrag på si».

Lære hva det å være trøtt egentlig er

Etter å ha sjonglert seg gjennom en bachelor på arkitekthøgskolen, med to permisjoner til modelljobbing, og svingt innom et tenkeår med psykologi på Blindern, fikk hun på tampen av tjueårene brått utdelt en ny skjebne. Hun skulle bli mamma.

Hva var det største sjokket?

– Før jeg ble mor trodde jeg det umulig kunne være så slitsomt som folk sa. For å si det sånn. Jeg har jobba tusen timer i døgnet. Jeg har vært kronisk jet-lagged over flere år. Jeg har vært sliten før!

– Og?

– Vel, jeg fant jo fort ut at det hadde jeg ikke.

Sara tok ikke flaske og spiste ikke fast føde før hun var ti måneder gammel, noe som, for uinnvidde, betyr at man som mor er bundet til barnet sitt tjuefire timer i døgnet uten mulighet for å ta noe særlig hensyn til egne behov, heller ikke de mest prekære. Det er kort sagt en tid der prat om «likestilling i hjemmet» kan fremstå som ren propaganda.

– Mot slutten satt jeg bare og stirret i veggen. Det at jeg ble så sliten, trigget et sinne jeg virkelig ikke ante at jeg hadde i meg.

– Skrek du til henne? 

– Jeg har gjort det, men angret som en hund etterpå. Det var en fase jeg var mye alene med henne fordi Anders spilte inn tv-serien Nobel, og hun sov elendig og våknet halv fem hver morgen, og bare klaget fordi hun egentlig var trøtt. Jeg fikk så nok at jeg skrek hold kjeft! Hun begynte selvsagt å gråte, og det var en vekker. For da måtte jeg virkelig begynne å tenke på hva slags mor jeg ville være.

– Jeg fikk et spark i ræva da jeg ble gravid

Å være bortreist på jobb for Iselin, innebærer typisk tre reisedøgn, maks fem. Akkurat det avbrekket synes hun er deilig, men så kommer savnet snikende, til hun på tredje dagen kjenner at hun bare hjem til Sara.

– Har du noen gang angret på at du fikk barn?

– Nei. Med barn er det så mye av begge deler. Man kan velge om man vil bruke en hel kveld på å klage over tap av egentid, kjærestetid og spontanitet. Men man kan også bruke en hel kveld på å snakke om hvor fantastisk det lille mennesket er, at man ikke kunne forestille seg verden uten.

I takt med at kveldene med klaging ble færre og færre, skjedde det også noe med forholdet til modellkarrieren.

– Endelig greide jeg å anerkjenne hvor mye jobben har betydd for meg. Jeg fikk rett og slett et spark i ræva da jeg ble gravid, barn ble en veldig organiserende faktor i livet. Jeg bestemte meg for å kjøre på med modellkarrieren mens jeg fortsatt var ung, før jeg skulle gå i gang med arkitektstudiene for fullt igjen. Jeg innså at grunnen til at jeg hadde tvilt på studiene, handlet om at jeg ikke hadde vært klar for å nedprioritere modellkarrieren som jeg innerst inne har elsket uten å innrømme det, hverken overfor meg selv eller andre.

De to siste årene, post baby, har Iselin derfor brukt på å gå av med flagget til topps. 2016 var hennes mest innbringende inntektsår noensinne. Straks er hun klar for å gyve løs på en mastergrad i arkitektur og satse fullt på det.

– I begynnelsen av tjueårene satt jeg meg tre mål for modellkarrieren, og to av dem – cover på franske Vogue og Hennes og Mauritz-kampanje – nådde jeg etter at jeg fikk Sara.

– Og det siste målet?

– Det sier jeg ikke hva er, smiler Iselin.

Hun må tenke litt før hun svarer på neste spørsmål:

– Jeg tror ikke man kan få alt, ikke samtidig i hvert fall. Men kanskje etter hverandre.

Supermodell Iselin Steiro med datteren Sara Jakobine.

Sara Jakobine (2) lærte ikke bare mamma Iselin Steiro hva det å være trøtt egentlig er – hun åpnet også øynene hennes for at hun elsket og ville satse mer på modellkarrieren.

© Renate Torseth

Iselin Steiro (31)
Mor til Sara (2)
Modell og arkitekt­student.

Barnenavn
Sara Jakobine etter min oldemor og tippoldemor på morssiden. Til etternavn heter hun bare Steiro. Det var Anders som foreslo at vi skulle gi henne kun ett etternavn, og at vi skulle ta det beste av de fire etternavnene vi har til sammen.

Hverdagsmat
Jeg gjør et poeng av å prøve en ny oppskrift i uken nesten, eller i hvert fall annenhver, gjerne vegetar. Men ellers kjører vi på mange gamle slagere. Fiskekaker, pasta bolognese, pannestekt fisk, indisk linsegryte, kylling i form med rotgrønnsaker, sushi. Og gjerne Grandiosa et par ganger i måneden. Slår aldri feil.

Kjærestetid
Dette punktet er en utfordring i dette nye livet med barn og hus og hage og to tidkrevende arbeidsliv! Men vi forsøker å legge inn en date i uken utenfor hjemmet, gjerne ut og spise på restaurant. Til høsten har vi ambisjoner om å få til en ordentlig reise sammen, et par-tre dager bare oss to på tur.

Sosiale medier
Jeg er nok ikke like aktiv, eller like personlig, som mine kolleger på sosiale medier. Men jeg bruker det jo absolutt. Og jeg legger ut et bilde av Sara i ny og ne, men det er sjelden.

Kjønnsroller
Jeg er nok ingen typisk feminin dame, og mannen min er ikke en typisk maskulin mann, etter gammeldags oppfatning. Jeg husker en gang det ble satt veldig på spissen da vi var på en ferie i Nord-Norge. Anders stod på kjøkkenet og lagde middag i rødt forkle med hjerter på, mens jeg tauet naboens havarerte bil hjem. Sara skal få leke både med hammer og dukker, ingen føringer.

Lik Stella på Facebook!