Kristin ble kronisk syk. Bruker naturen og plukking av spiselige vekster som medisin. Nå leverer hun planter til Michelin-restauranter.
© Anne Valeur

For ME-syke Kristin er sanking medisin

Da Kristin ble kronisk syk ble turene med hunden starten på et bedre liv og en spennende ny tilværelse. Nå plukker hun vekster i naturen for Michelin-restauranter.

17. oktober 2017 av Hedda Marie Kaupang

– Her er det jo et lite blått teppe; disse jeg ha med videre!

Kristin Helene Randulff Nielsen (43) setter seg ned på stien ved Maridals-vannet i Nordmarka. Hun finner frem en boks med fuktet papir i bunnen fra kurven sin. Hunden Ludo logrer ved siden av henne.

– Dette er en veronika, nærmere bestemt tveskjeggveronika sier hun og viser frem vakre, sarte og veldig små blå blomster med to hvite ‘barteskjegg’ ut fra kjernen.

I kurven har Kristin allerede skvallerkål, tusenfryd, skogstorkenebb, kornblomst og forglemmegei. Hun lukker lokket til boksen nøye for å holde blomstene friske. Om bare noen timer kan det hende vekstene vil pryde middagstallerkener ved den Bib Gourmand-belønnede restauranten Smalhans. Men først skal de to turkameratene rusle litt videre på stien.

Med sanking som medisin

«Dette går jeg jo forbi hver gang jeg er i skogen,» tenkte Kristin en dag hun spiste middag på stamrestauranten på St. Hanshaugen og fant noen blader gjøkesyre på tallerkenen. I 2009 fikk hun diagnosen ME, og ble nødt til å avbryte tannlegestudier etter mange års haltende helse. Da Smalhans åpnet dørene i 2012, ble det et sted hun kunne få i seg et måltid næringsrik mat på en enkel, men også koselig måte. Der ble hun også kjent med kjøkkensjef Karla Siverts, som var interessert i det Kristin kom over på turene sine med hunden Ludo.

– Jeg foreslo for Karla at jeg kunne plukke med meg de spiselige vekstene jeg fant på turene, og hun syntes det var en god idé. Plutselig følte jeg at jeg gjorde noe som ga mening, og som også var i riktig tempo for meg. Det er ikke en jobb – kanskje riktigere å kalle det en utvidet hobby – der jeg kunne videreformidle min kunnskap, og bidra med noe i matbransjen.

Kristin plukker spiselige vekster i naturen.

Hunden Ludo er en Parson Russel Terrier – elleve år og far til åtte.

 I plukkekurven, fra toppen med klokka; skvallerkål, skogstorkenebb, tusenfryd, -honningknoppurt og forglemmegei.  

© Anne Valeur

Måtte ut på tur med huden

ME-diagnosen satte ikke bare en stopper for utdannelsen, den satte også sitt preg på det sosiale livet.

– I perioder har det vært ekstremt tøft å ikke orke ting, å måtte avlyse avtaler, avlyse livet. Det er en sorg i det å ikke fungere, en ekstrem tålmodighetsprøve.

Hun har tidvis følt at hun burde skjerpe seg.

– Hadde det ikke vært for Ludo, hadde jeg aldri blitt dratt ut i naturen på samme vis. Jeg tenkte at han måtte få seg minimum én skogstur i uken, selv om jeg da måtte sove før vi tok fatt på turen, eller slappe av i bilen etterpå. Allikevel var den stunden vår der ute helt herlig. Da glemte jeg alt annet. Når jeg plukker nå, er det fortsatt oss to. Jeg bruker det som medisin. Sosiale turer og kurs kan jeg gjøre nå og da. Jeg føler meg litt sær av og til, når jeg sier nei til folk som vil bli med, men det er ikke bare for å beskytte plukkeplassene mine, altså, ler hun.

Leverer til Maaemo og Kongeskipet

For bare et par generasjoner siden, var ville vekster og råvarer fra naturen ikke noe man snakket høyt om – det ble ansett som tegn på fattigdom. I dag er det nærmest høystatus blant nordiske restauranter å ha selvplukk på tallerkenen – skudd og spirer på vårparten, blomster om sommeren, og bær og sopp om høsten.

– Matmessig har vi lent oss mer til det franske og italienske kjøkkenet tidligere. Vi har snakket ned våre egne råvarer og smaker, overdøvet dem med andre lands krydder. Denne trenden er på vei til å snu og de ledende kokkene tar disse elementene inn igjen fra den norske naturen, sier Kristin.

Ettersom håndplukkoppdragene ble flere, økte både selvtillit, guts og inspirasjon til å ta utfordringene. Michelin-restauranten Maaemo ville ha hjelp, og Kristin ble kontaktet av forpleinings-offiser Chris Thomas Ingebrigtsen Jarholm ved Kongeskipet vedrørende opplæring og levering.

– Vi fant fort ut at vi måtte sette et særpreg på serveringen under feiringen av H.M. Kong Harald og H. M. Dronning Sonja sin fødselsdag nå i mai. Det å skulle planlegge flere uker i forveien hva vi skulle plukke under jubileumsdagene for Kongen og Dronningen – uten å vite hvordan været ble eller om de rette plantene spiret – var nervepirrende. Til slutt måtte jeg tro på at det var godt nok, og det ble også veldig bra!

De fleste vekstene hun henter, vet hun hvor er på bakgrunn av tur- og områdeerfaring fra tidligere.

– Kjenner man naturtypene, kan man uansett anta hva som vokser der; det gjelder å kjenne de ulike økosystemene og hvilke vekster som trives der.

ME-syke Kristin leverer spiselige planter til Michelin-restauranter i Oslo.

Kokk Jose Luis Freitas ved Smalhans sjekker ut dagens fangst sammen med Kristin.

© Anne Valeur

Til våren kommer boken «Håndplukk» ut på Gyldendal – et prosjekt Kristin jobber på med kokk og matentusiast Magnus Slagsvold Støre og fotograf Siren Lauvdal på laget. Boken inneholder gode beskrivelser av planter og naturtyper, og enkle oppskrifter på retter laget med nyttevekster man finner ute.

– Magnus og jeg har lyst til at folk skal lære enkle basiskunnskaper om planter, og tørre å leke seg med dem. Mye av gleden ligger også i selve skattejakten. Når man lærer noen av vekstene å kjenne, blir man raskt tryggere. De fine bildene til Siren gjør det vanskelig å velge feil, og du får garantert lyst til å dra på tur, sier Kristin.

Mistet sin gode venninne og motivator

Nylig gikk hun sammen med designer og kunstner Sara Skotte og laget et gjøkesyre-smykke i porselen; en liten «håndplukk-kolleksjon» der overskuddet av salget går til KokkeKarlas Legat – som støtter unge kvinnelige kokker og kreftrammede.

Smykket er inspirert av en basis-vekst, men også en av de første plukketurene Karla og jeg var på. Jeg har et bilde av henne hvor hun sitter i en eng av gjøkesyre og smiler.

Kristin gode venninne og motivator, Karla Linhave Siverts, døde av kreft i fjor sommer, 29 år gammel.

– Hele Smalhans har hatt enorm betydning for meg – men spesielt Karla. Det var hun som sa til meg at jeg kunne klare dette, hun ga meg ekstra selvtillit. Vi dro på turer sammen og delte engasjementet rundt sankingen. Jeg kjenner på savnet, men med takknemlighet. For selv om det er en sorg der, tenker jeg at det er så utrolig fint det vi delte, og så bra at hun skjøv meg utpå. Nå kan jeg være mot andre slik hun var mot meg.

– Jeg føler på en enorm ydmykhet over å få disse mulighetene. Det har snudd følelsen til at livet skal gå bra til tross. 

Lik Stella på Facebook!