© Einar Aslaksen

Et annerledes mammaliv

Er det greit å flytte vekk fra sønnen? Få barn alene? Eller velge å leve livet uten? Disse kvinnene bryter med familienormen på hver sin måte.

Få barn alene ved hjelp av sæddonor
© Einar Aslaksen

Hvor ble de av?

Fire nakne føtter stikker ut mellom sofaputene. Lav latter før to bustehoder popper frem. Tvillingene Lydia og Bendik (3) kom akkurat fra barnehagen, men har fremdeles energi igjen. I leiligheten på St. Hanshaugen i Oslo ligger en madrass på stuegulvet.

– Jeg sover på den inne hos dem for tiden. Det er fremdeles mye tull om nettene, sier alenemamma Line Bergersen (49).

Hun sto i adopsjonskø og ble godkjent, men fordi tiden gikk og hun til slutt ville blitt for gammel for adopsjon, prøvde hun å få hjelp igjen – en siste gang. Åtte år og mange forsøk tok det før alt klaffet. Og så fikk hun ikke ett etterlengtet barn – men to.

– Mange skjønner ikke at jeg får det til, men det går fint. Jeg er heldig, og veldig glad og takknemlig for at det ble akkurat de to, sier Line.

Hun hadde alltid en plan om å stifte familie. En mann og tre barn ville hun ha.

– Jeg skulle adoptere det siste, tenkte jeg, litt naivt. Jeg har hatt flere kjærester, men fant ikke den rette, det var feil for den ene eller den andre. Da jeg fylte 37 tenkte jeg: «nå må jeg ta tak i dette.»

– Nå kan jeg finne ham uten å tenke på den biologiske klokka

Vi venter stadig lenger med å få barn. I fjor var antall fødsler i Norge det laveste på tretti år. 7272 av dem som fødte barn, rundt 12 prosent, var enslige kvinner, medregnet alle som ikke er samboere eller gift. I Norge er det bare heterofile og lesbiske par som kan få hjelp til å bli gravide, og selv om det har kostet penger, tid og tårer, var det verdt alt for Line.

– Jeg er så glad for at jeg ikke ga opp!

Hun var 45 da tvillingene kom, og er siden blitt kjent med to kvinner i nabolaget som også har fått barn alene. Selv om hun er tjue år eldre enn noen av mødrene i barnehagen, kjenner hun flere jevngamle småbarnsmødre. Venner har både små og store barn. Med praktisk-pedagogisk utdanning kan den tidligere industridesigneren undervise - noe hun synes er enklere å kombinere med morsrollen.

All prøvingen og reisingen til Danmark er tilbakelagt. Glemt. Hun har aldri fått negative reaksjoner på valget sitt, men får mange spørsmål, mest rundt det praktiske. Hun er blitt god på å planlegge og prøver alltid å ligge i forkant for å gjøre hverdagen lettere. Og hun får mye hjelp av familie og venner.

– Mamma henter barna en dag i uken og de overnatter da hos foreldrene mine på Jar. De er til uvurderlig hjelp. Ellers tar jeg dem med overalt, og det går ofte bedre enn forventet.

Noen ganger har det vært så mye at hun har tenkt «bra jeg ikke har en mann oppi det hele som skal mene noe i tillegg».

– Samtidig skulle jeg gjerne hatt en å sparre med, om oppdragelse og alt som dukker opp. Men nå kan jeg finne ham uten å tenke på den biologiske klokka. Jeg trodde jeg hadde innsikt i hvordan det er å ha barn, men det hadde jeg ikke. Det er umulig å forestille seg.

Staten bestemmer hvem som er egnet til å få hjelp

Line vil være ærlig med Lydia og Bendik om hvordan de ble til.

– Bendik kaller meg av og til for både mamma og pappa, og da sier jeg: «vi har ikke pappa. Ikke alle har det.» Jeg vil ikke at noe skal komme som et sjokk, så de får gradvis informasjon tilpasset alderen. Ofte spør de ikke mer når de får et godt svar.

– Å få barn som enslig kommer nok til å bli lov i Norge også, tror jeg. Samtidig er det viktig at det er noe man har et sterkt ønske om og at det er godt tenkt igjennom. Jeg forstår på en måte at man helst skal være to – men samtidig er det ikke gitt at man ender opp som to foreldre likevel. For meg var det viktigste å gjøre dette på en ryddig og ordentlig måte, jeg kunne aldri dratt på byen og prøvd å bli gravid ved et «uhell», sier Line.

Ved inngangen av 2013 bodde drøyt en million barn i alderen 0-17 år i Norge, og 75 prosent av dem med begge foreldrene. Resten i alle mulige andre konstellasjoner. Stefamilier, alenemødre, surrogatmødre, adoptivfedre, storfamilier - og et økende antall single og par uten barn. Den moderne familien kommer i alle former.

– Vi er nødt til å finne nye fortellinger om hvordan man skaper en familie, og gjøre et poeng ut av ikke å forskjellsbehandle, sier sosiolog Unn Conradi Andersen, som har skrevet doktoravhandling om nye familieformer.

Nær halvparten av alle foreldre skiller seg, og rundt 90.000 barn lever med steforeldre. Det er relativt mange, likevel finnes det få mulighetsskapende fortellinger om disse familiene i mediene.

– Både barn og voksne mangler fortellinger om stefamilier som får det til. Det vil si fortellinger om betydningsfulle bånd mellom steforeldre og barn, som må forstås som familiebånd.

Norge har den strengeste loven for reproduksjon i Norden, hvor staten bestemmer hvem som er egnet til å få hjelp.

– Dette er komplekst, men når kvinner drar til Danmark eller andre land, hvorfor ikke åpne for det i Norge? Lengselen etter barn er sterk og i vår kultur forstås det som om inngangen til lykke er å få barn. Det ligger et veldig stort press der, en forventning om å reprodusere seg, sier sosiologen.

Frivillig barnløs: Hvordan er det å leve uten barn.
© Einar Aslaksen

«Det ble ingen barn»

– I tenårene var jeg sikker på at jeg som 38-åring ville ha tre barn og var skilt, haha. Jeg så jo på det som fryktelig gammelt den gang.

Birgit Hatlehol (54) ler fra dypet av en lenestol i Dagligstuen på Hotel Continental i Oslo - i en kort, grønn kjole og støvletter. Hun skal straks reise til Jamaica og litteraturfestival – men må først få ferdig papirarbeidet for Oslo Internasjonale Poesifestival, som hun driver. Som ung var hun både redaktør i Klassekampen og kulturredaktør i Morgenbladet. Men tenåringen Birgit tok feil; det ble ingen barn. Årsakene er sammensatte: Uoppdaget sykdom, et aktivt liv med mye spennende å gjøre, kjærlighetsforhold som ikke fungerte i lengden – og en ukuelig optimisme om at det der med barn, det ordner seg.

– Jeg treffer stadig unge damer som er kunstnere, forfattere, som er i tvil om de skal få barn, og de lurer på hvordan det er å leve uten. Jeg sier; du kan leve et godt liv og det er mange barn som trenger andre voksenpersoner. Jeg har alltid hatt barn i livet mitt som jeg får lov å være fortrolig rådgiver til, som jeg kan lytte til og svare «det der har du helt rett i.»

Birgit har friheten, som hun har grepet med begge hender. Kjedelig er det ikke. Men likevel skulle hun ønske at det var en sønn eller en datter der.

– Jeg har vært ufornuftig i mine valg, men jeg angrer ikke på dem. Jeg har vært høyt og lavt i Oslo og utlandet, beveget meg i mange ulike miljøer og møtt morsomme, interessante mennesker, sier hun.

– Men følelsen av å være gravid og sette et barn til verden synes jeg alle kvinner som kan, burde få oppleve. Det er en erfaring jeg gjerne skulle hatt.

– Blir betraktet som et menneske med et avstumpet følelsesliv

Hun er ikke alltid like imponert over omgivelsenes holdning til kvinner uten barn.

– Det som har sjokkert meg mest, er venninner som kan si, for eksempel i forbindelse med Utøya: «For oss som har barn så er dette helt forferdelig, for vi klarer å kjenne på den smerten som foreldrene har.» Da blir jeg så sinna at jeg ikke klarer å si noe. Det er så dønn sjofelt, ufølsomt og uklokt. Som om barnløse ikke kan sette seg inn i hvordan andre har det, og blir betraktet som et menneske med et avstumpet følelsesliv. Det blir jeg provosert av. Det rare er at det alltid er kvinner som kommer med denne typen kommentarer. Jeg har aldri møtt en mann som har gitt meg en følelse av at jeg ikke er en fullverdig kvinne fordi jeg ikke har barn.

Kvinnene i Birgits familie er høyt utdannede, har karrierer og få eller ingen barn. Men det er en siste årsak til at morsrollen kanskje satt lenger inne hos henne enn andre.

– Faren min tok livet av seg da jeg var syv. Tapet av det eneste mennesket jeg virkelig kunne snakke med, gjorde at jeg ble redd for å bli mor. For at det skulle skje noe med meg som gjorde at barnet fikk vondt, eller at det skulle skje noe med barnet, sier hun stille.

I dag ligger en annen angst og lurer. Å bli gammel uten familie rundt seg.

– Det kan føles litt skummelt når jeg har lungebetennelse og mor er 85 år og bikkja skal ut. Jeg har riktignok mange vennefamilier, jeg blir inkludert i parmiddager. Jeg har også et fadderbarn på åtte som har bestemt at hun er det eneste barnebarnet mitt.

Hun tenker litt. Retter på solbrillene på hodet.

– Alle undersøkelser viser at kvinner uten barn er lykkeligere, fordi vi slipper å gå rundt med en evig redsel for at det skal skje dem noe. Jeg kan tenke meg å bo et år eller to i New York, livet er fleksibelt. Jeg er livredd for å bli en sånn dame som bare snakker om hvor mange rosebusker hun har plantet – eller om familien sin.

Hun grøsser.

– Jeg vokste opp med grandtanter som ikke var helt A4. Jeg har alltid drømt om å bli som tante Signe. Som 97 år gammel enke lå hun på gamlehjemmet i ny, fotsid pels, drakk sherry og sa skjelmsk: «Nå har jeg det godt. Det eneste jeg kunne tenke meg nå måtte være en mann!»

Mindre samvær med barna enn far.
© Einar Aslaksen

30/70-deling

– Rekker vi en is? Marit Øimoen har plukket opp Leo William (13) på Bolteløkka skole ved Bislett i Oslo. Det er fredag, solen er ute og parken frister. Hun har hatt en travel uke som kommunikasjonsrådgiver. Han har hovedbase tre minutter unna skolen, men er ikke på vei dit. Marit og eksmannen skiltes da Leo var tre, og lenge bodde han annenhver uke hos hver. Men hun og eksmannen gjorde en avtale: Om en av dem flytter lenger unna, skal den som flytter, ta konsekvensene. 

Å flytte Leo bort fra skole, fotballtrening og venner var uaktuelt. I 2011 skjedde det. Marit og hennes nye samboer ønsket å bo mer landlig med Leos to år gamle lillebror og kjøpte hus på Kolbotn. I begynnelsen prøvde foreldrene likevel en 50/50-deling, men det gikk ikke.

– Jeg syntes det var slitsomt, sier Leo, om flyttingen mellom to hjem og travle morgener for å reise fra Kolbotn til Bolteløkka skole.

Nå bor han hos Marit onsdag til torsdag og fredag til søndag annenhver uke. Og de ser hverandre innimellom, Leos foreldre samarbeider godt og har ingen strenge regler.

– Men jeg har sluttet å bli forundret, sier Marit, om reaksjonene på at hun for tiden har sønnen 30 prosent, og at far er hovedforsørger.

– Da jeg fortalte at vi skulle flytte til Kolbotn svarte folk umiddelbart; «Ja, da flytter vel Leo ut til dere når han begynner på ungdomsskolen, da vel?»

– Det spurte vennene mine om også. De syntes det var litt rart i starten, at vi ikke alle skulle flytte ut dit, eller at jeg ikke skulle bytte skole, sier Leo.

Marit lurer på hvorfor vi ikke har kommet lenger.

– Det er egentlig ganske konservative holdninger. I det store likestillingsbildet er forventningene til mor og far fremdeles veldig ulike, sier Marit, som ønsker å slå et slag for både fedres rettigheter og hvilke krav som blir stilt til dem.

Forkjemper for en mer solid pappaperm

– Når skal det bli slutt på at mor udiskutabelt er omsorgsperson nummer én? Hvis det var motsatt og jeg hadde Leo mest, ville ingen leet på et øyelokk. Det finnes unntak, men familiekontorene forfordeler fremdeles far. Ulik forventning til kjønn henger sammen med manglende likestilling i arbeidslivet, med flest menn i lederposisjoner. Det er en organisme som må endres på mange fronter samtidig, sier Marit, som også er forkjemper for en mer solid pappaperm.

Forrige helg hang de to også med hverandre, de dro de til Hvervenbukta, Leo kjørte på motocrossbanen like ved og de spilte fotball – eller, skjøt på hverandre. Mor var en passe god keeper.

– Selv om jeg er enig i at ordningen er best for Leo, er det ikke lett. Det stikker – men det tror jeg gjelder for alle som ikke har barna sine fulltid, sier Marit.

– Vi mangler fremdeles et språk for de nye familiene i offentligheten, i media og i skolesammenheng. Derfor blir de fremdeles «avvikene», selv om de ikke lenger er det, sier Unn Conradi Andersen.

– I Norge bor 160.000 barn bare med mor, og langt færre har hovedbase hos far. Det blir sett på som sjeldent, selv om fedre er like sterke og viktige omsorgspersoner.

Andersen mener vi har en historisk forståelse om at du som kvinne lengter etter å gå opp i moderskapet og la hele din identitet dreie seg rundt dette.

– Dette er i endring også, og jeg har intervjuet mange som for eksempel ikke har barn og som er veldig fornøyd med livene sine. Det virker som det største normbruddet fremdeles er å velge vekk barn, særlig hvis du er et heterofilt par som ikke har noen spesiell grunn, sier hun. 

Mine, dine og våre barn.
© Einar Aslaksen

– Vi kan skape et sted der tiden eksisterer på en litt annen måte

– Nei, nei, nei!

Alba (2) skal ikke hentes ned fra stillaset, men klatre selv. Dilter etter storebror Noah (4) ned stigen. Mamma Rebecca følger med, hele tiden med hjertet i halsen.

I enden av en bratt blåbærsti i tjukkeste skogen i Maridalen ligger en hundre år gammel husmannsplass. Rebecca Shirin Jafari (30) og Kristoffer Gaarder Dannevig (32) kjøpte den for noen år siden, lykkelig uvitende om restaureringsjobben de satte i gang.

– Drømmen er å flytte hit. Det startet som en fleip, men for hver dag får vi mer og mer lyst, sier Kristoffer.

Mens Oslo tettes til av folk som vil bo sentralt, vil familien motsatt vei. De skal drive med prosjektene sine langt inni skogen, historiker Kristoffer som skriver bok, vil ha en «tenkeplass», en enkel veranda med tak, og Rebecca vil ha ro til sine fotoprosjekter. Nå utforsker hun sin iranske bakgrunn og farshistorie med kamera. Barna kan etter hvert gå på Maridalen skole, i gåavstand mellom trærne. På skolens parkeringsplass står bilen deres, en lang, gammel amerikaner fra 70-tallet med plass til alle, pluss et par barnevogner.

Eldstemann Leo (13) har fått i oppdrag å rive uthuset sammen med en kompis. Kristoffer var bare 19 år da han fikk ham, det siste halvannet året har moren hans bodd i sin hjemby Durban i Sør-Afrika, mens Leo ville bli igjen i Oslo hos pappaen og skolen. Og de to små halvsøsknene, som forguder ham.

– Jeg vil gjøre det Leo gjør, jeg vil være der Leo er, piper Noah med jevne mellomrom.

Familien kjøpte husmannsplassen for et par år siden med penger de plutselig arvet. Men selv etter å ha investert i oppussingen, vil prosjektet ha kostet mindre enn en liten leilighet i Oslo. De har fått lagt rør nitti meter ned i bakken og ut av pumpen spruter rent og iskaldt grunnvann.

– Jeg liker tanken på at her kan barna frigjøre seg litt fra det hektiske bylivet der det alltid skjer noe. Det er mye program i vårt samfunn. Her på «Dilla», som vi kaller det, kan vi skape et sted der tiden eksisterer på en litt annen måte. Hvis vi bor her, kan vi leie ut leiligheten vår i byen. Da kan vi klare oss med å jobbe mindre og ha tid til prosjekter som vi virkelig brenner for. Dessuten frister ikke alltid A4-livet. Jeg føler noen ganger at mange ikke alltid tenker nok over sine valg, men bare gjør det som er forventet av dem, sier Kristoffer.

– Jeg var 24 år da jeg ble bonusmamma til en seksåring


Han beskriver familien som litt drømmende, og som både kaotisk og harmonisk.

– Og lekne, tilføyer Rebecca. Vi har ribbevegg i stua, hytte til barna under senga. Men Kristoffer og jeg er temperamentsfulle og engasjerte, vi kan både krangle og diskutere. Det er mye følelser i familien. Heldigvis er vi også kosete og varme!

Kristoffer og Rebecca traff hverandre da Leo var fem, rett før Rebecca flyttet til Bhutan. Et år senere flyttet de sammen.

– Det går veldig bra, men det har ikke bare vært lett. Jeg var 24 år da jeg ble bonusmamma til en seksåring. Men fra første stund tok Leo tok i mot meg på en kjempefin måte. Vi har et veldig godt og nært forhold. På mange måter har Leo gjort familien vår så fin som den er. Han er dessuten familiens roligste medlem, og hans milde vesen gjør noen ganger familien mer harmonisk.

På stillaset står familien og ser «Drømmen om Dilla» vokse frem. Men samtidig har de lært at livet blir som det blir, ikke alt kan eller bør planlegges.

– Vi er ulike tråder som flettes sammen til et slags teppe. Det ville sikkert vært lettere om man hadde sydd jevnt hele tiden, planlagt hver tråd og farge, men jeg liker måten teppet vårt skapes på, sier Rebecca.

Lik Stella på Facebook!