– Det er et farlig tegn i tiden at folk ikke tåler hets

Kreft og rumperifter – hvor går tullegrensa? Disse tre gjør livet lysere med mørk humor.

Sigrid Bonde Tusvik - krenk og mørk humor
© Anne Valeur

– Vi drar den som regel altfor langt.

Sigrid Bonde Tusvik (37) refererer til podkasten Tusvik&Tønne der hun sammen med komikerkollega Lisa Tønne hver uke prater improvisert om alt fra underlivskreft til regjeringsskifte for rundt 80.000 lyttende nordmenn.

– Humor gjør at du får andre til å le, du virker mindre truende som person og du gjør folk rett og slett glade og tryggere. Men man må alltid sjekke om folk tar en spøk, der kan man bomme noe fryktelig, så klart. Særlig nå i dette krenkelandet! Man lar seg krenke på vegne av andre, i tilfelle de krenkede ikke rekker å reagere på krenkingen. Det er et veldig farlig tegn i tiden at folk ikke tåler hets, sier hun, helt alvorlig.

Har du noen eksempler på episoder der du har gått altfor langt med humor?

– Det er vanskelig å komme med noe konkret eksempel, det er rett og slett for mange krenkelser. Men jeg husker det var en dame som ble veldig krenket da jeg skrev en tekst i Stella om vasking og hvilken drittjobb jeg syntes det var. Da fikk jeg tilsendt et personlig, håndskrevet brev om at hun selv jobbet som renholdsarbeider og at jeg ikke kunne snakke ned yrket på den måten. Det merkelige var at jeg jo hyllet det å vaske, tross drittjobb! Når det er sagt, har jeg inntrykk av at folk har høy toleranse for å høre englevitser om Märtha Louise. Men ikke for slemt!

Selv tåler hun også en hel del. Alt fra hennes egen frisyre, som hun kaller lesbesveisen, opprivende fyllekrangler med mannen Martin, og «rumpehulloperasjonen» etter at det gikk ganske galt da sønnen Jens ble født for et år siden, blir behørig omtalt i podden hver uke.

– Historien viser at de beste vitsene har blitt laget under kriser. Jødevitser ble laget under krigen av jøder selv som satt i fangenskap. Men folk er redde for å såre andre, så da går man ofte til det trivielle i hverdagen, noe jeg synes kan være litt kjedelig. Vi komikere bør øve oss på å tulle mer, og å være mindre politisk korrekte.

Hvem tar den lengst ut

I 2015 var Tusvik en av flere komikere som var med på initiativet KRENK. Et slags solidaritets-standupshow etter Charlie Hebdo-hendelsen, men også en markering av norske komikeres frihet til ikke å la den religiøse makten definere grensene for humor.

– På KRENK krenket vi oss selv, alle religionene og folk generelt. Tusvik&Tønne krenker jo også hver tirsdag, så for oss er det å krenke ikke noe vi er redde for, men vi kan ofte kjenne på at det vi presterer sårer andre, og jobber litt ekstra med det inni oss etterpå. Vi er raske til å legge oss flate og å be om unnskyldning. Når det er sagt, har det blitt en slags lek i studio om hvem som tar den lengst ut. Lett å angre om man har sagt noe forferdelig, men regelen vår er at vi aldri skal klippe i podkasten!

9 favorittpodkaster du bør sjekke ut!

Ronja Perez journalist, tekstforfatter, mørk humor
© Anne Valeur

Ronja Perez (24) er tekstforfatter og journalist og har fått oppmerksomhet for sine debattartikler med titler som «Intellektuell som deg» og «Menskoppen begynner for alvor å renne over», der hun sparker i alle retninger, men særlig mot gutteklubber, det etablerte og lukkede miljøer.

Hun ble lei av sin egen hang til å forsøke å være kul og morsom på andres premisser, humoren hennes bærer preg av at hun ikke lenger vil jobbe mot å bli et menneske andre opplever som behagelig.

– Jeg tror selvironi er sunt. Men noen ganger spøker jeg med svakheter for at folk skal bli komfortable rundt meg, og da kan jeg fort bli en parodi på meg selv, en klovn som bretter ut og overdriver sine verste sider ene og alene for å lage show. Jeg har masse selvironi, men jeg tar også livet altfor alvorlig, forklarer Perez.

Hun undres over trenden på sosiale medier der det er lol og ironi som gjelder. Hvorfor skal vi være så morsomme hele tiden?

Når han er «dama» i forholdet.

– En annen form for perfeksjonering

– Før skulle man bare se fin ut, nå blir folk helt gærne på fest. Først blir det tatt eks antall bilder, og så løper man rundt og roper etter lol-captions. Vi lurer oss selv til å tro at vi har kommet til et punkt hvor vi viser virkeligheten på sosiale medier. Alt skal være så trashy og in the moment, men det ligger vel så mye arbeid bak det, om ikke mer. Tynne jenter som spiser burger og pølse eller rappere som bader i hardcore cash. Kjendiser som tar bilde av seg selv midt i et angstanfall, eller viser mange mislykkede forsøk på en dårlig selfie.

– Er det mest trist eller mest morsomt?

– Jeg skal ikke sitte her på min høye hest og si «ikke lek ekte eller morsom på Instagram ». Jeg er jo ikke noe bedre selv, jeg sitter og stirrer på min egen Instagram daglig. Men det er verdt å stille spørsmål om hvorfor vi gjør som vi gjør. Det er en slags motreaksjon på det perfekte og flinke, men kanskje vi bare ender opp med å lage en annen form for perfeksjonering?

– Jeg skammer meg mye over den personen jeg er, derfor vil jeg skrive om det, jeg vil skrive om mine svakheter sånn at andre kan lese det og skamme seg litt mindre. Lage humor som sier; jaja, sånn er jeg, sånn er vi, og jeg har ikke tenkt å unnskylde meg for det.

– Målet mitt er jo ikke å få folk til å le mest mulig, men heller fortelle at vi ikke bør slå oss til ro med at ting er som de er. Jeg gjør narr av samfunnets normer og mennesker med makt, i håp om at det skal bli litt mindre av de samme menneskene som hersker år etter år.

Elena Aronsen galgenhumor kreft
© Anne Valeur

– Jeg begynte vel å tulle med det ganske umiddelbart, forteller Elena Aronsen (28), og refererer til høstdagen i 2016 da hun fikk påvist kreft i livmoren. Aronsen er tekstforfatter og komiker, og hadde i fjor vår en kronikk på trykk i Aftenposten om temaet, som fikk stor positiv oppmerksomhet. 

– På veien hjem fra Ullevål dro jeg og en venninne innom en butikk for å kjøpe øl og mat. Jeg presterte å rive ned en masse greier i frukt- og grøntavdelingen, og jeg reagerte med å si noe sånn som «jaja, det har tydeligvis spredt seg til hjernen allerede». Jeg klarte hverken å forstå eller forholde meg til beskjeden jeg nettopp hadde fått. Det å kødde med det gjorde det vel litt mindre farlig. Det var en måte å distansere seg på, samtidig som jeg faktisk trengte å le.

Finner sin egen måte å takle det på

Før og under kreftbehandlingen brukte Aronsen aktivt spøkefulle vitser knyttet opp til sitt eget sykdomsforløp. En selvironisk Snapchat fra sykesengen eller utsagn som «Jeg slipper i det minste mensen».

– Kreft er i utgangspunktet blottet for humor. Det er alvorlig som faen og helt på ekte, og det tror jeg mange synes er ubehagelig å forholde seg til. Jeg tror ikke humor gjorde perioden jeg var syk noe bedre, men det faktum at jeg tullet mye med det, gjorde det kanskje lettere for både meg selv og folk rundt å forholde seg til situasjonen, forteller hun, og beskriver humor som et verktøy for å opprettholde en viss normaltilstand i en absurd situasjon, og å få tankene over på noe annet om så bare for et øyeblikk.

– Var det en form for selvhjelp eller en måte å vise styrke utad?

– Begge deler. Når noe alvorlig inntreffer, uansett hva det måtte være, så tror jeg alle finner sin egen måte å takle det på. For min del var og er humor en måte å distansere seg. Et eksempel er en sms til venninnen min der jeg skrev «Jeg prøvde å ligge med eksen min. Nå har det definitivt spredt seg til hjernen». Det var jo en tullete måte å si at jeg egentlig var pisseredd på. En inngang for å snakke om egen dødsangst.

Fungerer som støtdempere

Humor påvirker hele mennesket både psykologisk, kognitivt og biologisk, og har vært brukt i medisinen helt siden 1300-tallet. Latter setter i gang en lang rekke fysiske reaksjoner i kroppen der både pust, blodsirkulasjon, muskler, kroppsholdning og immunsystemet påvirkes. I tillegg gjør det at en rekke muskelgrupper spennes, som igjen gir massasje til blant annet ansikt, lunger, mage og tarm. Når det gjelder de fysiologiske effektene av humor, strides de lærde.

Professor Sven Svebak ved Det medisinske fakultet i Trondheim (NTNU), har forsket på humor og helse i mer enn 30 år. Han mener at humor kan fungere som det motsatte av krisemaksimering, og omtaler det da som kriseminimering.

– I slike tilfeller er det et forsøk på å omdefinere proporsjoner, slik at situasjonen blir lettere å se fra flere perspektiver. På mange måter kan man si at humor fungerer på samme måte som støtdemperne i bilen når veien blir dårlig.

Men humor passer absolutt ikke i alle vanskelige situasjoner, mener han.

– Ikke der motparten eller situasjonen oppfattes som ytterst alvorlig av andre. Heller ikke rettet mot folk du ikke kjenner og heller ikke mot folk du ikke liker. Humor kan passe i vanskelige situasjoner der du er sammen med mennesker du har et forhold til og dessuten trives sammen med, mener han.

Galgenhumor

Elena Aronsen mener at man også er helt avhengig av å omgi seg med de riktige menneskene, skal man bruke humor som bevisst mestringsstrategi.

– Det å omgi seg med folk som skjønner at du i det ene øyeblikket trenger å le og tulle, mens i det andre øyeblikket gjerne vil skrike, rope eller gråte. Dette er kanskje viktigere enn humor i seg selv.

Ved bruk av mye selvironi åpner man dessuten for at andre kan være morsom på din bekostning, noe som ikke alltid er like greit i sårbare livssituasjoner.

– For min egen del kan jeg si at det har bikket over et par ganger. Selv om jeg kan tulle med at det er deilig å slippe å ha livmor, må jeg innrømme at det innimellom stikker litt når andre, da gjerne folk jeg ikke kjenner så godt, spøker med det på min bekostning. Jeg tror imidlertid det er prisen man må betale for å være veldig åpen, og mer eller mindre bruke galgenhumor såpass bevisst som jeg og sikkert mange andre også gjør.

Lik Stella på Facebook!