– Å redde et enkelt liv er stort. Det er uvurderlig

De kunne jaktet status og penger med sine gode utdannelser, men er mer opptatt av at jobben skal gi mening. For seg selv og andre.

6. mars 2017 av Kristine Hovda
Sara Eline Grønvold - daglig leder i JURK
© Ole Martin Halvorsen

Sara Eline Grønvold (32)
Jobber som daglig leder i JURK, som tilbyr gratis, juridisk rådgivning til kvinner.


I mange advokatfirmaer handler det mye om inntjening. De jeg jobber med i JURK, har en helt annen drivkraft, og det er veldig moro, sier Sara Eline Grønvold.

To år er gått siden hun bestemte seg for å gå ned i lønn for å ta jobben som leder av JURK, en organisasjon som tilbyr gratis rettshjelp for kvinner, og de som identifiserer seg som kvinner. Hun har ikke angret et sekund.

– Jeg tjener noe mindre nå, men min erfaring er at jeg bruker de pengene jeg har. Til forskjell fra mange av JURKs klienter, som for eksempel er aleneforsørgere eller har stor gjeldsbyrde, er jeg dessuten så heldig at jeg har råd til å tjene litt mindre, sier hun.

Et samfunnsansvar

Sara troppet ut av videregående med gode karakterer, og følte en slags forventning om å bruke dem til noe. Under jusstudiene merket hun raskt hva som gjaldt.

– De største advokatfirmaene har store markedsføringsbudsjetter, og er ute etter å sikre seg de beste studentene. Mange flinke trekkes mot prestisjen som ligger i å jobbe med forretningsjus, selv folk som kanskje ikke egentlig interesserer seg for selve området. Men det er veldig mange andre steder man kan få brukt kunnskapen sin, som kanskje ikke blir så profilert.

Slik er det å jobbe i en mannsdominert bransje.

Selv mener hun det er et samfunnsansvar å være jurist.

– Jeg har fått en utdanning som er betalt av det offentlige, og har kunnskap som er vanskelig tilgjengelig for veldig mange mennesker. Jeg er kjempeheldig som får lov til å bruke den til å hjelpe andre som ikke har vært så heldige. Vi ser hvor mange som har rettigheter de ikke har kunnskap om, og dermed ikke får brukt. Det kan for eksempel være i møte med Nav, UDI eller en privat motpart. Det er fortvilende å se hvordan for eksempel en del minoritetskvinner har utfordringer fordi de mangler språklig og samfunnsmessig kunnskap, og hvor dårlige det offentlige tidvis er til å utføre sin veiledningsplikt. Ofte får folk vedtak skrevet på norsk, som de ikke skjønner, eller de får ikke helt enkel praktisk hjelp som kunne hjulpet masse. Det skaper klasseskiller, sier hun.

– Vi er ikke redd for å bli arbeidsledige

Da hun jobbet i Advokatfirmaet Staff hadde Sara mye kontakt med ressurssvake mennesker som hadde fått fri rettshjelp av staten. Men grensen for hva du kan tjene før du ikke har rett på hjelp, er veldig lav, bare 246.000 i året i mange type saker.

– Da sier det seg selv at det er mange som faller mellom to stoler; de tjener for mye til å få fri rettshjelp, men de har fortsatt ikke råd til advokat. Det er særlig her vi i JURK, og de andre rettshjelptiltakene, kommer inn. Men vi mener det er viktig å heve denne grensen, slik at flere kan få advokatbistand. Rettshjelp må anerkjennes som et velferdsgode, og vi er ikke redd for å bli arbeidsledige.

Hun har blitt mer verdibevisst gjennom jobben. Samarbeidet med andre frivillige organisasjoner med sterke fagmiljø, som for eksempel Noas (Norsk organisasjon for asylsøkere), er en av årsakene til det.

– Det er dyktige jurister som jobber der. I de frivillige organisasjonene får en brukt fagkunnskapen på noe som er samfunnsnyttig. Jeg synes også det er kjempespennende å få lov til å fordype meg i det rettspolitiske, og få anledning til å prøve å endre lovregler vi mener ikke fungerer slik de burde. Jobben min er veldig fleksibel, og det at den ikke er pengestyrt, gjør at jeg kan velge å jobbe med det jeg synes er viktig, mer enn det jeg kunne gjort i et advokatfirma.

Karine Nordstrand - styreleder i Leger uten grenser
© Ole Martin Halvorsen

Karine Nordstrand (39)
Er styreleder i Leger uten grenser, og jobber med infeksjonssykdommer ved Folkehelseinstituttet. 


Det er hardt å bli lege, vanskelig å komme inn på utdanningen, et tøft studieløp og mange om beinet. Men utdanningen kan åpne for en behagelig tilværelse, privat praksis, høye honorarer og lange ferier. Styreleder i Leger uten grenser, Karine Nordstrand, mener at legestudenter generelt er mer enn gjennomsnittlig opptatt av at jobben skal gi mening.

– Jeg hadde mange engasjerte medstudenter, og diskusjoner rundt verdispørsmål var en naturlig del av studiet. Men vi var nok mer fokusert på norske forhold enn det globale bildet.

Det første oppdraget Karine Nordstrand ble sendt til som feltarbeider i Leger uten grenser i 2008, var å redde barn i den kongolesiske jungelen. Møtet med barn i krise, uten tilgang på potensielt livreddende medisiner og vaksiner, beskriver hun som utrolig tøft, men lærerikt. Senere har hun reist til Haiti, Indonesia og Hellas.

– Det er klart det har vært øyeblikk eller perioder hvor jeg har følt meg både liten og maktesløs i møte med de enorme udekkede helsebehovene andre steder i verden. Ikke minst i møte med enkeltmennesker i situasjoner hvor man ikke har de nødvendige verktøyene som skal til for å hjelpe - samtidig som man vet at behandlingsmuligheter finnes andre steder. Det lille man får gjort i en krise, kan føles smått når man ser hvor mange som trenger hjelp. Da gjelder det å fokusere på de enkeltmenneskene man faktisk når frem til. Å redde et enkelt liv er stort. Det er uvurderlig. Det er nok til å holde motet oppe og vettet på plass når verden ellers synes som et ubarmhjertig sted, sier Karine.

Når bør man tenke på å bytte jobb?

– En type arbeid som gir energi

Jakten på mening har vært en drivende faktor i Karines valg av yrke og arbeidssted. Hun ønsker å bruke sin kompetanse til å bedre helsen for verdens befolkning.

– Hvis en behagelig tilværelse kjennetegnes av å gjøre minst mulig for mest mulig penger, ville jeg nok slitt med en veldig rastløshet. Livet i felt handler tvert imot om å jobbe intenst og mye, og ofte under krevende forhold. Men det gir også enormt mye tilbake, i form av unike erfaringer og lærdom, menneskemøter og tilfredsstillelsen i å få til noe sammen, sier hun.

I dag er Karine Nordstrand styreleder i Leger Uten Grenser og jobber med infeksjonssykdommer ved Folke-helseinstituttet.

– Tilbake her hjemme synes jeg at jeg har det behagelig nok, og føler meg privilegert som har mulighet til å kombinere humanitært arbeid med en for tiden trygg tilværelse i Norge. Det er klart at jobben tar mye tid, men det er også en type arbeid som gir energi. Jeg føler meg heldig som har så mange engasjerte, dyktige og dedikerte kolleger, som virkelig brenner for det de driver med. De drives ikke av ønske om høye lønninger eller behagelige rammer, men et felles engasjement for å bedre helsen til befolkninger i nød.

Grip sjansene som kommer

Hun var ferdig med studiene i Oslo i 2005, og har jobbet med ortopedi og kirurgi frem til hun startet ved Folkehelseinstituttet for noen år siden. Hun har også en mastergrad i global helse.

– Det å ha et yrke som kan brukes i alle kulturer, og som er relevant for alle mennesker, liker jeg godt. Som lege kommer man veldig nær folk, og blir kjent med menneskers sårbarhet og styrke. Det er interessant, utfordrende og givende. Når man får til noe bra i dette samspillet, føles det verdifullt. Det er der belønningen ligger, sier Karine.

Hun har noen råd til dem som lurer på hva de skal bli her i livet.

– Jeg tror det kan være lurt først å finne ut hva som er viktigst for en selv, ikke bare karrieremessig, men i livet generelt. Hva som gir en mening, og så la det være utgangspunktet. Hvis man har gjort seg noen tanker om rekkefølge når det gjelder viktigheten av tid til familieliv, karrieremuligheter, samfunnsbidrag, faglig tilfredstillelse, økonomisk frihet, selvutvikling, tror jeg man er kommet et stykke på vei. Det er også viktig å prøve seg frem. Det gjelder å være åpen for, og å kunne gripe sjansene som kommer. Og ikke minst tørre å bevege seg utenfor komfortsonen og inn i det ukjente. Det er ingen tvil om at det er da man utvikler seg.

Ane Tusvik Bonde - Ansvarlig for Øst-Europa og Kaukasus i menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights House Foundation.
© Ole Martin Halvorsen

Ane Tusvik Bonde (40)
Ansvarlig for Øst-Europa og Kaukasus i menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights House Foundation. 


Pappa pleier å si at Sigrid jobber med å drite ut folk, mens jeg jobber for at folk skal ha rett til å drite ut folk.

Ane Tusvik Bonde ler. Hun vokste opp med foreldre som klippet ut avisartikler som de la i trappa til søstrene om morgenen; artikler om humor til lillesøster, artikler om Russland til storesøster.

– Vi var heldige som vokste opp med så samfunnsengasjerte foreldre. Den første setningen mamma lærte oss å si var «Kvinner, stå sammen».

Ane er utdannet statsviter og har studert russisk, historie og menneskerettigheter. Hun er ansvarlig for Øst-Europa og Kaukasus i Human Rights House Foundation, med base i Oslo og med mange reisedager i året.

– Jeg tror det er en grunn til at jeg har hatt denne jobben i mer enn ti år. Den varierer veldig, og jeg får reise og jobbe med masse spennende folk, som står på og risikerer mye for andre. Jeg trives fordi jeg tror på arbeidet vi gjør. Jeg tror at det hjelper når folk fra flere land jobber sammen for å øke respekten for menneskerettighetene, sier hun.

– I vår jobb er det viktig å huske på at mennesker i land med undertrykkelse, kan løpe en risiko ved å møte oss. Jeg føler meg ikke utsatt når vi er i felt, fordi vi er sammen med lokale eksperter. Men under Maidan-protestene i Ukraina i 2014, var situasjonen ganske spent. I slike situasjoner er det viktig å ta forholdsregler. 

Vi tar mye for gitt

Det er mye jobb og mange bekymringer. Men Ane har aldri angret på valget om å vie livet sitt til menneskerettighetsarbeid.

– Når man klarer å få gjennomslag for en sak, når noen blir løslatt eller et enkeltmenneske får beskyttelse, da er det verdt det. Jobben har også gjort meg bevisst på hva som fungerer i vårt eget samfunn, så mye vi tar for gitt, hvor vi ikke har korrupsjon i helsesektoren, og hvor vi har tillit til at det har noe å si hvem vi stemmer på. Man får en veldig respekt for det som fungerer, og hvor viktig det er å ha et sterkt sivilsamfunn.

Det var ikke klart fra starten at hun skulle jobbe med menneskerettighetsspørsmål. Egentlig var det lysten til å slippe unna Nordstrand og komme seg ned i Oslo sentrum som gjorde at hun er der hun er i dag.

– Jeg ville begynne på Katta i Oslo og for å komme inn måtte du ha en spesiell grunn siden jeg ikke sognet til skolen. Jeg skrev at jeg hadde lyst til å ta russisk, noe som bare var tull, og satset på at jeg kunne bytte når jeg først var kommet inn. Men det kunne jeg ikke. Så da ble det russisk språk på videregående, og der fikk jeg læreren Ravnum som var helt fantastisk. Det var midt under Jeltsin-tiden, og han gjorde at jeg ble engasjert, sier hun.

– Man er seg selv, uansett hvilken jobb man har

Noe av det vanskeligste med jobben er egentlig å koble av. Når hun har fri, spiller Ane bratsj og leser bøker, og er sammen med venner og familie.

– Det er vanskelig å komme hjem fra reise og oppdage at få bryr seg om det du er opptatt av, kanskje fordi det ikke lenger er interessant for mediene. Vi kjemper ofte for saker som ikke alltid får oppmerksomhet, som undertrykkelsen i Hviterussland, som har vært ille i mer enn ti år. Situasjonen er ikke blitt så mye bedre, men det er skjedd en forverring i andre land rundt, så Hviterussland har blitt litt glemt.

– Jeg var veldig usikker på hva jeg ville da jeg studerte. Jeg tror man skal huske at man er seg selv, uansett hvilken jobb man har. Det er viktigere å følge sine egne interesser, enn å rekke over alt under studiene. Jeg tror at det er viktig å utfordre seg selv, og ikke bli bitter hvis man ikke er fornøyd med jobben man har, sier hun, og fortsetter:

– Enten må man finne noe annet man er engasjert i, eller så må man finne energien til å gjøre en innsats der man er. Det kan være fint å huske på at i veldig mange andre land har ikke folk samme mulighet til å bli det de vil. I mange land kan du miste jobben hvis du ytrer deg kritisk eller engasjerer deg politisk. 

Lik Stella på Facebook!