Sigrid Bonde Tusvik spalte om dugnad og fagforeninger
© Einar Aslaksen

– Vi var store, stygge egoister før også

Vi hadde bare ikke den samme måten å dokumentere det på, og heller ikke den samme måten å kommentere det på.

8. november 2017 av Sigrid Bonde Tusvik

Jeg satt på et møte med en av de største fagforeningene i Norge. Det kunne vært så kjedelig at det å melde seg ut av livet kunne vært fristende, men så sa de noe veldig viktig: Å nå ut til unge mennesker i dag er annerledes enn før. Før kunne man vekke solidaritetstanken, snakke om det store vi-et. Nå er det ikke sånn lenger, de unge tenker på det store jeg-et istedenfor. «What's in it for me» går på repeat. De unge vil vite hva som gagner dem og ikke hun som sitter på studiepulten ved siden av. 

Fagforeningen kunne fortelle at de hadde et triks: De fortalte om frityrolje. Hvis du jobber på gatekjøkken og brenner deg på olje og ikke kan gå på jobb på en evighet fordi huden din har smelta, da lønner det seg å ha noen rettigheter. Det vekker solidariteten, da roper de unge om rettigheter i fellesskap som om de var en Gerhardsen-ungdommen-sketsj laget av Bård og Harald. 

Sigrid: – Hvorfor måtte jeg absolutt putte dritt inni leppa?

Først da skjønner de at de trenger å stå sammen av og til, mot elendige sjefer, stillinger og arbeidsforhold. Nå skal ikke dette være en politisk hyllest av fagforeninger, men tendensen at vi har en svær flokk med unge som helst vil at alt skal gå deres vei først, og så gjerne bra for alle andre etter det, det tenker jeg er litt skummelt.

Hvorfor skulle alle spille solo plutselig

Hvor ble det av orkesteret? Hvorfor skulle alle spille solo plutselig? Kanskje det er fordi vi lærer alle barn å holde presentasjoner foran klassen, stå øverst på pallen eller være best i fotballturneringen? Er det derfor tendensen om at vi må få lov til å realisere oss selv først, før vi tenker på andre, velter over oss? 

Kanskje det er fordi vi er en gjeng mødre og fedre som tviholder på det gamle livet vårt og drar på venninneturer og blåturer og jobbturer og yogaturer og joggeturer og altfor mange turer så ungen skjønner at her er det bare den sterkestes rett som gjelder? Kanskje vi gleder oss så mye over egen selfie og egentidorama at vi ikke rekker å tenke konsekvens, og det er derfor vi har endt opp med en ung horde egoister som roper meg meg meg?


Vel, sånn er det faktisk ikke. For når man blir så gammal som meg, 37 faktisk, så vet man at vi var store, stygge egoister før også. Vi hadde bare ikke den samme måten å dokumentere det på, og heller ikke den samme måten å kommentere det på. Vi kunne ikke sitte og rope fina! med hundre hjerter bak hver gang vi så noe vi likte i sosiale medier. Vi måtte vente i mange dager før vi traff hverandre og sa: Så raff du så ut i forrige uke på bursdagen til Else. Jo, takk, svarte man da, som om man var en ekte Gerhardsen-ungdom. Vi baksnakket hverandre også, men uten bæsjeemoticon og tomler ned og sinnasmileys. 

Sigrid: – Vi blir bedre mennesker av andres feil og mangler

Vi kunne sitte i grupper og smelle så hardt til at veggen til Sylvi Listhaug på Facebook hadde blitt krenka. Vi kjørte også på med turer, foreldrene våre gikk på fjelltur, dro på sydenturer med venninner, og gikk på fest. Vi hadde bare ikke så fancy ord for de tingene, det het ikke egentid, parmiddag eller å dyrke forholdet. Det het å gå ut. Eller være borte. Vi har funnet så mange ord på havregrøt og ris at vi syns det smaker forskjellig, selv om vi vet innerst inne at ris er ris, og yogaretreat også fint kan kalles ferietur til varmere strøk med fysiske aktiviteter.

Dette landet drives av frivillig arbeid

Vi har blitt så flinke til å forklare hva vi gjør til alle rundt oss at vi ser hundre ganger mer egoistiske ut. Her burde vi ta tak. Vi bør lære unger at det er fantastisk hvis alle står sammen. Hvis alle klarer å få til noe i fellesskap og ikke røsker ut det den andre holder i hånda eller spyr av vellykketheten til bestevenninna, kan det hende vi slutter å måtte skryte så hersens mye at vi faktisk ser mer egoistiske ut enn det vi egentlig er. 

For det var noe veldig fint denne fagforeningen sa til meg da jeg klaget på at ikke Hennes&Mauritz er oppe på søndager og at svenskene ler av oss når vi storkoser oss på shopping i Sverige midt på en helligdag. De sa: Ja, det er gammeldags, og det er sikkert mange som har lyst til å jobbe en søndag, men mange synes også det er fint å være tvunget til å slappe av. For husk, dette landet drives av frivillig arbeid. Vi har fotballkamper, dugnader og masse barnearrangementer, utstillinger og tusenvis av arrangementer der folk stiller opp for å bidra til at alle skal få oppleve noe fint på en søndag. Og derfor trenger vi ikke handle akkurat den dagen. 

Jeg, som alltid synes det er sovjetisk barnslig å ikke kunne dra på shopping uansett hvilken dag i uka det er, ble helt rørt da de sa dette. For jeg så for meg disse fem millionene mennesker, stående sammen i solidaritet og fellesskap, i høljeregn og frostrøyk, men likevel sammen fordi alle har lyst til å være hyggelige mot hverandre en litt hustrig søndag. Moralen er at av og til trenger man å møte noen trygge fagforeningsfolk for å se det store bildet. Og så kan man gå ut og ta en selfie. 

Lik Stella på Facebook!