Vi har møtt Lena Dunham!

Den unge multikunstneren snakker ut om om suksess, ambisjoner og prisen for å være dame i rampelyset.

17. april 2015 av Guro Danielsen

Les om hvordan Stella-journalist Guro forberedte seg til intervjuet i dette blogginnlegget

Dean Street Townhouse er et lite oppsiktsvekkende, men eksklusivt hotell i Soho, London. Resepsjonsområdet er knøttlite, og folk vimser hit og dit mens jeg sitter og venter på audiens hos en av 2014s mest omtalte kvinner. Der kommer Grace, -Lenas søster, som sier til noen i entouraget at hun tenkte seg ut for å shoppe litt. Søstrene Dunham ankom med fly fra USA i går kveld. Dette har jeg observert på Instagram. Jeg vet også at Lena har farget håret grønt, og at hun nettopp har tilbakelagt en bokturné i Canada. I det hele tatt vet jeg veldig mye om Lena Dunham. Ikke bare fordi jeg har fulgt karrieren hennes tett siden første sesong av tv-serien «Girls» i 2012, men fordi jeg har lest boken hennes. «Not that kind of girl – a young woman tells you what she’s «learned»». Her deler hun raust og tilsynelatende usensurert fra de innerste krokene av privatlivet sitt. Hun skriver om kropp, voldtekt, tvangstanker, døden, familieforhold, karriere og ambisjoner. På noen måter føles det som det ikke er noe igjen å spørre Lena Dunham om. På mange andre måter skulle jeg ønske jeg hadde så uendelig mye mer tid enn mine tilmålte 20 minutter. Det er tross alt dama med stemmen til en hel generasjon som sitter der inne og venter.

Presis på avtalt klokkeslett blir jeg hentet av en pr-dame. Fra en sofa i en slags foajé med dunkel belysning spretter Lena opp og hilser overstrømmende. Det er vanskelig å bestemme om det er vanlig amerikansk høflighetsentusiasme eller ektefølt glede, men uansett: hyggelig.

– Foreldrene mine elsker Norge! sier hun da jeg nevner at faren hennes nettopp har hatt en utstilling i Oslo.

Carroll Dunhams malerier ble stilt ut i et galleri på Tjuvholmen, og han og Lenas mor, kunstneren Laurie Simmons, benyttet anledningen til et norgesbesøk. Jeg har med et eksemplar av Stella, og Lena spør hvem det er bilde av på coveret. Det er Marit Larsen.

– Vet jeg hvem det er? spør Lena.

– Husker du M2M? svarer jeg

– Oh my God! Yes! svarer Lena.

Jeg er dagens første journalistmøte, og Lena bedyrer at hun er så begeistret over å være i London at hun ikke føler på jetlag i det hele tatt. Dessuten har jeg nå fått henne mens kreftene er på topp, sier hun.

– Kom og sett deg her ved siden av meg, sier hun og klapper på velursofaen.

Det grønne håret er bustete og ustylet, hun har så å si ingen sminke, hullete, formløse jeans og en genser med stjernemønster på. På beina har hun svarte sko med gigantiske hvite gummisåler.

I uken som kommer skal hun signere bøker i tusenvis, være gjest hos en rekke talkshow og ha en samtale med den engelske feministen og forfatteren Caitlin Moran på scenen foran et megautsolgt Southbank Centre. Rettighetene til boken hennes ble kjøpt for millioner av kroner, allerede før den ble skrevet. Noe som førte til enormt mye omtale i to år, før den endelig kom ut i fjor høst.

– Nå lever boken sitt eget liv der ute – hvordan føles det?

– Jeg ante virkelig ikke hva jeg kunne forvente meg. Det var jo en fare for at all forhåndspraten ville føre til at ingen brydde seg til slutt. Men det har vært fantastisk å se at boken har betydd noe for folk.

– Hvilke reaksjoner har du fått?

– For det meste møter jeg kvinner som forteller meg at de identi-fiserer seg med temaene jeg skriver om. Det er det beste resultatet for meg. Jeg har også hørt fra menn at boken hjelper dem å forstå kvinner bedre – noe som også er tilfredsstillende. Og så har du et par som sier «too much information! Jeg blir kvalm», sier hun og ler.

Dette er en gjennomgående kritikk av Lena. At hun er altfor naken i tv-serien sin, at hun deler for intime detaljer om sin egen kropp eller sexliv, at hun bretter seg ut på en måte som oppfattes ubehagelig nærgående uten å være relevant for publikum.

– Hvordan vurderer du noe som universelt interessant når det er så personlig for deg og ditt eget liv?

– Jeg mener at det personlige er universelt. Det som betyr noe for deg selv, kan også bety noe for andre. Å dele det gjør at vi føler oss mindre alene. Det er en av grunnene til at jeg virkelig elsker å skrive, at det gir muligheten til å få kontakt med mennesker på det nivået. Det er når du deler dine mest personlige historier, de som får deg til å føle deg aller mest som en freak, at det gir gjenklang hos andre.

– Kommer det naturlig for deg, å dele så mye?

– Jeg har alltid vært en deler. Det er sånn jeg kommuniserer med verden, både personlig og gjennom arbeidet mitt.

– Hvordan holder du privatliv og jobb adskilt, når de to er så tett forbundet?

– Som for mange kunstnere, lar de to seg egentlig ikke skille. Du kan forsøke å skape grenser, men det personlige vil uansett være en del av arbeidet og omvendt. Du må bare sørge for at du har noe privat plass til deg og dem du er glad i. Men jeg går uansett alltid med ett øye på utkikk etter opplevelser.

– Nå som du har blitt en slags frontfigur for en ny bølge av feminisme, føler du et ansvar for at ditt privatliv skal til enhver tid reflektere politisk korrekte holdninger?

– Vet du, det gjør jeg ikke. Det er viktig å forstå at feminisme kommer i alle former og varianter. Det er ikke noe som gjør deg til en «dårlig feminist». Selvfølgelig vil jeg også uttrykke mine politiske standpunkt gjennom måten jeg lever, men jeg føler ikke at menn må leve med en konstant frykt for å svikte sine egne verdier bare ved å eksistere. Så derfor skal ikke kvinner måtte det heller.

 

De siste årene har en ny type feminisme blomstret frem, særlig i populærkulturen. Kvinner som før ikke våget å ta ordet i sin munn, av frykt for å virke sinna og avskrekkende, har nå omfavnet det. De heier hverandre frem, og er ikke redde for å snakke om kjønn.

– Det er en veldig spennende tid å være kvinne nå, og å være feminist. Internett har skapt et sted der vi kan samles og uttrykke oss. Samtidig har internett også tvunget noen feministiske saker opp til debatt.

– Selv i Skandinavia, der vi har lange tradisjoner for likestilling mellom kjønnene …, begynner jeg, før Lena avbryter entusiastisk:

– Absolutt, for alle typer likestilling!

– Men selv hos oss har vi fått en helt ny oppblomstring og entusiasme rundt temaet.

– Det er veldig gøy! Jeg føler meg veldig heldig, kvinner er mer støttende overfor hverandre enn noen gang tidligere. De er interessert i hverandres meninger og snakker sammen. Det er berusende!

Selv har hun et stort nettverk av mektige kvinner i sin omgangskrets. Med en oppvekst i Manhattans kunstnermiljø ble hun, naturlig nok, kjent med en del folk gjennom foreldrene allerede i barndommen. Men hun har også knyttet celebre vennskapsbånd med folk som Taylor Swift i voksen alder. Bestisforholdet startet med gjensidig beundring gjennom Twitter-meldinger. Lena bruker gjerne sosiale medier til å rette søkelyset mot andre kvinner hun mener fortjener oppmerksomhet.

De siste årene har hennes egen karrierekurve vært bratt. Starten var seig, etter fullført college endte hun med å jobbe i en butikk for eksklusive barneklær i New York. Hun kjedet livet av seg, bodde hjemme hos foreldrene sine og ante ikke hva hun skulle gjøre med livet. Helt til hun en dag tok grep: Hvorfor ikke fortelle verden om livet hun levde, i stedet for å bare leve det? I et nøtteskall er det nettopp dette hun har fortsatt med siden; å bruke sitt eget liv og egne opplevelser til å formidle historier. Det begynte med nettserien «Delusional Downtown Divas», et superlavbudsjettprosjekt med to venninner. Selv om den er amatørmessig laget, er det lett å se serien som en opptakt til «Girls».

– I boken din skriver du om denne perioden at ambisjoner har en tendens til å snike seg på og få deg til å bevege deg videre i livet. Hva er drivkraften bak ambisjonene dine?

– Ambisjoner er et konsept mange kvinner er redde for å ta eierskap over. De tenker på det som noe veldig mannlig, eller at om de uttaler at de er ambisiøse, betyr det at de ikke er feminine. For meg er ambisjonene mine en veldig viktig del av hvem jeg er. Jeg har en ambisjon om å fortelle historier og treffe folk med dem, å utgjøre en slags forskjell. Mine ambisjoner består av et lidenskapelig ønske om virkelig å uttrykke meg selv, og i prosessen også opplyse andre. Jeg leter alltid etter måter å utvikle meg kreativt, dytte meg selv fremover og utvide dialogen jeg har med meg selv.

– Da du jobbet i denne klesbutikken, var det et øyeblikk som utløste disse ambisjonene, eller snek de seg bare på?

– Jeg tror det handlet om gradvis å skjønne at jeg er en person som trenger å bli stimulert, som trenger å være lidenskapelig opptatt av jobben min. Det var fantastisk å innse at ok, dette vil faktisk aldri funke for meg, bare å være delvis til stede.

 

Da hun først fikk vann på mølla, gikk det fort til himmels for Lena. Webserien skapte buzz i de rette miljøene, og plutselig hadde hun laget en spillefilm («Creative Nonfiction»), og så en til («Tiny Furniture»), som vakte mye oppmerksomhet på kred-festivalen South by South-west. Som 26-åring fikk hun relativt frie tøyler til å lage sin egen serie på HBO, med humorgud Judd Apatow som medprodusent.

– Hva slags karriere ser du for deg å ha videre?

– Jeg vil definitivt fortsette å skrive og regissere. Jeg elsker å lage filmer og skrive bøker. Forhåpentligvis vil jeg også fortsette å bruke alt det gode som skjer i livet mitt til å støtte andre kvinner, eller folk som snakker om kjønn på en interessant måte.

Til å være så produktiv – hun har til nå skrevet, regissert, produsert og spilt hovedrollen i fire sesonger av «Girls», gitt ut bok, skriver stadig essayer for magasinet The New Yorker, jobber med andre filmprosjekter og er ustoppelig på sosiale medier – er det ikke så lett å tro på hennes egen beskrivelse av seg selv som lat.

– Jo. Jeg er den lateste personen i verden. Jeg elsker å jobbe – jeg må bare gjøre det liggende eller sittende.

– Så du tror ikke at du noen gang vil bli fristet til å trekke deg tilbake og bare slappe av?

– Jeg tror ikke det. Jeg er til og med dårlig til å ta ferie. Men fysisk er jeg den lateste personen du noen gang har møtt. Jeg kommer aldri til å løpe maraton, det er sikkert.

– Er du sikker? Du er bare 28 år, kanskje du får en slags 40-årskrise?

– Kanskje! Jeg håper at jeg har en slags oppvåkning og skjønner at jeg egentlig er en atlet. Det ville vært fantastisk!

De aller fleste har sett Lena Dunham naken, det er derfor allmennkunnskap at hun ikke har en utpreget atletisk fysikk. Helt fra hun lagde filmer av seg selv i studietiden, har hun kledd av seg foran kameraet. Nakenheten har også blitt analysert, hyllet og kritisert.

Når Fredrik Skavlan senere i uken skal ta opp at folk kaller henne modig som kler av seg, skal Lena svare hyggelig, men mildt irettesettende, at ingen ville kalt det modig dersom det var snakk om en kvinne som passet deres tanker om hvordan en kvinne på tv bør se ut. Derfor er Skavlans spørsmål egentlig en fornærmelse forkledt som et kompliment, forklarer hun ham. Måten kvinner i offentligheten blir framstilt på, kan provosere henne.

– Jeg kan fyre meg opp så mye at jeg bare må sette meg ned og skrive. Noe av det jeg har måtte takle som kvinne i offentligheten, har gjort meg så forbanna.

– Hva slags ting?

– Følelsen av å bli dømt eller kritisert eller analysert på en måte som ingen mann i min posisjon ville blitt. Jeg ser hvor urettferdig det er, men opplever ikke alltid at andre ser det på samme måten.

– Så hvordan tror du det å være kvinne, har påvirket karrieren din så langt? Mye av arbeidet ditt er jo nettopp basert på å være en kvinne i offentligheten.

– Jeg har ingen vrangforestillinger om at jeg ville hatt en bedre karriere som mann. Jeg har akkurat den karrieren og det livet jeg ønsker å ha. Men jeg tror at kvinner i offentligheten opplever en mer kritisk granskning enn menn. Det kan være en tung byrde å bære for et menneske. Det handler ikke om at jeg har mistet muligheter fordi jeg er kvinne, men heller om at måten vi behandler kvinner i offentligheten har en lang vei å gå.

 

Lena Dunhams feministiske prosjekt handler på ingen måte om at kvinner skal bli likere menn. Tvert imot har hun omfavnet en svært feminin og jentete estetikk. Boken hennes har gigantiske rosa bokstaver på forsiden (og et design inspirert av syttitalls feministlitteratur) og venninnen Johana Avillez har illustrert sidene med søte små tegninger.

– Jeg leste en anmeldelse av boken din der bruken av illustrasjoner ble trukket frem som noe som understreket følelsen av «chick lit» og dermed gjorde helhetsinntrykket mindre seriøst. Bruker du denne estetikken bevisst for å ta den tilbake, på en måte?

– Den kritikken har jeg ikke hørt, det var interessant. Jeg elsker illustrasjoner, så jeg har alltid visst at jeg ville ha det med. På en måte er det nok et forsøk på å ta tilbake sjangeren og gi den en ny energi. Mange kvinnelige forfattere føler at de må gi boken sin et maskulint uttrykk for å bli tatt seriøst. Jeg ville at boken skulle være en jentete, koselig ting som du kan gi til døtrene dine.

Den rosa estetikken kan bidra til å gjøre budskapet hennes spiselig for et bredere publikum. Det samme kan sies om bruken av humor. Det rare og komiske i mellommenneskelige relasjoner er gjennomgående i arbeidet hennes, og hun sier også at hun blir inspirert av kleine opplevelser.

– Når skjønte du at du var morsom?

– Til å begynne med skrev jeg ting som jeg ikke tenkte på som morsomme, men så lo folk. Så da tenkte jeg ok, da er dette altså komikk. Siden karrieren min ikke er basert på å være komiker, får jeg også gjøre mye annet. Jeg slipper heldigvis et press om å være dødsfestlig hele tiden.

– Angrer du på noe du har gjort i karrieren din så langt?

– Nei. Kanskje det er fordi jeg er anti-anger. Moren min er veldig angerfull, hun bruker det også mye i kunsten sin, så jeg har på en måte avvist konseptet med å angre selv. Jeg har faktisk gledet meg over alt som har skjedd. Til og med ting som har føltes som tabber eller ikke mine stolteste øyeblikk, har lært meg noe.

Lik Stella på Facebook!